Anders Rønningen kommenterer

28 september
Hyrdeinnvielse i Fandriana

I tobyen, eller omsorgssenteret i Andranoraikitra rett utenfor Fandriana er det hvert år innvielser av nye hyrder. Det er to års utdannelse (deltid) for å bli hyrde, og etter dette kan man bli innvidd til tjeneste som hyrde. De fleste hyrdene arbeider opp mot slike toby`er, hvor det kommer syke og besatte som trenger forbønn og pleie. De fleste av pasientene er gitt opp av leger og medisinmenn, og reiser til en toby som siste utvei. De må ha med seg alt de trenger, og noen til å stelle for seg, men hyrdene hjelper til og gir omsorg både åndelig og kroppslig, med de midler de har til rådighet. Hyrdene får ingen betaling for dette, men det er en viktig tjeneste som mange bruker svært mye tid og krefter på. Det er imponerende å se hva for arbeid som blir lagt ned i dette.

I år var det 11 hyrder som skulle innvies. De kom både fra luthersk og reformert kirke, siden hyrdebevegelsen, eller vekkelsesbevegelsen, er felles protestantisk. Det ble en gudstjeneste på 4,5 timer med mye program. Kirken var som den alltid er på disse møtene helt full, og alle prester og hyrder i hele området var der.

Hyrdene har også egne regler, og skal ikke røre alkohol eller røyk, og ikke minst: De skal ikke ha noe å gjøre med likvendingskultusen, som er en levende og sentral del av forfedrekultusen på Madagaskar. For selv om kirken tar avstand fra denne skikken er flesteparten av de kristne med i dette av frykt for å ødelegge familieforholdet etc. På grunn av at hyrdene må bryte totalt med dette, er mange av dem utstøtt fra familien og gjort arveløse, og derfor er det et stort offer å ta konsekvensen av sin tro å bli hyrde, fordi de ofte mister hele sin sosiale sikkerhet.

Etter innvielsen var vi bedt på fellesmåltid med en del av de fremste lederne og ”Ray aman-dreny” (foreldrene) i kirken/hyrdebevegelsen. I det trange kapellet fikk vi servert full middag. Det å spise sammen er et svært viktig tegn på vennskap og enhet på Madagaskar.




29 september
Fedredyrking på Kirkioka

I total kontrast til hyrdeinnvielsen torsdag fikk vi se hvordan den tradisjonelle religionen lever godt i dette området. Vi gikk fra Fandriana og lærerskolen der vi bodde opp til et fjell som tidligere var kongesete for hele området. Etter drøye to timers gange kom vi opp på fjellet der det var masse folk og stor fest. ”Kongegraven” var åpnet, og det lå seks bylter i rekke på siden av gravkammeret. Det er ikke sikkerhet om hvem disse var, men de er i alle fall blitt et symbol på kongemakten, og de har stor kraft og derfor er det så mange som kommer for å tilbe disse hvert år. Vi møtte folk fra Marovoay, Fianarantsoa, Mahajanga, Antananarivo osv osv: Praktisk talt hele landet. De var der for å be om velsignelse fra kongeslekten. Dagen før var det ofring av okse, men i dag var den store avslutningsdagen, hvor ”sterkt vann” ble hentet i kongensk kilde og velsignet på graven før det ble ”blåst” over de som ønsket det. Det gassiske ordet for å velsigne er direkte oversatt: ”å blåse vann”. De som ville kunne gå inn på graven, hvor de ”åtte beina” (som i følge gassisk tro er det som gjør liket helt: Skallen, hoftebeinet, overarmen og lår- og leggbein) lå pakket inn i nye klær. (Benklær……???!!!!) Mange knelte og tilba disse, og ofret honning, sukker, sukkertøy og hjemmebrent eller penger. Det er ting som trengs i det hinsidige og som skal blidgjøre fedrene til å sørge for lykke og fremgang. Vi møtte ei som skulle ta artiumeksamen, som sammen med sin familie fra øvre middelklasse i hovedstaden måtte komme for å be om at hun skulle bestå eksamen. Vi møtte også mange svært fattige, som bruker det siste de har av penger for å blidgjøre åndene, slik at de kan få litt velstand i livene sine.

Vi hørte to orkestre der. Musikalsk er det også svært interessant, men ikke lett å beskrive uten lydklipp. Det ene orkesteret (som normalt refereres til som likvendingsorkester) spilte oppå graven, og de hadde besetningen trompeter, klarinetter og stortromme og skarptromme. Disse militærorkesterinstrumentene fra kolonitida har blitt integrert i gassisk musikk, og gir en spesiell musikk som brukes på disse festene. Dette er utendørs musikk… Denne musikken finner vi aldri i kirken, selv om de også kan spille salmer på slike fester, fordi musikken er så sterkt knyttet opp mot seremoniene. Det andre orkesteret var i tillegg til stor- og skarptromme også bestående av fioliner og trekkspill. Dette er mer vanlig festmusikk.

På begge de to dagers ”happenings” møtte vi siste del av 1. kor 1. 15, ”for det er ved Guds nåde at jeg er …..”. På Kirioka så vi også flere andre bibelvers brukt, og ofte med vilje forandret til å kunne passe rett inn i disse seremoniene. Vi snakket senere med Synodepresidenten og hans kone som har høy utdanning i teologi, og har arbeidet mye med synkretisme-problematikken, og de fortalte at dette er bevisst strategi fra de som arrangerer festen, for å kunne få flere kristne til å delta. Likevndingsfesten på Kirioka startet i 1965, og er bygget rundt noen få som hevder de er etterkommere etter kongen som levde der for 300 år siden. Det er de som også sitter igjen med alle pengene som blir ofret (dette er flere årslønner…!), så det er spesielt trist å se at det ligger bevisst utnyttelse under det hele.