Søndag 1.oktober

Søndag

Dette var dagen for avreise fra Fandriana. Det hadde vært 5 lange, men meget interessante dager vi hadde opplevd her sammen med Anders. Det var uten tvil at denne lille bygden hadde måtte ta farvel med en stor person, da Anders og familien hadde tatt farvel med Fandriana etter fire år. For den avskjed han fikk, var etter min mening en stor person verdig. Her stilte rektor og mang en lærer for å si på gjensyn. Leger og andre personer hadde allerede vært innom og sagt hei i løpet av de dagene vi hadde vært her og synodepresidenten hadde også vært bortom for å si farvel til Anders. Jeg opplevde det hele som et svar på hvor viktig misjonen er her på Madagaskar. Den norske misjon har gjennom sin spede oppstart i betafo 4.desember 1867, hatt en formidabel innvirkning på det gassiske samfunn. De norske har vært med å skape en identitet og en slags løsrivelse fra det franske imperiets makt over gasserne. For mange gassere opplever for eksempel skolevesenet og akademiet som noe som hører kolonimakten til, og ikke det gassiske folk. Nettopp fordi alt pensum er skrevet av franskmenn og fordi all undervisning foregår på fransk og ikke på gassisk. Mens personer som Anders Rønningen har vært med å bygge opp og forsterke den gassiske identitet.

Uansett. Det var også dagen for å si farvel til våre to følgesvenner, Kirsten og Arne Morten. Kirsten skulle tilbake til Norge etter endt oppdrag på Madagaskar. Hun hadde hatt med seg penger til en kirke som lå 1.5 timer kjøring nordvest for Fandriana. Det var en kirke/menighet som hadde hatt et ønske om å kunne bygge en kirke for det lokale samfunn, men som hadde opplevd mye problemer på veien. Et av problemene menigheten hadde opplevd, var at nesten all mursteinen de hadde brukt til å bygge opp kirken med var råtten og måtte byttes. Hele kirken var bygget på dugnadsarbeid og det var et driv og engasjement blant lokalbefolkningen som var helt fantastisk. Nå hadde Kirsten fått overlevert pengene, som var innsamlede midler fra Basarvirksomhet i Norge, og kunne returnere til Norge med fullendt oppdrag. Kirsten hadde satt farge på vårt fellesskap med mye godt humør og påfunn. Hun var også en dame med meningers mot, som gav mange fine og gode diskusjoner over et mangfold av temaer. Det ble dermed ikke det samme etter at hun og Arne Morten dro videre til Tana.

Arna Morten hadde vært med på turen som journalist og ønsket å skrive noen artikler om Anders og om de fire teologer som var på misjonspraksis på Madagaskar. Arne Morten var med å sette et godt preg på gruppen med sin alltid optimistiske natur og poseringer for fotografen. Adm.red. Med sine krøller, fregner, 1.90m høyde og caps på hodet, ruvet han godt i terrenget med undertegnede. Jeg var plutselig ikke så høy i forhold til alle disse lave gassere når jeg hadde Arne Morten og Ole M. ved min side. Uansett. Den nest siste dagen vi var i Fandriana, hadde Arne Morten forberedt et intervju for oss teologi studenter, som senere har blitt solgt til Vårt Land. Dersom dere har ønske om å finne ut av noen teologiske refleksjoner i ødemarken, er det bare å kjøpe Vårt Land og lese om det.

Etter å ha sagt farvel til våre gode følgesvenner for denne gang, bar turen til Fianarantsoa hvor vi skulle bo på et kinesisk hotell. Hotellet var bra og vi fikk endelig dusjet for første gang på 5 dager. Nå skal det ikke overdrives, men for en bergenser, er det å ikke dusje minst en gang om dagen ganske fælt. Etter å ha få tatt seg en velfjortjent dusj og et godt måltid middag, var det dags for å legge seg etter en atter fantastisk dag her på Madagaskar. Men jeg vil si en ting, før nattbordslampen slukkes. Da Knut stod i dusjen, med såpe over hele seg, forsvant vannet. Han måtte bruke flaske vann for å få vekk såpen fra ansiktet. Må innrømme at det høres umåtelig komisk ut. En sindig sørlending i dusjen uten vann.