Lørdag

Denne dagen har vært en ganske merkelig dag. Mange nye og merkelige opplevelser har gjort inntrykk på meg. La meg fortelle.

Dagen begynte ganske bra. Jeg spiste frokost ute i hagen som jeg pleier. Deretter hadde jeg avtale med Bjørn-Eddy for å gå igjennom planene med turen og hva jeg tenkte meg her på Madagaskar. En meget hyggelig samtale. Dernest var det å komme seg på internett og oppdatere bloggen min for gårsdagens begivenheter.

Denne dagen hadde jeg satt av til to ting. Å besøke hover palasset, dvs. dronningens og førsteministerens palasser og ha middag med mine nye brasilianske venner.
Turen til toppen av høyden, hvor palassene ligger var lang og slitsom. Spesielt med all trafikken som suser forbi, bare noen få centimeter fra beina. Og alle som vil selge deg saker og ting. Men nå begynner det å bli ganske greit å ignorere dem, selv om det ikke alltid er like lett. Den siste bakketoppen er alltid hardest og det var det denne gangen også. Men når vi kom opp, var det en fantastisk utsikt over hele byen. Det var definitivt verdt strevet.

Dronningens palass brente dessverre ned for 10 år siden. Den offisielle årsaken var en elektrisk feil, men de aller fleste gassere mener det skyldtes politisk korrupsjon. Men det blir uansett for spekulativt å si det ene eller det andre. Men uansett. De jobber nå med å gjenoppbygge palasset og det er en del som enda er bevart av det opprinnelige. Slik at det av historisk betydning vil være meget interessant å få med seg dette. Dessverre er området lukket for turister og andre mennesker så lenge de holder på med å gjenoppbygge palasset. Den eneste måten å komme inn på er gjennom diplomatiske kilder. Jeg har prøvd å sende ord til de rette personer i håp om å kunne få sleppe inn, men det er ingen garanti. Jeg venter dermed i spenning på svar fra min henvendelse om å få en omvisning på dronningens slott.

Da vi stod utenfor porten til slottet, var det en kar som sa at han kunne guide oss rundt. Jeg trodde det var inn på dronningens slott, men det var selvfølgelig ikke det. Det var inn på førsteministerens slott. Så får jeg visste ord av det, hadde jeg ansatt en vassekte svindler som guide. Jeg visste stort sett mer om det han kunne fortelle og det var en del steder han ikke visste særlig mye. Min gassiske ledsager ble ganske irritert på ham da han til stadighet prøve å korrigere meg, så han fortalte ham at jeg var en professor i gassisk historie. Da ble det slutt på alt tullet han kom med. Men da vi hadde gått rundt i det ene rommet og turen var over, ville vår selvutnevnte guide ha sin betaling. Han forlangte 5 euro, noe som er uhørt her på Madagaskar. Men da jeg spurte Niriana om hva jeg skulle betale, sa han at han ikke ville blande seg. For da ville vår guide bli meget sint på ham. Jeg gav ham 10.000 Ariary, som tilsvarer 30 norske kroner, men han var ikke fornøyd. Det hele endte opp med at jeg gav ham 2000 ariary til bare for å slippe ham. Men min gassiske venn ble ganske sint på guiden, som ikke skulle hatt mer en 5000 ariary og fortalte ham at vi skulle gå til presidenten og komme tilbake. Dette skremte svindleren så mye at han løp skrikende vekk.

Det at jeg ble svindlet på denne måte irriterer meg. Det er jo ikke snakk om så mange penger, men det er likevel ganske irriterende. Så på turen tilbake lo jeg ganske godt da Niriana fortalte meg om hva han hadde fortalt guiden som skremte ham vekk. Selvfølgelig etter at jeg hadde betalt ham. Jeg må innrømme at jeg ikke er helt glad for at han sa ting jeg ikke selv hadde bedt ham om, men han mente vell.
Grunnen til at han sa at vi skulle gå til presidenten, er fordi det er ingen som er redd for politiet her på Madagaskar. Det er heller ingen som er redd for ministeriet, da det ofte settes i forbindelse med korrupsjon. Men presidenten her på Madagaskar har gjort det som sitt mål og slå ned på all korrupsjon. Det er derfor at min venn sa han skulle gå til presidenten. For det er det eneste som kan skremme både korrupte politi og ministere. Jeg må innrømme at det hjalp på humøret at Niriana klarte å skremme denne slue og ekle guiden så meget.

Turen i seg selv, var egentlig ganske mislykket. Ikke mye å se på palassene. Men jeg lærte en ting. Alltid avtal prisen på forhånd når det gjelder å hyre mennesker som guide eller annet. Da kan de ikke kreve usaklige priser etterpå. Det er også viktig å huske på at de som er utenfor slottet er eksperter på å lure hvite turister. Vær derfor meget på vakt når det gjelder dem. Ikke la dere overtale til å bli guidet rundt eller å ha noe med dem å gjøre. For etter hva jeg har hørt er det flere misjonærer som er blitt lurt av dem eller ranet av dem.

Senere på dagen laget jeg middag til min gassiske venner Manga og Niriana. Manga er en meget hyggelig dame som er ”hushjelp” her på Tana. Dvs. at det er hun som styrer det meste av det som skjer. Hun er på en måte Bjørn-Eddy sin høyre hånd i den daglige driften av stasjonen. Niriana er hennes adoptiv sønn. Meget hyggelig mennesker. Ettersom Manga laget gassisk middag til meg i går, laget jeg norsk middag til dem i dag. Meget hyggelig. Det var ikke akkurat som norsk mant, men jeg tror selv at det ikke var så ille. Spagetti kan lages over hele verden. Oppskriften er universell.

I kveld var jeg ute og spiste med mine brasilianske venner. De jobber som sagt her på øya gjennom et ungdomsprosjekt som strekker seg fra Europa til Afrika. Jeg oppdaget gjennom vår samtale at han ene studerer teologi i Brasil. Han jobber med å fullføre bachelor, men han vet ikke helt hvor lang tid det kommer til å ta. For han vet ikke når sin reise rundt i verden ender. Å, den som var ung igjen. Men uansett. Vi endte opp på en TexMex restaurant like ovenfor misjonsstasjonen. Det var meget koselig der og maten var superb. Dersom dere er i området, må dere stikke innom der.

I morgen er jeg og mine 2 brasilianske venner invitert til frokost hos Bjørn-Eddy og konen. Deretter skal vi ut på landet og være med på en gudstjeneste. Skal bli artig å få oppleve en gassisk gudstjeneste.

Personlige refleksjoner
Denne dagen har vært en merkelig dag. Jeg vet ikke hva som plager meg. Om det er at jeg ble lurt av denne guiden eller hva det er. Men jeg har ikke helt en god følelse. Det er liksom noe som henger over meg som jeg ikke helt vet hva er for noe. Jeg kommer sikkert for nok på det.
Må innrømme at jeg savner kone’mor og barna. Det er ikke det samme her uten dem og tanken på at jeg er halve verden vekke fra dem, er ganske merkelig.