Masinandraina

Søndag 26. mars.

Masinandraina

Dette var en dag jeg så fram til, da jeg endelig skulle få ta meg en tur til Nils Nilsen sin første stasjon. Fra før har jeg lest en del historie om Masinandraina og det var med stor spenning jeg denne søndagen skulle ta turen dit. På forhånd hadde Bjørn-Eddy snakket med den lokale presten i Masinandraina og spurt ham om han kunne finne ut noe om N. Nilsen. Pastoren hadde så tatt kontakt med en rektor på en lokal skole, som er lokal historiker og hadde store kunnskaper om Nilsen og Masinandraina. På veien til kirken plukket vi ham opp og det var stor hjelp i den innformasjon han hadde å tilby.

Presten i Masinandraina heter Rajaona FENOHANITRA. Han har vært ansatt siden 07. april 2005 og er gift med Beby og de har 2 barn sammen. De bor lokalt i Masinandraina rett ved kirken, men han har også ansvaret for 6 andre kirker. Jeg er noe usikker på hvilken stilling han har, men Niriana tror at han er sokneprest. Grunnen til at han ikke helt vet, er fordi at på Madagaskar er det forskjellige presteembeter med forskjellige ansvarsområder.
Dersom dere er i området, må dere ta kontakt med Pastor Fenohanitra og besøke kirken. For det er en flott kirke og en god menighet. Hans adr. Er:
Pastora Fenohanitra Rajaona.
Bp. 12. 124. Antsirabe, Masinandraina
Madagascar
Email: rfenohanitra@yahoo.fr

Historikeren som var med oss, var rektor på en lokal barne- og ungdomsskole her i Antsirabe.
Han heter Randimbindranaivo. Etter hva jeg kan forstå har han ett tett samarbeid med Paul i NMS arkivet i Tana. I kirken oppfordret Fenohanitra ham til å undervise kirken under kunngjøringene i lokal historie og dette gjorde han til stor glede for menigheten. Han kunne fortelle nøyaktig hva Nilsen, Borgen og Engh sang og hvilke skriftsteder de brukte under innvielsen av kirken, nettopp her i Masinandraina. Det var sangsalme (gassisk) 114 og 234.
De leste fra følgende skriftstedene:
Psalm 118:22 22 Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein.
Psalm 127:1 Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.
1 Peter 2:6-7 6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. 7 Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe.
1 Corinthians 3:12 12 Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå,
Og de avsluttet med å synge salme 260.

De fikk ved denne gudstjeneste 387,25 ariary i kollekt. Det tilsvarer i dagens valuta ca. 3 millioner ariary. Det kostet 8000 ariary å bygge kirken.
Kirken er bygget av 3 millioner murstein.

Historiske opplysninger om N. Nilsen, Borgen og Engh sitt komme og virke på Masinandraina.

Annen juledag fikk de besøk av en meget høytstående adelskvinne, Rafaravavy, fra Masinandraina 10 km øst for Betafo. Hun var døpt i hovedstaden og ville nå undersøke om det kunne bli noe samarbeid med de norske misjonærene. Misjonærene besvarte visitten allerede nyttårsdag 1868. og hermed er en forbindelse kommet i stand som siden skulle få atskillig betydning.

De første forberedelser til stasjon nr. 2 ble da gjort allerede i 1868. Men så kom den nye dronningens kroning 3 september. Til denne kroningen måtte Borgen dra for å representere de norske. Han ble borte et halvt år. Da han kom tilbake februar 1869, hadde Engh og Nilsen fått reist det første ordentlige forsamlingslokale på Betafo. Det var så stort og lå så dominerende at det kunne ses vidt utover i dalen. Alt gikk så bra på det første stedet at Borgen og Nilsen den 17. mars 1869 kunne slå seg ned på Masinandraina og begynne den virkelige grunnlegging av den andre norske stasjonen.

Dagens Masinandraina

Kirken har siden den gang blitt renovert og utbedret, men den opprinnelige kirke som Borgen og Nilsen oppførte allerede i 1869 står enda. Den er totalt 408m2.
Kirken har søndagsskole og et kor. Koret heter MAMIKRI. Det betyr på gassisk: evangeliesang. Syng og forkynn om Kristus. Det var virkelig et dyktig kor, som sang med hjertet. Bak prekestolen hang et bilde av en misjonær, jeg kan tenke meg at det er Borgen, men jeg skal ikke si det for sikkert. Det var definitivt ikke Nilsen. Ved alteret var det en flott altertavle, som utifra det jeg kan forstå, må være norsk og mest sannsynlig opprinnelig fra pionerenes tid.

Den opprinnelige skolebygningen Borgen og Nilsen oppførte i 1869/70 er falt i grus for lenge siden. I dag er det kun en maisåker igjen av opprinnelige skolen. Presteskolen som Valen oppførte, ble tatt av en syklon for 3 år siden. Også her var det kommet en maisåker. Men en kunne enda se restene av grunnmuren stå igjen. Det må ha vært rimelig solid bygget, når vi den dag i dag kan finne igjen bygget, dog som ruin.

Historie om presteskolen:
Det ble besluttet å starte en klasse av presteskolen i 1890 på Masinandraina i hjerte av Vakinankaratra. Valen ble utpekt til lederen med Lindø og Rasolomona som medlærere. Opptatt ble vell 40 elever, som nesten alle var modne menn som og til like hadde gått på en av lærerskolene.

Mens dette kurset varte, hadde man på konferansen 1891 og 1892 oppe til diskusjon presteskolens videre skjebne. Valen var hovedmannen for det syn at skolen burde flytte enda lenger sør for å komme i det geografiske sentrum. For den vordende gassisk-lutherske kirke.

Den endelige beslutning ble at presteskolen skulle til Fianarantsoa. I Borchgrevinks avstemningsforslag var begrunnelsen: ”Med den lutherske Kirkes fremtidige Stilling i Syd-Betsileo og Syd-Madagaskar for Øie og tillige af Hensyn til amerikanernes mulige Medarbeide i Missionen, finder Konferansen det heldigst at Seminariet henlægges til Fianarantsoa eller nærmest Omegn”. Dermed er flyttingen til Ivory i utkanten av Fianarantsoa et faktum. Johan Smith lager tegninger til en prektig skolebygning, og Valen er i kontakt med Amerika om økonomisk hjelp til bygget.
Imidlertid ble Masinandraina-kurset ferdig allerede 1893.

Dagens gudstjeneste
Gudstjeneste varte i ca. 1 ½ time og var meget lik den norske liturgi. Det eneste unntak er koret, som virkelig sang med hjertets lyst. Det var en helt utrolig opplevelse å høre dem. Det bemerkelsesverdige var at de ikke hadde musikkinstrumenter til å spille i bakgrunnen og at de likevel fant tonen. Også menigheten var ikke mindre snau. De sang alle av hjertets lyst og jeg er sikker på at kirkesang kunne høres utover dalen. Presten prekte over eksodus 16:11-18 og Johannes 6:24-36 og Johannes 6:52-65. Hann la stor vekt på nattverdet og hva det ville si å ta i mot kommunion. At det ikke var snakk om kannibalisme, men som det sies i Exodus 16, at det er brød for Gud til sitt utvalgte folk. Ikke for at vi skal spise oss i hjel eller at vi skal samle skatter her på jorden, men at det er å ha samfunn med Gud vi har kommunion.
Det hele bygget og vektla han på den tid som kommer, nemlig påske og hva denne tid betyr for oss kristne. Selv om det ikke var nattverd denne dag, snakket han mye om nattverdet i forbindelse med påsken,

Omvisning
Etter Guds tjenesten tok vi turen rundt på kirkeområdet. Det var mye å se og det var stor oppstandelse at vi kom på besøk til dem. Som skikk og bruk er her på Madagaskar, var hele menighetsrådet samlet for å ta imot disse viktige gjestene fra det høye nord. Det var jeg og en meget hyggelig frøken Anne Marie Reimers(gammel misjonær, 20 år på Madagaskar) som var med i følget. Tidligere sokneprest i Masinandraina Rajaonarison Naivo som jobbet i distriktet fra 1974-1988 var også tilstede, nettopp for å kunne bistå med de historiske kunnskaper han hadde om distriktet. Som en ekstra kuriositet kan jeg også nevne at barnebarnet til den tidligere småkongen av distriktet var også tilstede for å hjelpe oss. Hans navn er Randriamanga Solomon.

Det var dermed ikke noe hvilket som helst følge som spaserte rundt på Masinandraina denne søndag formiddag. Jeg må innrømme at jeg ikke er vant til en slik oppmerksomhet, men takket være min eminente venn Niriana gikk det veldig bra. Jeg ble som sagt vist noen maisåkrer hvor den opprinnelige lærerskolen og presteskolen lå. I tillegg kunne de vise meg hagen som Nilsen hadde beplantet mens han var der. Til vår store overraskelse kunne mine ledsagere vise oss en brønn som Nilsen hadde anlagt da de først kom til Masinandraina i 1869. Denne kunne presten fortelle at de brukte den dag i dag.

I tillegg kunne han vise oss et gravsted bak kirken, hvor det var 3 misjonærgraver. Den ene graven var en ukjent grav, men de påstod at det var graven etter Nilsen sin unge. Jeg vet at Nilsen mistet en unge i 1873 og da bodde de nettopp her i Masinandraina. Men graven var noe stor i forhold til en barnegrav, men dog. Hvem kan en stole på om en ikke kan stole på en prest og en pensjonert prest og en historiker fra Madagaskar? De to andre gravene hadde navn på gravstøttene. Den første graven hørte til Anna Gustava Hodnefjell f. Bøe født 30.12.1883 og døde 02.12.1908. Den andre graven tilhørte Gunvor Bjertnæs Født: 02.03.1906 og døde 19.10.1908. Ettersom graven lå nettopp her i Masinandraina regner jeg med at de var født og død her på Madagaskar.

Vi ble også vist ett bygg som var bygget utenpå det opprinnelige bygget. Jeg kjenner ikke til denne type byggestil i Norge, men de hadde visst ønsket å beholde det opprinnelige huset. De bruker det i dag som museum. Problemet er at det holder på å falle sammen og trenger sårt restaurering. Dersom det er noen sjeler i Norge som ønsker å hjelpe til å holde et slikt historisk bygg inntakt, må de gi beskjed slik at en kan sette i gang tiltak så snart som mulig.

Etter turen ble vi invitert inn til Presten og hans kone til kake og brus. Det var en stor ære og en stor begivenhet å få ta del i gassisk liv og lære. Konen Beby hadde laget kake til hele gjengen. Det må også nevnes at Beby har vokst opp sammen med en misjonær som heter Laila Svendsen, som jobbet da med et prosjekt i Sør-Madagaskar i byen Ivorehy. Beby var så med dem til Fredrikstad, Norge for ett år som au pair. Etter hva jeg kunne forstå har Laila Svendsen en tradisjon å invitere en gassisk kvinne til Norge for ett år for å lære språket og den norske kultur.

Etter å ha vært i Nils Nilsen sin første stasjon, om en ser vekk fra Betafo og Engh, var det med sterke følelser jeg måtte ta farvel med flotte mennesker og en fantastisk kirke. Jeg må innrømme at å være på et slikt historisk sted, kjenne historien og oppleve hva pionerene opplevde for stedet, var en stor opplevelse. Masinandraina vill alltid være i mitt hjerte.

Etter å ha vært her i snart 2 uker, har jeg virkelig blitt forelsket i landet, kulturen og menneskene. En skal ikke se vekk i fra at jeg en vakker dag kommer til å søke meg som misjonær og jobbe og bo akkurat her på Madagaskar. Selvfølgelig må jeg samtale med min kjære kone om dette, men jeg vil absolutt tenke seriøst på å flytte hit.

Etter turen var det godt å komme hjem. Det var en slitsom tur, da min innleide sjåfør Nomena ikke klarte å kjøre opp til kirken. Veien opp var blitt skylt vekk og den eneste måten å komme opp til Masinandraina var å kjøre firhjulstrekk eller å gå. Og da Nomena kjørte fast bilen i begynnelsen av bakken, var det å bruke apostlenes hester. Og nedstigningen fra høyden var litt vanskelig, da det var bratt og leirete. Men vi kom da ned. På vei ned, kunne rektor fortelle oss hvor den opprinnelige veien hadde gått. Også her var det en maisåker. For meg kan det virke som om all historie blir til en maisåker.

Etter å ha vilt ut litte granne hjemme, var ungdommen i full gang med volleyball. Og som den bergenser jeg er, klarte jeg ikke å la være å delta. Etter 2 timer var jeg rimelig sliten og jeg tok dagen. På kvelden var jeg og Niriana ute og spiste mat på vår hyggelige restaurant Le Trianon. Dersom dere måtte være i Antsirabe, er det virkelig til å anbefale å stikke innom denne restaurant. De serverer en utsøkt sjokolademuse som absolutt er verdt å smake på. Da vi kom tilbake, var vi helt utkjørt og det ble dermed en tidlig kveld.

Torsdag og fredag

Torsdag
Som dere allerede har lest fra tidligere i bloggen min, hadde jeg avtalt med Rado å være med ham til bibelskolen i Fandriana, ca. 2 timer kjøring fra stasjonen her i Antsirabe. Vi stod opp kollen 04.45, dvs. min venn Niriana var oppe allerede klokken 04.00 for å lage frokost til oss. Jeg prøvde å fortelle ham at det ikke var nødvendig å stå så tidlig opp, men han liker å passe på meg. Det ville ha vært feil av meg å legge for mye vekt på at hindre ham. Men frokost er viktig. Spesielt når en ikke vet når det neste måltidet skal være. Etter frokost, møtte vi rado ved bilparken til NMS. Rado var som vanlig opplagt og i godt humør. Det var en fin tur til Fandriana med lite trafikk på veien. Det var noen ganger vi holdt på å krasje, fordi noen lastebiler kuttet svinget urovekkende mye, men Rado hadde kontroll. Og så var det de evinnelige politikontrollene. Den ene kontrollen ble utført av en tjenestemann som var tydelig påvirket av alkohol. Dette var meget urovekkende og gav lite tillitt til det offentlige tjenestemannsvirke her på Madagaskar.

Da vi nærmet oss, åpnet det seg opp et fantastisk landskap. Store høyder med masse landbruk, rismarker og elver og hva annet av fantastisk natur viste seg fra sin beste side. Jeg tipper vi var ca. 2000 meter over havet, men det kan godt ha vært høyere, for på bakken lå det rim. Det hele var et helt fantastisk skue. Da vi svingte av til bibelskolen stod et skilt med navnet Stueland på. Det var meget hyggelig og jeg kjente nakkehårene reise seg da jeg plutselig oppdaget at vi var på pioner grunn. Jeg har aldri helt likt historie før, men etter jeg tok kirke – og misjonshistorie har historie lært meg en ting. At intet nytt er bygget uten en historisk forankring. Og her var det intet unntak. Men dette kommer jeg tilbake til senere.

Rado parkerte bilen på baksiden av skolen og vi tok turen innom en misjonsfamilie som bodde og drev misjonsvirksomhet her. Rado hadde ikke møtte dem her før, ettersom de er en aktiv familie som er ute og evangeliserer eller jobber på lærerskolen rett ved huset. De har bodd her litt over 4 år og skal tilbake til Norge til sommeren. Da vi kom hadde de avskjedsfrokost sammen med halvårs studenter fra hall. Etter hva jeg forstod var det 4 studenter fra Norge som hadde bodd hos familien Rønningen fra 6 til 3 mnd og som nå var på vei tilbake til Antsirabe. Det passet selvfølgelig ikke med besøk akkurat da, men de inviterte oss tilbake til middag klokken 12. Vi hadde heller ikke tid til å spise frokost med dem, da Rado skulle begynne undervisningen om bare 10 minutter.

Da vi kom opp til bibelskolen, var rektor og ventet på ham. Det var ingen studenter, selv om undervisningen skulle til å begynne om bare 1 minutt. Rektor og Rado hadde en hyggelig samtale, som de tok med seg inn i klasserommet. Mens vi stod inne og snaket, kom studentene sakte men sikkert. Jeg tror det å være student og være sen til undervisningen er universell. Etter hva jeg forstod på Rado hadde flere av studentene 20-30 km skolevei en vei. Dvs. at de gjerne måtte gå opptil 60 km om dagen for å komme til skolen. Heldigvis hadde de ikke undervisning vær dag, ellers hadde det hele blitt helt umenneskelig.

Før undervisningen tok til, hadde studentene allsang. Det var en fantastisk opplevelse å kunne få være tilstede under allsangen. For gassere synger med hele hjertet og de er ikke redd for å synge. De synger virkelig med den stemmen de har og det hjertet de har. Det er en opplevelse. Etter sangen overrakte rektor Rado en liten gave som tegn på deres takknemmelighet for at Rado ville komme hele veien fra Antsirabe for å undervise dem gratis. Deretter begynte Rado å undervise. Det var en artig opplevelse å kunne oppleve Rado som lærer. Jeg må innrømme at han er ganske dyktig, selv om han så ganske så morsk ut. Mens han underviste satt jeg og tenkte på hvor privilegert vi er som går på Misjonshøgskolen. Den kunnskap vi tillegger oss der, er den kunnskap som vi skal dele med andre. Og når vi har rollemodeller som Kartveit, Holter, Alvsvåg, Ådna osv. som lærer oss med hjerte, er det ikke rart at Rado og andre studenter fra MHS også underviser med hjerte.

Ettersom det meste av hva Rado sa var gresk, eller rettere sagt gassisk for meg. Tok jeg turen ut sammen med rektor og hadde en samtale med henne. Etter samtaler med Rado, har jeg forstått det slik at Rektor ikke har mottatt lønn på over ett år. Det arbeid hun legger ned i skolen og undervisningen, er av hjertet og ikke av fornuften. I Norge ville folk ha gått lenge før om de ikke hadde fått lønn. Jeg hadde derfor besluttet å gi henne en liten sum, som symbol på at det ikke går upåaktet hen. 50.000 ariary eller 150 norske kroner er en sum som kan gi henne mat i flere måneder. Hun ble veldig beveget over denne gaven og visste ikke helt hva hun skulle si. Men det var en stor glede for meg å kunne ivertfall gi henne noe for den enorme innsats hun har gjort ved skolen.

Etter min eller rettere sagt vår(må jo ikke glemme min tolk og venn Niriana), tok vi turen ned til familien Rønningen. Etter en hyggelig samtale, kom det fram at han kommer fra delk. Delk er en menighet som har sitt utspring i skien området. Det er også her min gode venn Jarle kommer fra, slik at dette var en stor glede å møte på en familie fra delk halve verden vekke fra Norge. Det er det jeg alltid har sagt. Verden er jammen meg ikke særlig stor.

Anders jobber som viserektor ved lærerskolen, er utdannet musikkpsykolog(eller noe i den duren) og har ellers et driv og en glød en skal lete lenge etter når det gjelder misjon og evangelisering. Han er gift med Anne og de har 2 barn sammen. Anne er utdannet sykepleier og jobber som lærer, likesom sin mann, på lærerskolen. Jeg husker ikke navnene på barna deres, men de har 2 gutter på henholdsvis 2 og 4 år. Sammen har de klart å lage et hjem under vanskelige forhold. Da de kom til Fandriana for 4 år siden var det verken vann eller strøm i bygden. Dvs. at de mister strømmen når det ikke er vann, og det hender 4-6 måneder i året. De har også måtte leve uten telefonforbindelse og for å kunne motta mail og post, måtte de kjøre ca. 1 ½ time for å komme til ”sivilisasjon”.

Men med et utrettelig pågangsmot og en utrettelig vilje, har de klart å tilføre Fandriana både telefon (mobilnett), lærerskole, musikk linje og nytt skolebygg og internat. Alt på de 4 årene de har bodd der. Jeg vil påstå at dette er virkelig mennesker som gjør Guds vilje. For de frukter de nå høster, er utvilsomt frukter av deres tro og deres utrettelige vilje og pågangsmot.

Til middag ble vi servert en utsøkt fiskegrateng, med poteter og gulrøtter. Til dessert hadde vi fløteis og sjokoladekake. En opplevelse uten like og få servert skikkelig bondekost milevis fra Norge. Etter middag gikk jeg og Niriana og besøkte kirken til Stueland. En flott kirke som kunne beskues fra flere mils avstand. For å komme til kirken måtte vi gå i ca. 30 minutter gjennom en svær risåker og gjennom en liten landsby. Overalt hvor vi gikk, kunne vi høre; vazaha vazaha. Det var mye barn som løp rundt og alle i landsbyen tittet på oss. Det er merkelig at det blir like stor oppstandelse vær gang en hvit trasker ut på landsbygden, for det er jo tross alt en misjonsstasjon i området med vazahaer. Men uansett. Da vi endelig kom fram til kirken, var det en fantastisk utsikt bakover fra hvor vi kom. Det var 3 bautasteiner på området, som jeg først trodde var etter pioneren Stueland, men det var bare noen minnesmerker.

Bak kirken lå det noen hus med en hyggelig familie, som vi spurte ut om historien til området. Bak huset deres, lå det en kongsgrav. Den minnet mye om en vikinggrav, med vollgrav rundt og selve graven bestod av en jordforhøyning uten noen tegn til å være et gravsted. Men det var kjekt å kunne være der uansett.

Da vi kom tilbake, var Rado ferdig med undervisningen og var klart til å reise. Jentene som hadde bodd hos Familien Rønningen, hadde med seg en utrolig haug med bagasje. Vi fylte bilen opp til taket med bagasje. Og det er ikke noen liten bil. Det er helt utrolig hva jenter skal ha med seg på en tur til utlandet. Etter å ha lastet bilen, gikk turen til toby’en. En Toby er på en måte en slags kloster for syke og trengende. Her kan landsby befolkningen søke seg til om de er besatt, har sykdom eller hva annet som måtte ligge på deres skuldre. De som jobber her, kalles for hyrder. Slik jeg forstår det, er det et diakonalt arbeid de utfører + åndeutdrivelse. Et meget viktig arbeid for de mennesker som bor og lever her på Madagaskar.
Rektor hadde sitt kontor, nettopp her i toby’en. Mens Rado hadde samtaler med rektor, gikk jeg og Niriana til toby’en/kirken og overvar en andakt. Det var en dame(både menn og kvinner kan være hyrder) som ledet andakten som satt framme ved altertavlen. Framfor henne var det lagt ut en svær matte som barna og noen kvinner satte på. I midten var det benker og på sidene langs vinduet var det benker. Det hele var en fin opplevelse å være med på. Andakten var lagt opp etter skikkelig luthersk vis. Bønn, skrifts lesing og salmesang.
Etter 15 minutter var Rado klar for å reise.

Turen tilbake gikk ganske fort. Men nå var det begynt å bli mørkt og det å kjøre i mørket her på Madagaskar er ikke det samme som å kjøre i mørket i Norge. Når det blir mørkt her, så blir det mørkt. En kan ikke se noe som helst. Men i motsetning til Norge, benyttes bilveien som gang – og sykkelsti. Dvs. at i mørket er det utrolig mange hindringer og forstyrrelser som kan resultere i en ulykke. Men Rado er en god sjåfør og fikk oss velberget hjem til stasjonen.
Da vi kom hjem, var vi sultne og trette. Heldigvis hadde hushjelpen vår laget mat til oss. Kjøttkaker, gulrøtter og poteter. Vi gaflet det i oss og var overlykkelig over maten. Etterpå tok vi oss en tur til Rado og spilte litt dataspill. Når klokken var 22.50 var det om å komme seg hjem, da de slepper vakthundene klokken 23.00 og da er det ikke kjekt å være ute.

Fredag.

I dag var det meningen at jeg skulle være med 1 åringene på fattigskolen, men etter gårsdagens mange strabaser, bestemte vi oss bare for å sove lenge. Vi stod opp klokken 08.30 godt uthvilte og klar for en ny dag. Jeg og Rado hadde avtalt å møtes klokken 09.00 for å kjøre til Betafo. Denne gang brukte vi Rado sin private bil. En imponerende bil, om jeg må få si det. Turen til Betafo gikk ganske fort. Ca. 30 minutter på ganske greie veier. Selvfølgelig ikke noe unntak her heller. Mannesker, høns, hunder, rickshaw, syklister og hva annet som kunne gå og krype gikk på eller langs veien.

Betafo var en idyllisk plass med flotte fjell og landskap. Kirken lå på en høyde med utsikt over et vann. Etter hva jeg forstod var ikke den opprinnelige kirken som Nilsen, Engh og Borgen bygget, men at den var bygget på den opprinnelige kirken. Dessverre fant vi ikke ut hvem som var prest, slik at vi ikke kunne komme oss inn for å se. Men på siden av kirken, lå det en barneskole, og der tok vi turen. Her fikk vi vite at det ene skolebygget de brukte til undervisning, hadde vært brukt som misjonærbolig. Det er høyst usikkert om det var dette som var det opprinnelige huset, hvor Engh og de første misjonærene bodde. Men det var likevel fasinerende. Det var også noen amerikanske misjonærer som var der, som holdt på med en undersøkelse over de forskjellige konfesjoner på Madagaskar. Men vi pratet ikke så mye.

Skolen vi var på, var en barneskole. Og barna var helt i hundre når jeg tok bilder. De hylte og skrek og var helt ville. Og da jeg viste dem bildene etterpå, kunne latter og skriking overdøve et jagerfly, høres på mils avstand. Det var en fantastisk barneflokk. Har aldri opplevd maken til oppmerksomhet. Vi snakket med noen av lærerne om de kjente til noe av historien i Betafo, men det var dessverre ikke å hente. Vi kjørte således hjem igjen, ettersom Rado hadde fått besøk av sin mor.

Vi hadde snakket om å leie motorsykler for å kunne kjøre opp til spedalsksenteret. Så da vi kom hjem gikk vi for å leie sykler. Syklene kostet 50 000 ariary å leie, en helt grei pris. Men da vi skulle skrive kontrakt med dem, viste det seg at en i tillegg til utleie prisen, måtte betale 1000 euro i depositum pr. sykkel. Dette opplyste de ikke noe om da vi var der for å leie sykkel. Slik at vi følte oss rimelig irritert etterpå. Jeg gir ikke noen 1000 euro, som så kan trekke av hva det måtte være når vi leverer syklene tilbake. Det hele hørtes meget suspekt ut og vi valgte dermed å ikke leie sykler. Vi hadde dermed en del tid til overs denne dagen.

Rado spiser alltid middag klokken 12 til 12.30 og så sover hele familien fra 12.30 til ca. 14.00. jeg prøvde å sove litt, men det klarte jeg ikke. Det er merkelig, men etter jeg kom bort hit, har jeg ikke klart å sove middag. Men jeg måtte også i banken og hente ut mer penger. Det var litt av en opplevelse. Det er greit at Rado advarte meg mot å gå i banken om ettermiddagen, men dette var jo latterlig.

Banken åpnet klokken 14, etter sin sabbatslukking fra 12-14. da vi kom inn, var det ikke noe system, så vi endte opp i feil kø. Da det endelig var vår tur, virket ikke bankterminalen deres. Vi var derfor nødt til å finne en annen bank for å ta ut penger. Heldigvis gikk det ganske raskt i denne banken. Det kan jo være fordi den er fransk.

Da vi kom hjem, var det tid for volleyball for de norske og gassiske ungdommene. Når det gjelder de gassiske ungdommene, er det de som har en oppgave i kirken som får lov å komme inn på stasjonen og spille ballspill. De er en artig gjeng, men de får kun være her, dersom de er med de norske. Jeg tenkte egentlig ikke å spille, men da de først skulle, ble jeg med.
Det var utrolig herlig å spille, for da kunne jeg få tankene vekk fra alt annet. Vi spilte til det ble mørkt, dvs. jeg spilte kun 2 timer. Er tydeligvis begynt å bli en gammel mann. Rado var med helt til siste slutt. Men han byttet med Turid å passe Phillip. Slik sett, var vi vell begge i spill like lenge. Selv om han benyttet anledningen til å si at jeg treg og gammel.

På kvelden gikk jeg og Niriana ut og spiste. Vi har prøvd å lage middag hjemme, men når det er to gutter på tur er det ikke alltid en har tid til matlaging og husstell. Det får da være grenser. Jeg spiste pizza og pomfrit mens han spiste steak. Det er lett å se hvem som er sjefen!! Bare slik at det er sagt, så er det jeg som betaler for maten. Om ikke det hadde vært slik, hadde han ikke hatt råd til å spise på de restaurantene vi normalt sett går. Når 10 000 ariary er mye penger for en gasser, illustrer dette hva jeg sier. Det er kun 30 kroner og her kan vi spise et utmerket måltid til den prisen og synes at det er billig. For en gasser nærmer vi oss en daglønn eller 3. Etter et utmerket måltid bar det hjem og i seng. Jeg må innrømme at jeg har slått mer og mer over etter gassisk tid. Det er tidlig opp og tidlig i seng. Om vi ikke følger denne rytmen, får vi jo ikke med oss noe som helst.

På Madagaskar er det følgende åpningstider.
Butikker og banker: 08-12 og 14-19 midt på dagen er det 2 timers pause
Restaurant: De åpner enten 18 eller 19 om kvelden.

Her er Rado og Nirnia klokken 05.30 torsdag morgen. Nå skal Fandriana, lokalt sted sør for antsirabe, få besøk av stolte teologer fra MHS.

Det var bilen til venstra i bildet vi brukte. en meget god bil, som den humpet og ristet når vi kjørte.

Dette er Anders og Anna Rønningen forran deres hjem i Fandriana. Et meget hyeelig misjonærpar som har var her i 4 år og skal hjem til sommeren. Anders har ledet en del prosjekter og skaffet lokal befolkningen den dra - og drivkraften som må til for å få noe gjort.

De er begge lærere ved lærerskolen i Fandriana og har ett meget godt lag med studentene. Den perioden de har vært her, har de skapt en utrolig oppsluttning rundt skolen. De kan nå sette større krav til opptak av studenter, samt at de husker på fattige lærere som kan trenge mer kunnskap.

Tenk dere Rado som lærer.

Det var en stor opplevelse å være tilstede da han underviste for bibelskolen. Skolen drives av rektor, som også er eneste lærer. Det er et fantastisk arbeid hun utfører. bygget er det opprinnelige skolehuset etter vår gamle venn Stueland. Det var fantastisk å kunne se å oppleve Rado i pionærenes fotspor.

Alt arbied han utfører her er selvfølgelig gratis.

Da rektor ikke hadde mottat lønn på 1 år, bestemte jeg meg for å gi henne 50.000 ariary eller 150 norske kroner som en liten gave for den arbeid og innsats hun gjør.

Jeg vil skrive ordentlig om turen i morgen. Men jeg benyttet høve til å oppdatere den i dag, da jeg plutselig kunne sende bilder. håper på samme under i morgen.

Tirsdag/onsdag 21/22 mars

Tirsdag 21.mars

Også denne dagen var meget spesiell. Akkurat som resten av dette eventyret.
I dag hadde jeg egentlig ikke noen planer. Tenkte bare å slappe av her i leiligheten og skrive og lese om mine misjonærer. Men den gang ei. Ingen eventyr stopper med en flittig student. Her er det de empiriske data som er viktig.

Dagen begynte med at Rado hadde med seg vår nye hushjelp. En meget hyggelig og ordentlig dame, som nå har fått den ære å bli vår husholderske. Som jeg nevnte i går, koster det ca. 60 kroner å ha en i arbeid i en uke og det er absolutt en pris jeg kan leve med. I tillegg støtter jeg den lokale arbeidsflåten. Dette er viktig, for mennesker uten arbeid mister sin sosiale status og trygghet. Hun vasket hele huset, hun vasket klær og hun handlet. En meget dyktig dame. Ikke noe tull. Men det er noen fallgruver. Jeg liker godt pålegg til frokost og det beste jeg vet er skinke. Da jeg satte opp det pålegg jeg ønsket, var dette ikke noe problem. Men det jeg fant ut, er at skinke kjøpes kun i supermarkedet og det ligger 5 km unna. Så hun la på sprang og løp 5 km for å kjøpe skinke. Jeg har i ettertid følt meg ille til mote når jeg forstod hva jeg krevde av henne. Jeg skal fra nå av kjøpe skinken selv.

På Madagaskar har de ikke vaskemaskin, de må vaske alt for hånd. Det er dermed, etter min mening, viktig at jeg vasker klær var dag, slik at det ikke blir så mye klær for henne å vaske. Når de skal ha varmt vann til vasken, koker de vann. Det ser helt merkelig ut og det må da være utrolig tungvint. Vi i Norge har det utrolig godt. Men samtidig er det jo veldig sosialt for gassere å vaske klær, for de står mange om gangen og vasker. Slik at de står og ler og prater samtidig som de jobber. Gassere er faktisk veldig flinke til å jobbe. Ikke som deres brødre og søstere i Afrika, som har sabbat hele tiden.

Etter frokost gikk jeg og Niriana til internett kaffen her i byen. Han ønsket å lære seg å lage en blogg og jeg hadde lovet ham å hjelpe ham å lage en. Internet kaffen er et glimrende sted å gjøre slike ting. Det er billig og selv om forbindelsen til internett ikke er den beste så er det helt greit. Det tok oss ca. 45 minutter å lage en blogg til Niriana og det kostet i underkant av 1.000 ariary eller 3 norske kroner. Ikke til å forakte.
Etterpå tok vi oss en tur rundt og så på liv og mylder i byen. Det må sies at gassere er et levende folk og handelen er stor her. Det er småbutikker bak vær en busk. Med en gang de ser en hvit kommer de løpende med forskjellige ting en kan kjøpe. Om en vil ha taxi eller sitte i en rickshaw er de der med en gang. Vennligheten og servicen er enorm. Du blir som en konge og du blir behandlet som en konge. Men her er det viktig å også være ydmyk. For det en skal huske på at det er mennesker som kjemper for å ha et anstendig liv. Bjørn-Eddy fortalte meg at det fantes 6 millioner gassere som har under 1$ om dagen å leve for. Det er derfor viktig at man støtter arbeidslivet og ikke gir til tiggere. For dersom tiggere tjener mer en de som jobber, vil det jo være helt forfengt å jobbe.

Da vi kom tilbake til stasjonen, spurte jeg Niriana om ikke han kunne ringe til sjåføren her på antsirabe, slik at vi kunne komme oss ut og se på noe av barmhjertighets arbeidet.
Når en reiser slik som jeg gjør, er det viktig å ikke legge beslag på misjonærenes arbeidstid. En dag eller to er helt greit, men en skal huske på at de er her for å gjøre en jobb og ikke være guider for studenter fra Norge. Her på stasjonen er det en kar som heter Nomena som er sjåfør. Han snakker både gassisk og engelsk. Hans engelsk er ikke akkurat den beste, men den er like god som trønder engelsk. Ikke sant Allan!! Uansett. Han har en god bil og er godt kjent i område. Det er faste rater for å hyre ham, akkurat som i Norge. Alle priser er relative her på Madagaskar, slik at det er godt å ha noen faste også. Jeg må innrømme at jeg er lei av å hele tiden å forholde meg til relative priser.

Jeg har før jeg reiste til Antsirabe, blitt fortalt av Bjørn-Eddy at barmhjertighets arbeidet her på Antsirabe er omfattende og om jeg hadde mulighet burde jeg oppsøke noen av institusjonene innenfor dette feltet. Etter samtale med Rado, Nomena og Niriana kom vi fram i fellesskap at vi skulle besøke døveskolen i Bako som ligger 15 min kjøring fra stasjonen og blindeskolen i Velo som ligger 30 min unna. En må huske på at det er ikke som i Norge, at det er kun konger og statsministere som kan komme på visitaser uanmeldt. Her på Madagaskar blir nordmenn sett på som høye beskyttere av barmhjertighets – og veldedighetsarbeid. En nordmann er alltid tatt i mot med åpne armer.

På døveskolen henvendte vi oss til rektor da vi kom. Hun syntes det var veldig hyggelig med besøk og tilbød seg straks og vise oss rundt på skolen. Det er et omfattende arbeid de gjør ved skolen og de dekker hele distriktet. Det er 187 elever, 16 lærer og det er 39 tilsatte til skolen totalt. Skolen har elever fra 6-18 år og de har fullt curriculum i forhold til vanlig skole. Skolen er delt opp i 2. en del for gutter og en del for jenter. De har ca. 10 mål med innmark hvor de eldste dyrker mais, ris og grønnsaker til egent bruk. De er også leverandør av oblater til de lutherske kirkene på Madagaskar. I tillegg har de ca. 6 kuer og noen høns. Det er 2 ”hoved” bygg, ett for gutter og ett for jenter. I vært av byggene har de klasserom og internat hvor de undervises 10 måneder i året. Skolen er m.a.o. deres liv. Foreldrene inviteres av og til til undervisning i døvespråket. Men de viser dessverre ikke særlig stor interesse for å lære det, noe som medfører at de ikke kan snakke med sine barn.

Vi gikk innom vært klassetrinn og vi begynte med første klasse. Det spesielle med klassene er at større elever kan være plassert i de lavere klassene, dette fordi de er mindre utviklet. Problemet er her på Madagaskar er at barn i distriktet ikke har foreldre som evner å føre dem til slike skoler og det tar ofte lang tid før de blir oppdaget. Det er derfor en 16 åring kan gå i 4 klasse, nettopp fordi hans kunnskapsnivå ikke er større.
Da vi kom inn i første klasse, ble vi introdusert til læreren. En meget hyggelig dame. En annen ting som er viktig å bemerke, er at alle lærerne på skolen er kvinner. Et merkelig fenomen. Alle barna reiste seg og var svært glade for å få besøk. Det var en slik glede og iver som jeg aldri har sett maken til. Jeg tok en del bilder av barna og så fikk de se dem etterpå. De var helt i hundre og var svært stolte når de så seg selv på bildet.

Jeg lærte meg fort hvordan en sier god dag / salama tupko(noenlunde oversatt til gassisk) på døvespråket. Og vær gang vi kom inn i et klasserom reiste alle seg og sa salama tupko. Også jeg lærte meg å si det! I den ene klassen, fikk jeg overvære litt av undervisningen. Det var en prestasjon det læreren viste. Alle barna hadde lært å kunne lese på munnen og læreren ropte opp alle navnene til elevene. Det var 2 ganger de bommet. Det var 15 elever i klassen. Men læreren gjorde det også vanskelig for dem, for da hun sa navnet deres snudde hun seg litt vekk. Etter denne demonstrasjonen ba hun elevene om å finne forskjellige grønnsaker. Det høres lett ut, men når du tenker på at de ikke kan høre hva hun sier og at de kun leser på lippene, er det meget imponerende.

Jeg tok bilder i alle klasserommene og de fikk alle se bildene etterpå. Digital kamera er genialt. Og da jeg filmet hva de gjorde, og de fikk se det etterpå var det nesten oppstandelse. For en fantastisk glede og iver disse barna viste. De rørte virkelig ved mitt hjerte.

Etter å ha vært på gutteinternatet/skolen, gikk vi til pikeinternatet/skolen. Her var det en del som hadde eksamen og de lot vi være i fred. I de andre klassene holdt de på med håndverk og broderi. Det var imponerende arbeid de utførte. Det var ca. 20 i klassen og de viste stolt fram det arbeid de har gjort. Jeg har ikke annet en å si, at det gjorde sterkt inntrykk på meg det arbeid skolen hadde gjort for disse barna. Også her tok jeg bilder av alle og viste det til dem og de var også her helt i hundre. Jenter er mer flau en gutter og det var heller ikke her noe unntak. De fniste og lo når de så bildene.

Etterpå bar turen opp til deres produksjonslokale av oblater. Det var et eldgammelt oblatapparat som de brukte, men det fungerte ganske godt. Jeg kan tenke meg det var fra 1950-1960 årene og var gitt som gave fra en misjonær. De hadde et sterkt behov for ett nytt apparat og dersom du kjenner noen som har ett å gi vekk, må dere oppfordre dem til å sende det med en misjonær til Madagaskar eller å kontakte NMS. Det ville ha hjulpet dem enormt. For inntektene av denne produksjonen er en av hovedinntektene til skolen og det arbeid de gjør for de fattige og vanskeligstilte barna som holder til her.

Etterpå var vi innom aulaen. Her har de andakter vær morgen før skolestart. Hele andakten foregår på tegnspråk og er et godt samlingssted for elevene. På veggen fant jeg et minnesmerke av den misjonæren som hadde grunnlagt og drevet skolen fra 1950-1990, nemlig Borgrevink. Jeg fant ikke ut om det er en etterkommer av vår kjære Borchgrevink, men det er høyst sannsynlig. Etter å ha vært her på Madagaskar har jeg fått ett helt annet syn på NMS en jeg hadde før. Det arbeid de begynte 12. august 1866 her på Madagaskar med Nilsen og Engh som pionerene, er den dag høyst levende. For da jeg samtalet med Einar Engebretsen(studieinspektør på MHS) før jeg dro, mente han jeg ikke ville finne mye etter Nilsen og Engh. Men det de startet, har deres brødre og søstere i misjonen videreført. Det som ble startet for 140 år siden bærer sine frukter den dag i dag. Misjonen er sannelig et guddommelig kall og virke og det de første sådde, kan arbeiderne i dag høste.

Turen gikk videre til kjøkkenet. Jeg vet ikke om jeg vill kalle det for ett kjøkken, men jeg har oppdaget at i forhold til gassisk stil, er det et kjøkken. Det var et uthus bestående av en jernkomfyr som ble oppvarmet med vedfyring. Plassert oppe på ovnen var to store jerngryter som inneholdt dagens middag. Den består av ris, kjøtt, grønnsaker og fisk. Det varierer om det er fisk eller kjøtt i middagen. Det skal også nevnes at komfyren hadde stått inne i huset før, men det hadde begynt å brenne slik at kjøkkenet og komfyren hadde blitt plassert ute pga. sikkerhet.

Etter 2 timer med omvisning av fungerende rektor, hadde jeg blitt så imponert over det arbeid de utførte her, at jeg besluttet å gi dem en liten pengegave. Liten i forhold til vår standard, men stor i forhold til gassisk standard. Jeg gav dem 100.000 ariary eller 300 norske kroner. Dette er nok til å kunne fø alle barna og de tilsette i 1 måned. For meg var det viktig å vise dem respekt for det arbeid de gjorde og gode ord gav ikke mat i magen til de små. Rektor var veldig gald for gaven og jeg ble oppfordret til å skrive i gjesteboken. Jeg oppdaget at personen før meg, var den norske ambassadøren. Hva skal jeg si?! Jeg er og blir privilegert som får oppleve mennesker og livet på denne måten.

Etterpå bar turen opp til blindeskolen. En fantastisk skole som er drevet av midler fra NORAD og under oppsikt av NMS. Ettersom jeg også her kom uanmeldt, hadde dessverre ikke rektor anledning til å vise meg skolen ettersom hun hadde gjester. Men husmor hadde tid til å vise oss rundt. En fantastisk dam med en glød og hjertelag for barna på skolen. Hun var også en god venn av Manga, min Afrikanske mor, og Niriana og jeg ble vist den samme kjærlighet som Manga har vist oss.

Turen gikk først til matsalen. Det var forholdsvis mørkt der og ingen belysning som jeg kunne se. Men nå er jo alle barna blinde, slik at behovet for lys var jo ikke særlig tilstede uansett.
Her var tallerkener, glasser og bestikk satt nøysommelig fram. Regner med at alt må være i skjønneste orden for at barna skal klare å finne fram til sitt. Alt var veldig rent og fint. Også her var det delt opp i 2 seksjoner. Jentene satt på venstre siden og guttene satt på høyre siden. Her skal det ikke være klabb og babb mellom gutter og jenter.
Kjøkkenet var akkurat som på døveskolen, bare her var kjøkkenet inne. Kokken var en hyggelig dame, med masse kjærlighet til sine barn. Som stor mann og stor mage, vet jeg å sette pris på en kokke med kjærlighet. For da blir det alltid masse god mat på de sultne!!

I motsetning til døveskolen, hadde de egne bygninger for undervisning og egne bygninger for internatet. Men også her levde og bodde barna på skolen. Da vi kom til gutteinternatet ropte husmor vazaha = hvit/fremmed og da kom alle guttene løpende. Eller dvs. de kom i ”tog” ettersom de ”hektet” seg på personen framfor for å komme seg fram. En glimrende måte, om jeg må si det selv for å komme seg trygt fram. Noen av guttene hadde med seg en gitar og spilte en melodi for meg. ”jeg gikk en tur på stien” ble spilt og jeg sang. Grunnen til at de kan norske sanger, er fordi 1 åringer fra NMS driver barmhjertighetsarbeid på skolen. Her er det en gutt som heter Sindre som er den store musikeren. Det arbeid han har gjort for disse barna står det stor respekt av. For meg virket det som om musikken var et fantastisk virkemiddel for disse barna å kommunisere på. Og viktigheten av å mestre for barn med funksjonshemming er utrolig viktig. En 1 åring er en ungdom fra Norge som blir hyret av NMS til å jobbe i ett fremmed land. Det kan være hvor som helst i verden og er en utrolig resurs for nettopp denne type mennesker, som trenger enkel og uoffisiell hjelp til å kunne finne gleder og mestring i en vanskelig situasjon.

Etterpå bar det til pikeinternatet. Her var ikke fullt så stor interesse for vazahen, men de lekte og viste utrolig stor glede. Jeg ble meget overrasket over å se en hvit jente på skoen her og spurte om det var en privatskole, men jeg ble fortalt at hun var en albino. Som jeg har sagt før, dette er et fantastisk eventyr og jeg takker Gud for at jeg får lov til å være her.
Jeg tok meg også en tur innom de sanitære anleggene på internatet. Det jeg trodde var en dusj, viste seg å være toaletter. Da jeg nevnte dette for Rado, fortalte han meg at han pleide å kalle denne type toaletter for 101. Det er fordi det er lite hull i bakken som er avløpet og på vær side er det laget merker for hvor føttene skal stå. Det hele så meget merkelig ut, men det sanitære var helt på sin plass.

Etterpå bar turen rundt på skoleområdet. Dessverre hadde hun ikke nøkkel til å komme seg inn, men byggene var ordentlig laget og hadde god kvalitet over seg. Uten NORAD ville en slik skole ikke kunne ha blitt oppført og drevet på en hensiktsmessig måte. Det var 4 bygg som stod 2 på vær side av trappen. Omkring lå det en flott hage med gressplen.
De hadde eget trykkeri på stedet for trykking av litteratur til blinde. Jeg prøvde å lese blindeskrift med fingrene, men for meg kjentes det ut som bare prikker.

Jeg ble fortalt at de hadde to motorsykler på stedet som hadde blitt som gave til skolen. Grunnen til dette, er at ansatte ved skolen kjører rundt i distriktet for å se etter blinde barn. En nesten helt umulig oppgave, men utrolig viktig. For foreldre i distriktene har nok ikke kunnskaper om skolen. Den er jo tross alt gratis og det er jo ingen ting som er gratis!! Det er dermed et fantastisk tiltak som er med å sikre vanskeligstilte funksjonshemmede barn en mulighet til å kunne få en ”normal” utvikling.

Etter nesten 2 timer med omvisning, og totalt 6 timer med aktivitet var jeg rimelig sliten. Vi reiste hjem og spiste litte granne på stasjonen og jeg fikk sovet en halv time. Jeg må innrømme at det var første gang jeg har klart å sove middag etter jeg kom til Madagaskar. Hva sier du til det kone’mor?! Jeg gleder meg til å komme hjem til Norge, slik at jeg kan sove middag!! Jeg hadde avtalt med Rado at vi skulle ha en spillekveld. Niriana løp og hentet noen pizza og brus og vi hadde en fantastisk aften. Det var utrolig kjekt.

I morgen, dvs. i dag(onsdag), da jeg skriver bloggen i dag ettersom jeg ikke fikk tid i går til å avslutte den, Var det noen som tog an? , har det vært en avslappende dag. Jeg har vært på middagsbesøk hos Rado og Turid i noen timer, sittet og skrevet blogg i noen timer og har ellers ikke noe hastverk i dag.

I morgen, dvs. torsdag skal jeg være med Rado til fattigskolen hvor han skal undervise. Vi kjører her fra stasjonen 05.30, en uhemsk tid, og kommer ikke tilbake før i 19 tiden. Det vil ta ca. 2 timer å kjøre og undervisningen starter klokken 07.00. Dette er en skole for kommende kateketer og diakoner.

På fredag skal jeg først være med på den lokale fattigskolen sammen med 1 åringene, så skal jeg og Rado reise til Betafo. Når vi kommer tilbake, skal vi leie motorsykler, fordi vegen til spedalsk senteret er fryktelig dårlig, og kjøre til spedalsksenteret som ligger 45 minutter vekke herfra.

Mandag 20.mars

Mandag 20. mars

Ja. Dette har vært litt av en dag. En dag med mange opplevelser og mange utfordringer. Jeg har også hatt en alvorsprat med min gassiske venn Niriana om det å være en leder. Jeg har fortalt ham at jeg har all tiltro til ham og uansett hva han sier og gjør når vi er ute og reiser, støtter jeg ham. Han satte stor pris på samtalen og i morgen (dvs. i dag) skal han være min avdelingssjef. Dette er en god trening, ikke bare for ham, men også for meg. For jeg har aldri vært sjef før og jeg har heller aldri ansatt noen før. Niriana er min første ansatte og i morgen skal jeg ansette enda en person. 2 gutter på tur trenger en dame til å holde dem litt i øret og vi trenger dermed en hushjelp for den uken vi skal være her. Jeg har dermed satt Niriana på saken. Men mer om det senere.

I dag våknet jeg i 8 tiden og følte meg ganske utslitt etter gårsdagens magesjaue etter kald pomfrit og pizza med rått egg. Jeg var også veldig spent på om magen hadde kommet seg ettersom vi skulle reise til Antsirabe i dag. Men magen var helt glimrende og etter en dusj og litt frokost begynte ting å komme på plass. Som gutt og sjeldent på reisefot brukte jeg derfor formiddagen til å pakke. Å pakke samme dag er aldri lurt, men jeg tror jeg fikk med meg alt. Uansett skal jeg jo tilbake til Tana om en uke eller to.

Etter å ha samtalet med Bjørn-Eddy om planer og ideer for turen, spurte jeg ham om hvor jeg kunne kjøpe en gassisk bibel. En nøyaktig kopi av den han selv brukte. Grunnen til dette er at den gassiske bibelen Bjørn-Eddy bruker inneholder hele bibelen + alle salmene + at den er skinn innbundet med glidelås. En ganske fin og vakker bibel i tillegg til at den er meget nyttig. Men jeg har også interesse av den historisk sett, ettersom det var en nordmann som var med å skrive den i samarbeid med 2 andre. I alle årene kommisjonen satt sammen var det 3 personer som var med fra først til sist. Ganske betegnende for samarbeidet var det en gasser; Andrianaivoravelona, en engelskmann: W. E. Cousins og en nordmann: Lars Dahle. De påbegynte arbeidet så tidlig som 1873 og fullførte den endelige oversettelsen 30. april 1887.
Bare noen måneder før Dahle reiste hjem til Norge for å ta over jobben som generalsekretær for NMS. Bibelen har oppgjennom årene blitt revidert, men hovedverket er det bl.a. Dahles innsats som gjorde. En kan derfor si at den gassiske bibelen har en norsk historie over seg som er viktig å huske på.

Jeg og Niriana oppsøkte dermed det lutherske trykkeriet i Tana for å kjøpe nettopp denne bibelen. I Norge koster denne type bibel svint. Jeg tømte sparegrisen i håp at jeg skulle ha nok penger med meg. 500.000,- ariary hadde jeg med meg for å kjøpe bibel. Dette er 1.500 norske kroner, men som jeg har sagt før, bibler av denne type koster mye i Norge. Men da vi kom fram til trykkeriets butikk, kostet bibelen 27.000 ariary. Og det var den dyreste de hadde. Det er 90 kroner. Ettersom jeg hadde tømt sparegrisen og fordi Manga har vært en slik mor for meg her på Madagaskar, bestemte jeg meg for å kjøpe en gave til henne. Nettopp en slik bibel. Jeg har da etterpå hørt at dette var en kostelig gave og at ikke mange på Madagaskar har en slik bibel. Det gleder meg dermed meget å kunne gi Manga en ordentlig gave. Hørte av Rado, da jeg kom til ham i dag, at det går an å gravere inn tekst på framsiden av bibelen. Når jeg kommer tilbake skal jeg få gjort dette.

Før jeg gav henne bibelen, skrev jeg en liten hilsen til henne på første side. Jeg hentet bibelverset fra John 1:48 48 Jesus så Natanael komme mot seg, og han sa om ham: Se, det er en ekte israelitt, en som det ikke er svik i. Manga er en slik kvinne. Hun våker og sine søstere og brødre og aldri et ondt ord kommer fra hennes munn. Selve bibelverset kommer fra Nils Nilsen sin sønn sin uttalelse om hvem og hva faren var for dem rundt ham.
Dersom dere kommer til Madagaskar og dere har mulighet til å være med Manga, er dette til å anbefale. En fantastisk dame, men en utrolig tro og være måte.

Etter samtale med Bjørn-Eddy anbefalte han meg å få meg business kort også. Nettopp for å støtte den lokale virksomheten til det Lutherske trykkeriet. Jeg har da aldri hatt bruk for eller ønsket meg slike kort, men for en god sak er jeg alltid med. Slik at neste gang dere ser meg, skal dere få mitt eminente kort. Det er trykket i 2 farger og inneholder alt hva dere trenger for å kunne nå meg. Jeg har lagt merke til at det ikke er så dumt å ha slike kort når en er på reise, nettopp fordi en knytter så mange nye kontakter.

Når jeg først snakker om trykkeriet, kan jeg nevne at vær misjon trenger et trykkeri for å spre det glade budskap. Uten dette ville alt misjonsarbeid og barmhjertighets arbeid stoppe opp. På Madagaskar har NMS så tidlig som 1871 spredt litteratur som en del av skolearbeidet og katekumen undervisningen. Det var Luthers lille katekisme man først og fremst ønsket å få trykket. Boken som enten var oversatt av Engh eller av Borgen, eller kanskje av begge i fellesskap, var sikkert frukten av den første katekumenundervisningen. En måtte sende bøkene hjem til Norge, hvor både første og annet opplag ble trykket, henholdsvis i 1871 og 1873 og begge ganger i Stavanger.

Men etter hvert fikk en til et samarbeid med kvekeren Abraham Kingdon og fikk presset opp litteraturen på Madagaskar framfor å få gjort det i Stavanger. I november 1877 kunne de norskes egen presse tas i bruk – ved privat hjelp fra den selvsamme Kingdon.
Pressen er og blir det virkemiddel all utvikling trenger. Måtte det være elektronisk eller papir.

Da vi kom hjem fra den lutherske presse, hadde Manga laget middag til oss. Slik at vi ikke skulle være sultne på turen fra Tana til Antsirabe. Hun vet å ta vare på meg. Jeg sier ikke mer!! Etter kjøttkaker til middag, med poteter og gulrøtter ordnet hun med taxi for oss. Fulgte oss ned til Taxibrussen og sørget for å plassere oss på en skikkelig bruss. En skal huske på at kvaliteten på den gassiske bilparken ikke alltid er like bra.

På Madagaskar er det tre typer transportmidler mellom byene. Det er taxibuss, taxibruss og taxi B. taxibuss er det om å holde seg vekke fra. Her fyller de opp bussen til de ikke får inn flere mennesker. En gangske ubehagelige reisemåte for oss europeere som er store og høye. Taxibruss er en mer behagelig måte å reise på. Det er en liten minibuss som plasserer all bagasje på taket. Man sitter heller ikke så trangt. Taxi B er en 9 seters stasjonsvogn. Har en mulighet til å ta taxi B, er det å anbefale. Men det er ikke alltid like lett å finne taxi B som går mellom byene. Alle taxiene går fra en stasjon. Kall det gjerne buss stasjon. Her kunne en kjøpe alt en trengte av solbriller, mat og hva annet til buss turen.

Sjåføren og hans kvaliteter varier ganske mye, men jeg tror han vi kjørte med var en dyktig sjåfør. Selv om jeg var livredd den 1 timen eller 2. Det spesielle med taxibruss er at den stopper når det måtte passe. Og vær gang vi stoppet, kom det løpende folk som skulle selge mat og annet. Det var nesten som en mobil restaurant. Og når folk hadde spist sine maiskolber, epler, bananer og hva annet, pælmet de restene ut av vinduet. Det så rimelig komisk ut når vi kjørte og den ene etter den andre hev rester ut av vinduet. På veien til Antsirabe var det utrolig mange politi kontroller. Jeg var imponert over sikkerheten de hadde her på Madagaskar helt til Niriana fortalte meg at det var korrupte politifolk som trengte penger. For når de ikke hadde penger så satte de opp kontroller langs hovedveien og tjente til dagens opphold med bestikkelser. Slik er livet.

Da vi kom til Antsirabe ble vi overfalt av overivrige bærere, tiggere og hva annet det måtte være. Det var nesten som en oppstandelse. Men heldigvis var det en taxisjåfør som kunne kjøre oss og fikk kjørt oss til misjonsstasjonen. Her traff vi Rado, som var på vei for å hente oss. Det var meget hyggelig å treffe på ham igjen. Etter at vi fikk tildelt en leilighet, selvfølgelig i det amerikanske hovedkvarter. Jeg må innrømme at de amerikanere(USA) jeg har truffet her på Madagaskar, har vært hovne og uforskammet. Ikke slik jeg kjenner amerikanere. Men det er vell slik at når en blir behandlet som konger glemmer en å være ydmyke i hva en sier og gjør. Men leiligheten var meget bra og en del større en den jeg hadde på tana.

Rado inviterte oss ut på middag etterpå og når klokken var 19.30 dro vi ut på resturant. Et ganske hyggelig sted. Det lignet på en pub, men maten var god og drikken var upåklagelig. Etter å ha spist hamburger og tatt et glass øl, dro vi tilbake til stasjonen. For når klokken blir 23.00 slippes vakthundene. Agresive kjøtere som angriper en vær person som måtte være ute. Men det er jo for vår sikkerhet. For stasjonen her er rimelig svær. Og det er jo viktig at vi kan føle oss trygge.

Rado anbefalte at vi tok til oss en hushjelp mens vi var her. Nettopp for å sikre sysselsettingen av de som bor her på Antsirabe. Han har dermed kontaktet sin vikar hjelp og hun skal komme til oss i morgen og passe godt på oss. Hun tjener ikke mye i forhold til norsk standard, men her på antsirabe tjener hun godt. Det er vell snakk om 50 kroner for en ukes arbeid. Det er godt å kunne bidra til at folk kan tjene til livets opphold med et ærlig arbeid framfor at de må tigge og hva annet som ikke passer seg.

Søndag 19.mars

I dag stod jeg opp klokken 05.00 norsk tid eller 07.00 gassisk tid. Tidlig for en student var det vertfall. Jeg var invitert på frokost til Bjørn-Eddy og konen Torbjørg i deres praktfulle bolig her på den norske misjonsstasjon. Også mine to brasilianske venner var invitert og Torbjørg hadde dekket på et fantastisk frokost bord. Samtalen gikk livlig og frokosten ble endt med at Bjørn-Eddy leste fra bibelen. En god frokost. Alle sammen hjalp til å ta av bordet og etterpå var det av gårde til kirken.

Bjørn-Eddy og de andre tilsynsmenn før ham, har som vane og besøke de mindre kirkene i utkanten. Jeg syntes dette er en meget fin praksis ettersom en del av de mindre kirkene utenfor sentrale strøk ofte mangler prest og det at en tilsynsmann/biskop kommer som kirkegjenger gjør seg for det evangeliske og kirkelige oppbyggelses arbeid.

Det tok ca. 30 min å kjøre til kirken som lå mot flyplassen. Min gassisk er ikke særlig bra, noe som medfører at jeg ikke husker navnet på kirken. Det som var spesielt med denne kirken, er at den ikke er ferdigstilt enda. Kirken bygges av kollekt som den enkelte menighetslem måtte yte. Denne praksis, misjon til kirke, ble her på Antsirabe startet av vår gamle venn Rosaas på Antsirabe Kristi Himmelfartsdag 1878. Tanken bak er at kirken skal drives av og for den gassiske befolkning uavhengig av økonomisk støtte av selve misjonen.
Kirken som jeg besøkte, lever og ånder nettopp for dette. Men det tar tid. Det var en kirke uten tak, dvs. at den hadde ett midlertidig blikk tak, men det så ut som en byggeplass. Grunnen til dette er at de samler inn og sparer opp penger i bolker. Og nå jobbet de med å få inn nok penger til å fullføre kirken. De hadde budsjettert med 7 millioner ariary, men slik det så ut nå, ville den komme til å koste 10 millioner ariary. Med andre ord koster en kirke som kan romme 1000 mennesker her på Madagaskar NOK Kr. 30.000,-

Det var en høyst levende og dynamisk kirke. Slik jeg forstod det, var det minst 1.000 mennesker tilstede ved denne gudstjenesten. Alle var kledd i sine finklær, slik som hør og bør seg her på Madagaskar. En kler seg til fest og en gudstjeneste er en fest dag. Menigheten består for det meste av mennesker under 30 år, selv om det selvfølgelig er en del eldre som deltar. Men i motsetning til Norge, hvor gjennomsnittsalderen til en kirkegjenger er 50+ med god økonomi, er det mange som er arbeidsledig eller har dårlige inntekter. Men de gir av glede og de gir det de har for å støtte sin kirke.

Gudstjenesten startet klokken 09.00 med dåp og nattverd på programmet. Etter ca. 1 time med bønn, lovsang og innslag av gospel, utførte presten dåpen. Det var en meget fin dåp og det er alltid gledelig når folk kommer med sine barn til kirken for dåp. Det gir menigheten noe å se fram til og det gir tilvekst til kirken.
Etter dåpen var det kollekt. Jeg har aldri opplevd kollekt slik som denne. Diakonene sørget for orden i rekken og hentet inn folk som satt utenfor/på siden av kirken. De fikk begynne kollekten. De satte fram store korger framfor alteret og folk kunne gå fram i en slags altergang for å gi kollekt. Kollekten tok ca. 30 minutter. Som jeg har nevnt før, er det viktig at også hvite folk/tilsynsmannen deltar i denne type kirkelig aktivitet, nettopp fordi vi er så resurssterke. Bjørn-Eddy fortalte at 10.000 ariary tilsvarte kollekt fra 50 gassiske menighetslemmer. 10.000 ariary er 30 kroner. For oss er det ikke mye, men for menigheten betyr det all verden og det er det som betyr noe.

Presten begynte sin preken med å lese fra Johannes 8 om kvinnen som blir tatt i hor og om diskusjonen om hvem er hvem sin far. 10 min av talen snakket han til barna i kirken. Om hvordan de måtte respektere sine foreldre og hva det vil si å ha en far en kan stole på og hva dette gjør. Resten av talen, ca. 40 min. snakket han til de voksne. Etter hva jeg forstod(Bjørn-Eddy oversatte fra gassisk til norsk for meg) holdt presten en glitrende preken, med referanse til mange bibelvers. Preken varte i ca. 50 minutter, men jeg må innrømme at det gikk fort. For måten og innholdet var så levende at vi nesten glemte tiden.

Så begynte nattverdet og det var omhyggelig organisert. Jeg tror det var ca. 20 diakoner eller hyrder som de ofte blir kalt, som ledet folket fram til kommunion. Også her begynte de først med de som satt ute. Fremme hadde de en stolrekke som de fylte opp med folk. Det var akkurat til å dekke alterringen. En annen satt og telte vær enkelt nattverdsgjest og andre igjen delte ut stikker som indikerte hvem som var neste mann til å komme fram. Vær nattverd gjest måtte ha med seg et brev/klippekort som de måtte fylle ut, slik at de kunne følge med hvem som var aktiv og ikke aktiv i kirken. Dette for at de skulle kunne følge opp de frafallne. Bjørn-Eddy var ikke helt sikker på hvor effektivt dette virkelig var. Men tanken var bra. Kommunionen/nattverdet tok 1 time å gjennomføre før alle hadde tatt del i nattverdet. Bjørn-Eddy hadde tatt med kalker fra stasjonen. Dette fordi de hygieniske forholdene i kirken var under pari. De hadde 30-40 nattverds kalker som de fortløpende skyldte og vasket før de bar dem inn igjen. Da jeg var fremme til nattverd, ble kalken fylt helt opp til randen. Det var en god slump med vin som ble servert. Det smakte veldig søtt, slik at jeg tror vinen var blandet ut med både saft og vann.

Før, under og etter gudstjeneste fikk jeg anledning til å ta en del bilder og fikk filmet litte granne. Under kunngjøringene tok jeg en tur ut for å ta bilder. Barna fattet stor interesse for den hvite mann med kamera og før jeg visste ordet av det hadde jeg en stor barneflokk på slep. Jeg spurte om jeg fikk ta bilder av dem, med finger/kroppsspråk og de stilte villig opp. Herlige unger. På min tur rundt kirkens utside oppdaget jeg en port som jeg gikk inn. Her kom jeg rett inn i slumområdet. Det var rett og slett fælt og kontrastfullt å oppleve slum opp mot kirken. De levde i noen tre skur som hadde dårligere stand enn en trehytte barn bygger. Det ble rene oppstandelsen da jeg kom inn der. Folk kom løpende for å se den hvite som vandret rundt i nabolaget. Og det hele ble da ikke bedre med barneskaren som følgte meg. Jeg valgte dermed å tå tilbake til kirken for å unngå for mye oppstyr.

Da vi kom hjem fra kirken, var jeg utrolig sulten. Jeg valgte derfor å ta meg en tur på egen hånd for å se om jeg kunne finne et sted å spise. Men jeg fant ingen steder utenfor stasjonen. Men jeg må innrømme at jeg er ganske stolt av å ha klart å finne fram på tana uten å gå meg vill. Det er så mange sidegater og steder en kan gå seg vill at det er helt skremmende. Og da jeg ikke snakker gassisk eller fransk er det virkelig en utfordring. Men det gikk bra. Da jeg kom tilbake hadde Niriana kommet hjem igjen. Vi besluttet dermed å prøve en restaurant som ligger rett ved siden av misjonsbanken. Den er åpen hele dagen og kvelden. De aller fleste restauranter er stengt på dagen og åpner ikke før i 18-19 tiden på kvelden.

Lykkelig over å ha funnet et sted å spise, var jeg klar til å innta et bedre måltid. Vi bestilte en stor pizza og en stor pommes frites. Da pommes frites endelig kom var den kald og var servert på et tefat. Det var alt annet en hva jeg hadde bestilt. Men da Pizzaen endelig kom, kom også et enda større sjokk. Av alle merkelige ting hadde de klart å legge et rått egg på toppen. Det stod ingen ting om det i menyen. Det er greit at vi bestilte en spesial pizza, men det får være grenser på elendig mat. Jeg ba Niriana om å returnere pizzaen, for dette kunne vi jo ikke spise uten å sette liv og helse i fare. Niriana forklarte fint til servitøren at vi ikke ville ha egg på pizzaen og om hun kunne lage oss en ny. I stedet for å ta vekk pizzaen og be kokken lage en ny, henter hun en asjett og en skje og forteller Niriana at han kan bare skrape av egget. Niriana vet ikke hva han skal gjøre og jeg begynner å bli høyst irritert. Jeg er en tålmodig mann, men å drive gjøn med maten min aksepterer jeg ikke. Jeg fortalte på norsk hva jeg mente om pizzaen til servitøren. Niriana oversatte til servitøren, men jeg tror hun forstod hva jeg mente med kroppsspråket og tonefallet. Hun tok endelig vekk pizzaen mot at vi måtte betale for en ny pizza. Nå begynte min tålmodighet virkelig å bli strukket. Men hun kommer tilbake og forteller oss at vi må vente en stund, fordi de måtte ut og kjøpe mer pizzasaus. Hva gir du?? Jeg ba om regningen, fortalte henne at jeg ikke kom til å betale for pizzaen, men at jeg kom til å betale for brusen og pommes frites. Niriana tilbød seg å betale for pizzaen, ettersom han trodde det var han som hadde gjort feil, men det var det ikke. Ingen serverer turister rått egg på en pizza uten at de spør om det. Så mye må de vell vite. Dette var det verste jeg har vært med på. Hun aksepterte og vi gikk. Sulten og uvel.

Da jeg kom tilbake til misjonsstasjonen, begynte jeg å kjenne at jeg var begynt å bli uvel i magen. Jeg skulle aldri ha spist den kalde pomfrien. Jeg har siden jeg kom hjem løpt på do en 10 ganger. Heldigvis har jeg ikke kastet opp, men jeg begynner å bli rimelig sår.
Jeg snakket med de andre misjonærene og Manga om stedet og de ble meget overrasket. De har aldri hørt om noe slikt før og de ville absolutt ikke anbefale det stedet til noen i ettertid.
Manga syntes synd på meg og gikk sporens straks opp og laget middag til meg. For en fantastisk dame hun er. Hun har virkelig fått en stjerne i boken min. Hun har dillet og dallet med meg siden jeg kom. Hun er virkelig som en mor for meg her i Afrika. Når jeg går ut om morgenen spør hun alltid om jeg har smurt meg med solkrem og når hun ser meg spør hun meg alltid om jeg har spist. Hun kommer også og vasker klær og vasker opp og passer på at jeg har alt jeg trenger. Etter å ha spist et deilig måltid gassisk mat var humøret begynt å komme seg igjen og etter å ha løpt på do noen ganger, bar det av gårde med Niriana og mine brasilianske venner på en gassisk restaurant. Her fikk vi servert ordentlig gassisk mat, som var varm og glimrende tilbredt. Gassere kan lage mat, men jeg tror det er hvem som lager den som er avgjørende om en blir dårlig eller ikke.

Etterpå fikk jeg kommet meg på internett og fikk snakket med Jarle, Tanja og Adrian på MSN. Det var kjekt å få snakket med noen hjemme som forstod seg på dårlig mat og rå egg.
Spesielt kjekt var det å kunne snakke med Adrian. Det er hardt å være vekke fra barna så lenge og når en endelig får anledning er det mye følelser i sving. Kone’mor og barna har det heldigvis godt, selv om de savner meg. Og det syntes jeg er godt å vite at jeg er savnet. Det gjør noe med humøret og spesielt med følelsene å være elsket og savnet. Nei, nå begynner jeg å bli ganske sentimental. Vi får nesten gå videre.

Ann Elin, alias kone’mor, har vært i stavanger og kjøpt et ringekort for utlandet og det var stort og få telefon fra Norge. Kortet kan kjøpes i noen av innvandrer butikkene en finner i stavanger. Det er virkelig til å anbefale, ettersom det er kjempe forskjell i telefon pris fra hustelefon og ringekort når det gjelder Afrika samtaler. For 100 kroner får en 180 ringeminutter. Men husk at dersom det kommer opptatt signal går det likevel telleskritt med dette systemet.

I morgen (dvs. i dag) reiser jeg til Antsirabe med taxi bruss. Det er en liten buss som går mellom byene. Som regel ganske ubehagelig og mye mennesker. Men det er en billig og egentlig grei måte å reise på. Det er mer til å anbefale å prøve å haike med misjonærene, men denne gangen var det ingen som skulle reise på samme tid som meg.
Jeg gleder meg til å hilse på Rado og Turid. Skal bli kjekt å hilse på dem igjen.
Antsirabe ligger ikke så langt vekke fra Betafo, Masinandraina og Loharano som er det primære målet med denne turen. Dette er de steder som Nils Nilsen jobbet og levde.

Lørdag

Denne dagen har vært en ganske merkelig dag. Mange nye og merkelige opplevelser har gjort inntrykk på meg. La meg fortelle.

Dagen begynte ganske bra. Jeg spiste frokost ute i hagen som jeg pleier. Deretter hadde jeg avtale med Bjørn-Eddy for å gå igjennom planene med turen og hva jeg tenkte meg her på Madagaskar. En meget hyggelig samtale. Dernest var det å komme seg på internett og oppdatere bloggen min for gårsdagens begivenheter.

Denne dagen hadde jeg satt av til to ting. Å besøke hover palasset, dvs. dronningens og førsteministerens palasser og ha middag med mine nye brasilianske venner.
Turen til toppen av høyden, hvor palassene ligger var lang og slitsom. Spesielt med all trafikken som suser forbi, bare noen få centimeter fra beina. Og alle som vil selge deg saker og ting. Men nå begynner det å bli ganske greit å ignorere dem, selv om det ikke alltid er like lett. Den siste bakketoppen er alltid hardest og det var det denne gangen også. Men når vi kom opp, var det en fantastisk utsikt over hele byen. Det var definitivt verdt strevet.

Dronningens palass brente dessverre ned for 10 år siden. Den offisielle årsaken var en elektrisk feil, men de aller fleste gassere mener det skyldtes politisk korrupsjon. Men det blir uansett for spekulativt å si det ene eller det andre. Men uansett. De jobber nå med å gjenoppbygge palasset og det er en del som enda er bevart av det opprinnelige. Slik at det av historisk betydning vil være meget interessant å få med seg dette. Dessverre er området lukket for turister og andre mennesker så lenge de holder på med å gjenoppbygge palasset. Den eneste måten å komme inn på er gjennom diplomatiske kilder. Jeg har prøvd å sende ord til de rette personer i håp om å kunne få sleppe inn, men det er ingen garanti. Jeg venter dermed i spenning på svar fra min henvendelse om å få en omvisning på dronningens slott.

Da vi stod utenfor porten til slottet, var det en kar som sa at han kunne guide oss rundt. Jeg trodde det var inn på dronningens slott, men det var selvfølgelig ikke det. Det var inn på førsteministerens slott. Så får jeg visste ord av det, hadde jeg ansatt en vassekte svindler som guide. Jeg visste stort sett mer om det han kunne fortelle og det var en del steder han ikke visste særlig mye. Min gassiske ledsager ble ganske irritert på ham da han til stadighet prøve å korrigere meg, så han fortalte ham at jeg var en professor i gassisk historie. Da ble det slutt på alt tullet han kom med. Men da vi hadde gått rundt i det ene rommet og turen var over, ville vår selvutnevnte guide ha sin betaling. Han forlangte 5 euro, noe som er uhørt her på Madagaskar. Men da jeg spurte Niriana om hva jeg skulle betale, sa han at han ikke ville blande seg. For da ville vår guide bli meget sint på ham. Jeg gav ham 10.000 Ariary, som tilsvarer 30 norske kroner, men han var ikke fornøyd. Det hele endte opp med at jeg gav ham 2000 ariary til bare for å slippe ham. Men min gassiske venn ble ganske sint på guiden, som ikke skulle hatt mer en 5000 ariary og fortalte ham at vi skulle gå til presidenten og komme tilbake. Dette skremte svindleren så mye at han løp skrikende vekk.

Det at jeg ble svindlet på denne måte irriterer meg. Det er jo ikke snakk om så mange penger, men det er likevel ganske irriterende. Så på turen tilbake lo jeg ganske godt da Niriana fortalte meg om hva han hadde fortalt guiden som skremte ham vekk. Selvfølgelig etter at jeg hadde betalt ham. Jeg må innrømme at jeg ikke er helt glad for at han sa ting jeg ikke selv hadde bedt ham om, men han mente vell.
Grunnen til at han sa at vi skulle gå til presidenten, er fordi det er ingen som er redd for politiet her på Madagaskar. Det er heller ingen som er redd for ministeriet, da det ofte settes i forbindelse med korrupsjon. Men presidenten her på Madagaskar har gjort det som sitt mål og slå ned på all korrupsjon. Det er derfor at min venn sa han skulle gå til presidenten. For det er det eneste som kan skremme både korrupte politi og ministere. Jeg må innrømme at det hjalp på humøret at Niriana klarte å skremme denne slue og ekle guiden så meget.

Turen i seg selv, var egentlig ganske mislykket. Ikke mye å se på palassene. Men jeg lærte en ting. Alltid avtal prisen på forhånd når det gjelder å hyre mennesker som guide eller annet. Da kan de ikke kreve usaklige priser etterpå. Det er også viktig å huske på at de som er utenfor slottet er eksperter på å lure hvite turister. Vær derfor meget på vakt når det gjelder dem. Ikke la dere overtale til å bli guidet rundt eller å ha noe med dem å gjøre. For etter hva jeg har hørt er det flere misjonærer som er blitt lurt av dem eller ranet av dem.

Senere på dagen laget jeg middag til min gassiske venner Manga og Niriana. Manga er en meget hyggelig dame som er ”hushjelp” her på Tana. Dvs. at det er hun som styrer det meste av det som skjer. Hun er på en måte Bjørn-Eddy sin høyre hånd i den daglige driften av stasjonen. Niriana er hennes adoptiv sønn. Meget hyggelig mennesker. Ettersom Manga laget gassisk middag til meg i går, laget jeg norsk middag til dem i dag. Meget hyggelig. Det var ikke akkurat som norsk mant, men jeg tror selv at det ikke var så ille. Spagetti kan lages over hele verden. Oppskriften er universell.

I kveld var jeg ute og spiste med mine brasilianske venner. De jobber som sagt her på øya gjennom et ungdomsprosjekt som strekker seg fra Europa til Afrika. Jeg oppdaget gjennom vår samtale at han ene studerer teologi i Brasil. Han jobber med å fullføre bachelor, men han vet ikke helt hvor lang tid det kommer til å ta. For han vet ikke når sin reise rundt i verden ender. Å, den som var ung igjen. Men uansett. Vi endte opp på en TexMex restaurant like ovenfor misjonsstasjonen. Det var meget koselig der og maten var superb. Dersom dere er i området, må dere stikke innom der.

I morgen er jeg og mine 2 brasilianske venner invitert til frokost hos Bjørn-Eddy og konen. Deretter skal vi ut på landet og være med på en gudstjeneste. Skal bli artig å få oppleve en gassisk gudstjeneste.

Personlige refleksjoner
Denne dagen har vært en merkelig dag. Jeg vet ikke hva som plager meg. Om det er at jeg ble lurt av denne guiden eller hva det er. Men jeg har ikke helt en god følelse. Det er liksom noe som henger over meg som jeg ikke helt vet hva er for noe. Jeg kommer sikkert for nok på det.
Må innrømme at jeg savner kone’mor og barna. Det er ikke det samme her uten dem og tanken på at jeg er halve verden vekke fra dem, er ganske merkelig.

Fredag 17 mars

I dag sov jeg ganske lenge før jeg våknet. Klokken var faktisk 09.00 før jeg orket å stå opp. Mange tenker sikkert at dette er da ikke sent, men Norge ligger 2 timer før gassisk tid, dvs. at norsk klokken 21 blir gassisk 23. Jeg er dermed døgnvill om en kan si det på godt norsk. Men i tillegg blir det mye tidligere mørkt her. Solen går ned ca. 18.00 og når klokken nærmer seg 22 er jeg virkelig klar for dynen/lakenposen.

Men uansett. I dag har det vært en atter en spennendes dag. Den begynte litt tregt med frokost og litt bruning i hagen. Jeg kan virkelig være reklame for blenda hvitt her på Madagaskar, selv om jeg nå etter hvert begynner å bli litt rosa. Må innrømme at jeg er veldig stolt. Har brukt sol krem vær eneste dag, slik at jeg har unngått å bli grillet. Selv om nesen min er blitt rød.

I dag fikk jeg snakket med Paul i arkivet. En meget hyggelig kar som har studert 3 år på misjonshøgskolen og jobbet sammen med Nils Christian Høimyr, sjefs arkivar i forskningsarkivet på MHS. Han har kontaktet oldebarna til Nils Nilsen og vi venter nå i spenning på hva de kan fortelle. Det hadde vært fantastisk om de kunne ha åpnet opp og gitt meg all den innformasjonen jeg trenger om ham. Vi får bare vente i spenning.

Min eminente tolk, guide og venn var en tur i byen, slik at vi ikke fikk kommet oss av gårde før i 14 tiden. Men det var kanskje like greit, for da fikk jeg koblet meg opp mot internett og fikk oppdatert bloggen min. Jeg må innrømme at det var en befrielse å få følingen med internettet. Jada, jeg vet hva du tenker.. 3 dager vekke og er helt fra seg pga han ikke har tilgang til internet. Men for meg er det faktisk viktig å få oppdatert bloggen min slik at også dere kan følge meg i mitt eventyr. Føler meg nesten som Asbjørnsen&Mo. For vær dag her på Madagaskar er en opplevelse og et eventyr.

I dag hadde jeg satt av tid til å kunne reise til Ambassaden og til krokodille farmen. For å kunne gjøre dette, måtte jeg kontakte en gasser med navnet Olsen. Han er en meget hyggelig gasser, som har en bestefar som norsk misjonær. For 40.000,- Ariary (gassisk valuta) kjørte han meg rundt i hele dag.

1 euro er det samme som ca. 2.200 Ariary.
1 euro er ca. 8 norske kroner.

Dvs. at etter min hoderegning kostet det meg ca. 160 kroner for egen sjåfør for 5 timer kjøring/arbeid. Ikke verst. Og han er en meget kompetent sjåfør.

Grunnen for at jeg skulle innom ambassaden, var at jeg hadde med noen blader fra Misjonsselskapet. Men det var jo en glimrende grunn for å endelig å kunne besøke en Norsk Ambassade i utlandet. Ambassaden ligger i ett industri område som er av det mer eksklusive strøket. Men ikke i selve ambassade strøket. Den Thailandske ambassade ligger vegg i vegg, men utover det, ligger de andre ambassadene på andre siden av byen. Bildet som dere kan se av meg foran Ambassaden tok jeg etter at en meget hyggelig norsk ambassade representant fortalte den strenge vakten at jeg skulle få lov. For da jeg kom til bygget og ønsket å ta bilder, ble han meget sint og ba min gassiske venn om å kutte ut og det faderlig fort. Men alt løste seg. For å komme til kontorene må en gå opp en lang trapp. Du kan nesten kalle inngangen for det blå rom og trappen blir på en måte en transedent stigning til de høyere makter. Bokstavelig talt.

Da jeg kom meg opp trappene, satt det en hyggelig gasser der. Det er etter hva jeg husker 3 gassere som jobber i administrasjonen på den Norske Ambassade i tillegg til de 4 nordmenn som også har sitt daglige levebrød der. Etter å ha oppfordret tolken min til å spørre etter en norsk ambassade -representant ble jeg tatt godt i mot av en meget hyggelig dame som het Anita. Hun er den norske attache her på Madagaskar. Hun gav meg en omvisning på ambassaden før hun introduserte meg til ambassadøren. Dette var for meg veldig gledelig og stort. Jeg har aldri snakket med en ambassadør og jeg fikk ett veldig godt inntrykk. En travel mann i en hektisk værdag som tar seg tid til å hilse på en student fra Norge.
Etter en kort men hyggelig samtale, ble jeg invitert tilbake på lunsj. Dette gleder jeg meget til.

Etter hva jeg forstod på Anita, hadde faktisk vår eminente professor Øyvind Dahl kontor/kontorplass på ambassaden. Jeg må innrømme at Ø. Dahl aldri slutter å imponere meg. Han er en mann med mange egenskaper og ferdigheter. En bedre mann må en lete lenge etter.
For de som ønsker å kontakte Den Norske Ambassade på Madagaskar er adr. Som følger:
Explorer Business Park – batiment D2 – Ankorondrano – BP 12180
101 Antananarivo, Madagascar
De jobber fortiden med å få laget en ”hjemmeside” med basis innformasjon til nordmenn på Madagaskar.

Etter min meget hyggelige tur til ambassaden, dro vi videre til krokodille farmen. Den ligger i retting av flyplassen, men på baksiden. Da vi tok av fra hovedveien, var veien rimelig humpete og ujevn. I tillegg var det mye kuer, sykelister, fotgjengere, barn og hva annet som kunne løpe og gå der. Bl.a. kalkuner. Jeg har aldri vært bilsyk før, men etter 15 minutter på det føret, begynte jeg faktisk å bli kvalm. Da vi endelig kom fram til farmen, var det et fantastisk sted. Har aldri sett så mange krokodiller. I tillegg var det ville og frie lemurer som hoppet fra tre til tre rett over hodene våre. I tillegg til krokodiller og lemurer, hadde de egen reptil avdeling med alle mulige slanger og salamandrer osv. et ganske artig sted.

På vei tilbake kjørte vi forbi en ulykke. Så ut som om det var en bil som hadde kjørt ned en syklist eller en som hadde gått. Jeg spurte guiden om dette var vanlig og han kunne fortelle at det var veldig mange som døde i trafikken vært år. Jeg vil derfor oppfordre dere til å ikke sykle eller gå langs de mer trafikkerte veiene.

I dag hadde jeg bestemt meg for å lage middag til mine gassiske venner. Min spesialitet er nemlig Spagetti og alle som kommer på besøk til meg får alltid min fantastiske spagetti. Dette er en gammel familie oppskrift som har gått i arv fra far til datter til sønn. Så vi stoppet innom et gigantisk kjøpesenter på veien. Her hadde de alt. Det var nesten som å være i Amerika. For da jeg skulle kjøpe brød, måtte jeg ha 2 bære poser for å dekke over brødet. Det er nok ikke bare i USA at alt er stort. Men uansett. Kjøttdeig (600g.Ren kjøttdeig) til 10 kroner ble kjøpt og spagetti og alt annet som en behøver for en bedre middag. Men da vi kommer hjem, oppdaget jeg at Madda hadde laget middag til meg. Gassisk middag. Kjøkkenet mitt luktet som om Afrika var kommet inn i stuen min. Men det var litt av en middag. Det smakte utsøkt. Det var gassisk ris (rød ris) og grønn kål som var dampkokt med noen utrolig møre svinekoteletter og krydder. Det hele var utsøkt og smakte fortreffelig.

Etter middag ble jeg kjent med 2 brasilianere som jobber her på Antananarivo som lærere for en ungdomsorganisasjon, men som bor her på den norske misjonsstasjonen. Grunnen til at de bor her, er fordi på ungdomsherberget var de så populære at de aldri fikk fred. Alle kom og banket på døren og ville være med dem. Så du kan på en måte si at de bor i landflyktighet.
Men uansett. Vi skal ut i morgen kveld(dvs. i dag) å se oss litt rundt og spise.

Bjørn-Eddy kom tilbake til misjonsstasjonen i dag. Han har vært på en konferanse sør på øya noen dager. Det var meget hyggelig å hilse på ham. Vi skal i morgen (dvs. i dag) sitte oss ned og snakke og planlegge litt og bli litt mer kjent med hverandre. Skal bli spennende å få snakke med en vassekte misjonsbiskop. Vi har mailet før jeg ankom, men vi har ikke snakket med hverandre før.

Ellers kan jeg meddele alle sammen at jeg enda ikke har fått magasjaue. Jeg er meget stolt. Jeg har vært meget nøye med å ta idoform og passet på at alt kjøtt jeg har spist har vært godt stekt/kokt. Jeg er litt øm på skuldrene og på nesen fra solen, men utover det er jeg i forbausende fin form.

Turen og de første dager på Madagaskar

Min tur til madagaskar.

Jeg reiste fra Norge klokken 16.20 med KLM. Nervene var i høyspenn og jeg begynte å lure på hva jeg bega meg ut på. Meningen med turen begynte å falle vekk og panikken begynte å spre seg. ”Hva er det jeg holder på med” satt jeg og tenkte på fra sola til Amsterdam. Da jeg kom til Schiphol, Amsterdam begynte jeg å tenke på helt andre ting. Hvor skal jeg. Jeg har alltid sett på Sola og Flesland som store flyplasser, men i forhold til Schiphol er de jo bare som et skur å regne. Men med min usedvanlige gode stedsans og en god porsjon flaks fant jeg rett terminal og gate etter kun kort tid. Gate C7 lyste opp framfor meg. Her ble jeg sittende og sende sms’er til alle kjente og kjære i norge. Flyskrekken var ikke lett å fordøye, men jeg fikk mange gode meldinger tilbake. Nå begynte jeg virkelig å glede meg til resten av turen.
Flyet fra Paris var forsinket. Det var noen som ikke kom som hadde checket inn og selskapet måtte finne og laste av bagasjen.

Jeg må få nevne at da vi landet i Amsterdam fikk jeg meg en overraskelse jeg aldri har opplevd. Fra landingsstripen og til flyet stoppet ved gaten er jeg sikker på at vi kjørte i 15 minutter sammenhengende. Har aldri opplevd noe slikt før. Dette gir da også en god illustrasjon på hvor stor Schiphol er.

Jeg landet i Paris klokken 21.45 tirsdag 14. mars. Det var mørkt og jeg satte ved midtgangen slik at jeg dessverre ikke fikk se Paris by night. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg klart å komme meg ut av den internasjonale flyplassdelen og v ar offisielt i Paris. Det gikk utrolig fort og smertefullt gjennom passkontrollen. Her fant jeg en informasjonsskranke som nesten ikke kunne snakke engelsk. Typisk franskmenn. Men jeg klarte å få lirket ut av dem hvor bussen til hotellet gikk. Gate 4. Etter å ha karret meg fram til gaten var det om å finne den rette hotell bussen. Ingen av sjåførene kunne engelsk, men heldigvis hadde jeg printet ut hotell adressen slik at ved å vise den fant jeg rett hotell. Jeg må få bemerke at franskmenn ikke kan kjøre buss og jeg har hørt rykter om at de heller ikke kan kjøre bil. Bussturen minnet mer om å være på en reserbane enn noe annet. Men tilslutt kom vi fram til hotellet. Etter denne bussturen hadde jeg faktisk ikke flyskrekk på resten av turen.

Etter å ha sjekket inn på hotellet, som for øvrig hadde værdens minste hotellrom og verdens dårligste seng, fant jeg turen ned til baren. Ikke fordi jeg var særlig tørst på øl og hva annet det måtte være, men fordi de solgte mat. Jeg var sulten som ulv. Her kom jeg i snakk med en hyggelig kar, som også var på reisefot. Ikke som passasjer, men som kaptein. Så det hele endte opp med at jeg tok meg 2 øl og ble spandert 1 ekstra øl mens praten gikk fra religion, flyging og hva annet det måtte være. Jeg må innrømme at den 3 ølen var en for meget for jeg følte meg rimelig susete i hodet og dagen etterpå hadde jeg en dundrende hodepine. Men det er utrolig hvordan en kan finne en å snakke med når en er på reise.

Onsdag den 15. mars var dagen jeg endelig skulle sitte meg på et fly til Madagaskar. Ettersom sengen var bygget etter prinsippet murstein, våknet jeg rimelig krokrygget og fæl klokken 07.00. Jeg fikk kommet meg i dusjen og bøyd opp en del av stivheten før jeg pakket alt sammen og sjekket ut av hotellet. Før jeg reiste, fikk jeg i meg en høyst lavstandard frokost på hotellet. Frokosten bestod av en bufe, men jeg vil påstå at å kalle den for en bufe må være en overdrivelse. Det eneste de hadde, var brød, syltetøy, ost og skinke. Til drikke hadde de kaffe og jus.

Da jeg kom til flyplassen, etter en ikke så altfor ille busstur, var klokken 08.20. passkontrollen gikk fort og greit og gaten fant jeg ganske fort. Men jeg har aldri i mitt liv sett en så stor flyplass. Jeg tror uten å overdrive det at stavanger by, er på størrelsen av kun en av terminalene. Men uansett. Den var meget stor.
Men jeg var kommet ca. 2 timer før avgang. Tiden brukte jeg til å vindushoppe og til å ta noen bilder. Jeg gikk på en restaurant og hadde meg en kop kaffe og sendte noen tekstmeldinger til dere hjemme, mens jeg ventet på at gaten skulle åpne.

Selve flyturen til Madagaskar gikk ganske greit. Jeg ble sittende, ved ett under, ved vinduet. Fantastisk kjekt å kunne se ut når en flyr. Turen varte i 10timer og 40 minutter. Da jeg hadde sett to filmer, begynte jeg virkelig å få problemer med å sitte. Så jeg stod i mellomgangen ved toalettet i en time og så veldig lur ut. Fransk flymat er ikke av den beste sorten for en nordmann å spise. Heller ikke for franskmenn heller. Det hele resulterte i at jeg fikk utrolig mye luft i magen, noe som mange andre også tydeligvis fikk. Med jevne mellomrom bar dermed turen inn på toalettet for å balansere trykket. Men mange andre klarte ikke dette og det resulterte i at en høyst sur odør spredte seg og var til tider høyst ubehagelig.
Da vi nærmet oss Madagaskar opplevde jeg noe jeg aldri har sett før. Lyn og torden fra 10 000 meter høyde. Det var et helt fantastisk skue. Hele himmelen og da mener jeg hele himmelen, ble opplyst sammenhengende den siste halvtimen. Lynene kom så hyppig at det var helt fantastisk. Men heldigvis var det langt vekke fra selve hovedstaden.

Madagaskar

Da vi landet, var det ca.22 grader ute. Genser og jakken som jeg hadde på meg, var av en mer bergensk overdrivelse. Men som den staute kar jeg er, tok jeg aldri av meg verken jakke eller genser. Det kaller jeg for slankekur!!
Passkontrollen tok da en evighet og da jeg var sikker på at bagasjen var forsvunnet etter å ha ventet på den i 30 min, kom den endelig. Ute ventet en gasser ved navnet Olsen. Hans bestefar var vist en norsk misjonær som jobbet i Tuella. Men han snakket ikke norsk. Men han var meget hyggelig å kjørte meg trygt opp til den norske misjonsstasjonen her på Madagaskar.
På vei ut av flyplassen opplevde jeg noe jeg aldri hadde opplevd før. 10-20 personer kom løpende for å hjelpe meg å bære sekken, selge meg vann og hva annet jeg måtte ønske. Heldigvis var den staute Olsen der og hjalp meg. Men det er meget bedrøvelig at det er slik en stor fattigdom her.

I dag var jeg og en meget hyggelig gassisk kvinne med navnet ……………. På markedet for å handle mat og gå i banken. I dag kan jeg for første gang si at jeg er millionær. Det jeg ikke hadde tenkt på på vei til banken, var hvordan jeg skulle oppbevare pengene. Jeg hadde i min iver tatt på meg en shorts og en lett skjorte. Men frykt ikke. Min ledsager tokk pengene og stappet dem ned i BH’en sin. Der var de trygge. Både for meg og andre potensielle tyver.
På vei fra banken til supermarkedet ble jeg forfulgt av innpåslitne selgere. Om du tror at telefonselgere i norge er agresive i sin markedsføring, bør du ta deg en tur til Madagaskar. Det kom bare flere og flere selgere. Jeg var rett og slett midtpunktet. Skulle ha begynt min misjon med en gang. Men uansett. Da vi kom til supermarkedet, stod det politi der og jaget dem vekk. Men tro ikke at de forsvant. For når vi kom ut, var de der med en gang. Det tok ganske lang tid før jeg klarte å løpe fra dem.

Da vi kom tilbake til stasjonenen, introduserte Manga meg til sønnen. Han snakket svensk og har studert i Sverige i 2 år etter det jeg forstod. Etter hva jeg forstod på Bjørn-Eddy (tilsynsmann/biskop) var dette ham han tenkte på at jeg kunne ansette som guide mens jeg var her. Dette har jeg også gjort. Han vil få en månedslønn på 400 kroner, noe som er meget god betaling her på øya. Grunnen til at jeg kom fram til denne summen, er fordi dette er tjener lønnen til de som jobber på Antsirabe.
Som en isbryter og for å bli bedre kjent med ham, gikk vi ned på Hilton hotell og badet. Her spanderte jeg is og brus og det var riktig så koselig. Jeg klarte selvfølgelig å skade meg da jeg svømte. Jeg klarte å slå hånden inn i bassengkanten og skade en negl. Blodet fosset, en bergensk overdrivelse, men etter å ha fått akuttmedisinsk behandling av personalet og fått ett plaster på fingen, var alt så mye bedre. På vei til og fra hotellet måtte vi gå igjennom et slumstrøk. Kontrastene er så enorme her i hovedstaden. Men uansett. Etter å ha klart å si nei til en masse tiggere og selgere, klarte jeg ikke å si nei til 2 små barn som spurte om penger til middag. Jeg tok noen bilder av dem og gav dem 100 gassiske penger som takk for bildene. Det samme gjorde jeg til en gammel fattig krok som satt og tigget. Selv om misjonærene prøver å oppfordre å ikke gi til de som tigger, er det ganske vanskelig å la være. For ofte er det slik at mødrene tar med seg barna ut og tigger, mens mannen er på jobb. Det er bedre at de jobber en å tigge. For de som ønsker det, kan jobbe framfor å tigge.

Det må nevnes at jeg har bestilt meg time hos den lokale frisøren i dag. I dag skal mine forlokkende krøller klippes. Kjenner at det er alt for varmt å ha afro her på madagaskar. Og jeg tror heller ikke at jeg klarer å blande meg inn med afroen min. for hudfargen og høyden røper meg.

Lånekassen - Lån og stipend kun til flyturen

Lånekassen dekker ikke utgifter til bo – og leve utgifter ved et utenlandsopphold. Heller ikke dekker de utgifter til pass, vaksiner eller annet som måtte komme i tillegg til en event. Reise til utlandet. De dekker kun utgifter til selve flyreisen. 70 prosent i stipend og 30 prosent i lån.
Sørg derfor for at alle utgifter så tidlig som mulig blir dekket, slik at det kun måtte være bo – og levekostnader som er de reelle utgifter for turen.

Jeg har dessverre oppdaget at Lånekassen ikke gir lån til disse utgifter altfor sent. Da jeg begynte planleggingen av turen, skrev jeg et brev til lånekassen allerede i desember 2205 for å høre om de gav lån/stipend til andre deler av turen enn selve reisen. De svarte min henvendelse med at de dekket turen. Dette tok jeg for at de også gav lån/stipend til de andre utgifter som bo – og leveutgifter og annet som måtte komme. Dette gjorde de ikke.

NB! Det er også viktig å vite at når en student reiser til utlandet for en periode på en – 1 – måned eller mer, utbetaler Statens lånekasse for Utdanning hele lånebeløpet for vår vår/høst semesteret. Dvs. at søker du om stipend/lån til en studietur/forskningstur vil du motta hele semesteret i en engangsutbetaling. Sørg derfor alltid for at Lånekassen ikke utbetaler dette, om det kun er en liten tur du skal på.

se forøvrig denne linken: http://www.lanekassen.no/templates/Page____5645.aspx