Torsdag og fredag

Torsdag
Som dere allerede har lest fra tidligere i bloggen min, hadde jeg avtalt med Rado å være med ham til bibelskolen i Fandriana, ca. 2 timer kjøring fra stasjonen her i Antsirabe. Vi stod opp kollen 04.45, dvs. min venn Niriana var oppe allerede klokken 04.00 for å lage frokost til oss. Jeg prøvde å fortelle ham at det ikke var nødvendig å stå så tidlig opp, men han liker å passe på meg. Det ville ha vært feil av meg å legge for mye vekt på at hindre ham. Men frokost er viktig. Spesielt når en ikke vet når det neste måltidet skal være. Etter frokost, møtte vi rado ved bilparken til NMS. Rado var som vanlig opplagt og i godt humør. Det var en fin tur til Fandriana med lite trafikk på veien. Det var noen ganger vi holdt på å krasje, fordi noen lastebiler kuttet svinget urovekkende mye, men Rado hadde kontroll. Og så var det de evinnelige politikontrollene. Den ene kontrollen ble utført av en tjenestemann som var tydelig påvirket av alkohol. Dette var meget urovekkende og gav lite tillitt til det offentlige tjenestemannsvirke her på Madagaskar.

Da vi nærmet oss, åpnet det seg opp et fantastisk landskap. Store høyder med masse landbruk, rismarker og elver og hva annet av fantastisk natur viste seg fra sin beste side. Jeg tipper vi var ca. 2000 meter over havet, men det kan godt ha vært høyere, for på bakken lå det rim. Det hele var et helt fantastisk skue. Da vi svingte av til bibelskolen stod et skilt med navnet Stueland på. Det var meget hyggelig og jeg kjente nakkehårene reise seg da jeg plutselig oppdaget at vi var på pioner grunn. Jeg har aldri helt likt historie før, men etter jeg tok kirke – og misjonshistorie har historie lært meg en ting. At intet nytt er bygget uten en historisk forankring. Og her var det intet unntak. Men dette kommer jeg tilbake til senere.

Rado parkerte bilen på baksiden av skolen og vi tok turen innom en misjonsfamilie som bodde og drev misjonsvirksomhet her. Rado hadde ikke møtte dem her før, ettersom de er en aktiv familie som er ute og evangeliserer eller jobber på lærerskolen rett ved huset. De har bodd her litt over 4 år og skal tilbake til Norge til sommeren. Da vi kom hadde de avskjedsfrokost sammen med halvårs studenter fra hall. Etter hva jeg forstod var det 4 studenter fra Norge som hadde bodd hos familien Rønningen fra 6 til 3 mnd og som nå var på vei tilbake til Antsirabe. Det passet selvfølgelig ikke med besøk akkurat da, men de inviterte oss tilbake til middag klokken 12. Vi hadde heller ikke tid til å spise frokost med dem, da Rado skulle begynne undervisningen om bare 10 minutter.

Da vi kom opp til bibelskolen, var rektor og ventet på ham. Det var ingen studenter, selv om undervisningen skulle til å begynne om bare 1 minutt. Rektor og Rado hadde en hyggelig samtale, som de tok med seg inn i klasserommet. Mens vi stod inne og snaket, kom studentene sakte men sikkert. Jeg tror det å være student og være sen til undervisningen er universell. Etter hva jeg forstod på Rado hadde flere av studentene 20-30 km skolevei en vei. Dvs. at de gjerne måtte gå opptil 60 km om dagen for å komme til skolen. Heldigvis hadde de ikke undervisning vær dag, ellers hadde det hele blitt helt umenneskelig.

Før undervisningen tok til, hadde studentene allsang. Det var en fantastisk opplevelse å kunne få være tilstede under allsangen. For gassere synger med hele hjertet og de er ikke redd for å synge. De synger virkelig med den stemmen de har og det hjertet de har. Det er en opplevelse. Etter sangen overrakte rektor Rado en liten gave som tegn på deres takknemmelighet for at Rado ville komme hele veien fra Antsirabe for å undervise dem gratis. Deretter begynte Rado å undervise. Det var en artig opplevelse å kunne oppleve Rado som lærer. Jeg må innrømme at han er ganske dyktig, selv om han så ganske så morsk ut. Mens han underviste satt jeg og tenkte på hvor privilegert vi er som går på Misjonshøgskolen. Den kunnskap vi tillegger oss der, er den kunnskap som vi skal dele med andre. Og når vi har rollemodeller som Kartveit, Holter, Alvsvåg, Ådna osv. som lærer oss med hjerte, er det ikke rart at Rado og andre studenter fra MHS også underviser med hjerte.

Ettersom det meste av hva Rado sa var gresk, eller rettere sagt gassisk for meg. Tok jeg turen ut sammen med rektor og hadde en samtale med henne. Etter samtaler med Rado, har jeg forstått det slik at Rektor ikke har mottatt lønn på over ett år. Det arbeid hun legger ned i skolen og undervisningen, er av hjertet og ikke av fornuften. I Norge ville folk ha gått lenge før om de ikke hadde fått lønn. Jeg hadde derfor besluttet å gi henne en liten sum, som symbol på at det ikke går upåaktet hen. 50.000 ariary eller 150 norske kroner er en sum som kan gi henne mat i flere måneder. Hun ble veldig beveget over denne gaven og visste ikke helt hva hun skulle si. Men det var en stor glede for meg å kunne ivertfall gi henne noe for den enorme innsats hun har gjort ved skolen.

Etter min eller rettere sagt vår(må jo ikke glemme min tolk og venn Niriana), tok vi turen ned til familien Rønningen. Etter en hyggelig samtale, kom det fram at han kommer fra delk. Delk er en menighet som har sitt utspring i skien området. Det er også her min gode venn Jarle kommer fra, slik at dette var en stor glede å møte på en familie fra delk halve verden vekke fra Norge. Det er det jeg alltid har sagt. Verden er jammen meg ikke særlig stor.

Anders jobber som viserektor ved lærerskolen, er utdannet musikkpsykolog(eller noe i den duren) og har ellers et driv og en glød en skal lete lenge etter når det gjelder misjon og evangelisering. Han er gift med Anne og de har 2 barn sammen. Anne er utdannet sykepleier og jobber som lærer, likesom sin mann, på lærerskolen. Jeg husker ikke navnene på barna deres, men de har 2 gutter på henholdsvis 2 og 4 år. Sammen har de klart å lage et hjem under vanskelige forhold. Da de kom til Fandriana for 4 år siden var det verken vann eller strøm i bygden. Dvs. at de mister strømmen når det ikke er vann, og det hender 4-6 måneder i året. De har også måtte leve uten telefonforbindelse og for å kunne motta mail og post, måtte de kjøre ca. 1 ½ time for å komme til ”sivilisasjon”.

Men med et utrettelig pågangsmot og en utrettelig vilje, har de klart å tilføre Fandriana både telefon (mobilnett), lærerskole, musikk linje og nytt skolebygg og internat. Alt på de 4 årene de har bodd der. Jeg vil påstå at dette er virkelig mennesker som gjør Guds vilje. For de frukter de nå høster, er utvilsomt frukter av deres tro og deres utrettelige vilje og pågangsmot.

Til middag ble vi servert en utsøkt fiskegrateng, med poteter og gulrøtter. Til dessert hadde vi fløteis og sjokoladekake. En opplevelse uten like og få servert skikkelig bondekost milevis fra Norge. Etter middag gikk jeg og Niriana og besøkte kirken til Stueland. En flott kirke som kunne beskues fra flere mils avstand. For å komme til kirken måtte vi gå i ca. 30 minutter gjennom en svær risåker og gjennom en liten landsby. Overalt hvor vi gikk, kunne vi høre; vazaha vazaha. Det var mye barn som løp rundt og alle i landsbyen tittet på oss. Det er merkelig at det blir like stor oppstandelse vær gang en hvit trasker ut på landsbygden, for det er jo tross alt en misjonsstasjon i området med vazahaer. Men uansett. Da vi endelig kom fram til kirken, var det en fantastisk utsikt bakover fra hvor vi kom. Det var 3 bautasteiner på området, som jeg først trodde var etter pioneren Stueland, men det var bare noen minnesmerker.

Bak kirken lå det noen hus med en hyggelig familie, som vi spurte ut om historien til området. Bak huset deres, lå det en kongsgrav. Den minnet mye om en vikinggrav, med vollgrav rundt og selve graven bestod av en jordforhøyning uten noen tegn til å være et gravsted. Men det var kjekt å kunne være der uansett.

Da vi kom tilbake, var Rado ferdig med undervisningen og var klart til å reise. Jentene som hadde bodd hos Familien Rønningen, hadde med seg en utrolig haug med bagasje. Vi fylte bilen opp til taket med bagasje. Og det er ikke noen liten bil. Det er helt utrolig hva jenter skal ha med seg på en tur til utlandet. Etter å ha lastet bilen, gikk turen til toby’en. En Toby er på en måte en slags kloster for syke og trengende. Her kan landsby befolkningen søke seg til om de er besatt, har sykdom eller hva annet som måtte ligge på deres skuldre. De som jobber her, kalles for hyrder. Slik jeg forstår det, er det et diakonalt arbeid de utfører + åndeutdrivelse. Et meget viktig arbeid for de mennesker som bor og lever her på Madagaskar.
Rektor hadde sitt kontor, nettopp her i toby’en. Mens Rado hadde samtaler med rektor, gikk jeg og Niriana til toby’en/kirken og overvar en andakt. Det var en dame(både menn og kvinner kan være hyrder) som ledet andakten som satt framme ved altertavlen. Framfor henne var det lagt ut en svær matte som barna og noen kvinner satte på. I midten var det benker og på sidene langs vinduet var det benker. Det hele var en fin opplevelse å være med på. Andakten var lagt opp etter skikkelig luthersk vis. Bønn, skrifts lesing og salmesang.
Etter 15 minutter var Rado klar for å reise.

Turen tilbake gikk ganske fort. Men nå var det begynt å bli mørkt og det å kjøre i mørket her på Madagaskar er ikke det samme som å kjøre i mørket i Norge. Når det blir mørkt her, så blir det mørkt. En kan ikke se noe som helst. Men i motsetning til Norge, benyttes bilveien som gang – og sykkelsti. Dvs. at i mørket er det utrolig mange hindringer og forstyrrelser som kan resultere i en ulykke. Men Rado er en god sjåfør og fikk oss velberget hjem til stasjonen.
Da vi kom hjem, var vi sultne og trette. Heldigvis hadde hushjelpen vår laget mat til oss. Kjøttkaker, gulrøtter og poteter. Vi gaflet det i oss og var overlykkelig over maten. Etterpå tok vi oss en tur til Rado og spilte litt dataspill. Når klokken var 22.50 var det om å komme seg hjem, da de slepper vakthundene klokken 23.00 og da er det ikke kjekt å være ute.

Fredag.

I dag var det meningen at jeg skulle være med 1 åringene på fattigskolen, men etter gårsdagens mange strabaser, bestemte vi oss bare for å sove lenge. Vi stod opp klokken 08.30 godt uthvilte og klar for en ny dag. Jeg og Rado hadde avtalt å møtes klokken 09.00 for å kjøre til Betafo. Denne gang brukte vi Rado sin private bil. En imponerende bil, om jeg må få si det. Turen til Betafo gikk ganske fort. Ca. 30 minutter på ganske greie veier. Selvfølgelig ikke noe unntak her heller. Mannesker, høns, hunder, rickshaw, syklister og hva annet som kunne gå og krype gikk på eller langs veien.

Betafo var en idyllisk plass med flotte fjell og landskap. Kirken lå på en høyde med utsikt over et vann. Etter hva jeg forstod var ikke den opprinnelige kirken som Nilsen, Engh og Borgen bygget, men at den var bygget på den opprinnelige kirken. Dessverre fant vi ikke ut hvem som var prest, slik at vi ikke kunne komme oss inn for å se. Men på siden av kirken, lå det en barneskole, og der tok vi turen. Her fikk vi vite at det ene skolebygget de brukte til undervisning, hadde vært brukt som misjonærbolig. Det er høyst usikkert om det var dette som var det opprinnelige huset, hvor Engh og de første misjonærene bodde. Men det var likevel fasinerende. Det var også noen amerikanske misjonærer som var der, som holdt på med en undersøkelse over de forskjellige konfesjoner på Madagaskar. Men vi pratet ikke så mye.

Skolen vi var på, var en barneskole. Og barna var helt i hundre når jeg tok bilder. De hylte og skrek og var helt ville. Og da jeg viste dem bildene etterpå, kunne latter og skriking overdøve et jagerfly, høres på mils avstand. Det var en fantastisk barneflokk. Har aldri opplevd maken til oppmerksomhet. Vi snakket med noen av lærerne om de kjente til noe av historien i Betafo, men det var dessverre ikke å hente. Vi kjørte således hjem igjen, ettersom Rado hadde fått besøk av sin mor.

Vi hadde snakket om å leie motorsykler for å kunne kjøre opp til spedalsksenteret. Så da vi kom hjem gikk vi for å leie sykler. Syklene kostet 50 000 ariary å leie, en helt grei pris. Men da vi skulle skrive kontrakt med dem, viste det seg at en i tillegg til utleie prisen, måtte betale 1000 euro i depositum pr. sykkel. Dette opplyste de ikke noe om da vi var der for å leie sykkel. Slik at vi følte oss rimelig irritert etterpå. Jeg gir ikke noen 1000 euro, som så kan trekke av hva det måtte være når vi leverer syklene tilbake. Det hele hørtes meget suspekt ut og vi valgte dermed å ikke leie sykler. Vi hadde dermed en del tid til overs denne dagen.

Rado spiser alltid middag klokken 12 til 12.30 og så sover hele familien fra 12.30 til ca. 14.00. jeg prøvde å sove litt, men det klarte jeg ikke. Det er merkelig, men etter jeg kom bort hit, har jeg ikke klart å sove middag. Men jeg måtte også i banken og hente ut mer penger. Det var litt av en opplevelse. Det er greit at Rado advarte meg mot å gå i banken om ettermiddagen, men dette var jo latterlig.

Banken åpnet klokken 14, etter sin sabbatslukking fra 12-14. da vi kom inn, var det ikke noe system, så vi endte opp i feil kø. Da det endelig var vår tur, virket ikke bankterminalen deres. Vi var derfor nødt til å finne en annen bank for å ta ut penger. Heldigvis gikk det ganske raskt i denne banken. Det kan jo være fordi den er fransk.

Da vi kom hjem, var det tid for volleyball for de norske og gassiske ungdommene. Når det gjelder de gassiske ungdommene, er det de som har en oppgave i kirken som får lov å komme inn på stasjonen og spille ballspill. De er en artig gjeng, men de får kun være her, dersom de er med de norske. Jeg tenkte egentlig ikke å spille, men da de først skulle, ble jeg med.
Det var utrolig herlig å spille, for da kunne jeg få tankene vekk fra alt annet. Vi spilte til det ble mørkt, dvs. jeg spilte kun 2 timer. Er tydeligvis begynt å bli en gammel mann. Rado var med helt til siste slutt. Men han byttet med Turid å passe Phillip. Slik sett, var vi vell begge i spill like lenge. Selv om han benyttet anledningen til å si at jeg treg og gammel.

På kvelden gikk jeg og Niriana ut og spiste. Vi har prøvd å lage middag hjemme, men når det er to gutter på tur er det ikke alltid en har tid til matlaging og husstell. Det får da være grenser. Jeg spiste pizza og pomfrit mens han spiste steak. Det er lett å se hvem som er sjefen!! Bare slik at det er sagt, så er det jeg som betaler for maten. Om ikke det hadde vært slik, hadde han ikke hatt råd til å spise på de restaurantene vi normalt sett går. Når 10 000 ariary er mye penger for en gasser, illustrer dette hva jeg sier. Det er kun 30 kroner og her kan vi spise et utmerket måltid til den prisen og synes at det er billig. For en gasser nærmer vi oss en daglønn eller 3. Etter et utmerket måltid bar det hjem og i seng. Jeg må innrømme at jeg har slått mer og mer over etter gassisk tid. Det er tidlig opp og tidlig i seng. Om vi ikke følger denne rytmen, får vi jo ikke med oss noe som helst.

På Madagaskar er det følgende åpningstider.
Butikker og banker: 08-12 og 14-19 midt på dagen er det 2 timers pause
Restaurant: De åpner enten 18 eller 19 om kvelden.