Utereise Madagaskar og de første dagene

Utreise Madagaskar

Den 19. september var dagen for utreise til Madagaskar og reisevervene var i høyspenn. Ca. 10.15 kjørte jeg av gårde for å hente Ole Marton og Knut Torfinn, som også skulle være med på turen. Aud ble kjørt til flyplassen av sin sønn. Vel ute på flyplassen, kunne studentene fra MHS forenes i en lykkelig union av nerver, glede og spenning framfor innsjekkingen hos Widerø/KLM. Etter å ha skrevet navnene våre på bagasjen, sjekket inn og passert sikkerhetskontrollen med glans, var det å få litt kaffe og planlegge vårt opphold i Paris så vi kunne få mest mulig ut av det.

Flyturen gikk ganske greit. Som sagt har jeg flyskrekk og er ikke særlig glad i å fly. Men det hardeste var overstått ved avgang fra Stavanger. Knut fortalte om lyder og knirking i flyet og hvorfor de lydende var der. Det hjalp på, men det er ingen ting som en stille stund i bønn med Gud. Det hjelper mot det meste!!

Vi landet i Paris ca. 16.30 og var på hotellet rundt 17.00, et greit hotell som lå på selve flyplassen. Litt harde senger, men ellers ok. Nå var det Paris som stod for døren. Vi hadde bestemt oss for å ta undergrunnen inn til selve Paris, og det var Aud og Knut Torfinn som ordnet den biffen. Toget stoppet ved Notredam og da ble det ikke overraskende en tur til dette praktfulle byggverket. Vi var heldige, for det Notredam stenger klokken 19.00 og vi var der 1840 og fikk med oss siste del av en gudstjeneste som ble avholdt der. En praktfull kirke denne Notredam. Det må virkelig sies.

Etter på bestemte vi oss for å få en matbit og stoppet innom en pizzaresturant ikke langt fra Notredam. Her hadde vi utsikt over Seinen og Notredam. En fantastisk opplevelse. Vi bestemte oss for å gå langs Seinen opp til Eifel tårnet. Vi oppdaget etter hvert at dette var ingen kort tur. Vi gikk og gikk og vi følte at vi aldri kom fram. Men 4 staute misjonsstudenter fra MHS gir aldri opp og til slutt, etter å ha bivånet en motorsykkelulykke, entre Gustav Eifels praktverk. Det kostet 7.40 euro pr. snute for å komme opp i Eifel. For denne summen kunne vi reise opp til andre nivå med heis. Men om vi ønsket å reise helt til topps, måtte vi betale ytterligere en formue + at vi måtte ha stått i kø i ca. 1 time. Vi bestemte oss for å finne veien ned igjen og finne oss en fortauskaffe. Ole M. har alltid drømt om å sitte på en kaffe i Paris og drikke sjokolade. Det må innrømmes at det hørtes ut som en veeeelllldiiigg god ide. En fantastisk opplevelse. Etterpå bar det hjem igjen til hotellet og i seng.

Etter høy snorkefaktor var formen rimelig bra for den siste etappen til Madagaskar. Etter en behagelig frokost, utsjekking og busstur, innsjekking og passert gjennom passkontroll, var vi nå klare for avgang. Flyet ble en time forsinket pga. tett tåke i Paris, men humøret var bra og gleden enda større da avgang var et faktum.

10 timer og 40 minutter med flyreise stod framfor oss. Hvordan skulle dette gå? Etter å ha nådd vår marsjhøyde på 32 808,40 feet og en marsfart på 0.8 mach, hadde fargen begynt å komme igjen i ansiktet mitt og knoklene var ikke fullt så hvite. Humøret var på topp og gleden over å endelig være på vei til Madagaskar var å ta og føle på. Etter en bedre middag med litt vin og likør for helsen, var det å se på fjernsyn og skravle litt om tanker og ideer om hva som ventet oss på Madagaskar. Jeg, Ole M. og Knut Torfinn begynte etter hvert å spille forskjellige spill og konkurrere hvem som svarte mest riktig. Det må nevnes at jeg slo Knut Torfinn på spørsmål i Aerodynamikk!! Til slutt var det kun jeg og Ole M. som klarte å holde koken fram til Madagaskar med å spille; Hvil du bli millionær. Ole klarte det imponerendes å bli millionær. Og det på et annet språk.

Vel framme i Tana(hovedstaden i Madagaskar), var det ca. 40 minutter kø for å komme gjennom passkontrollen før det var nye 10 minutter venting på bagasjen. Dernest var det å passere tollen og så var det å vente på at alle kom seg gjennom tollen. Utenfor så jeg til min store glede et kjent fjes. Bjørn- Eddy Andersen hadde tatt turen ut for å hente oss og gleden var stor å treffe igjen ham. Turen tilbake til Isoraka, og gjensynet med den Norske Misjonsstasjon var, om ikke enda større, minst like stort som med gjensynet av Bjørn-Eddy.
Straks vi hadde kommet oss inn på de rommene vi skulle bo på, var den lett gjenkjennelige snorkelyden gjenkjennelig. De fire staute studenter sov som små barn.

Torsdag morgen etter var vi invitert på en hyggelig frokost hos Bjørn-Eddy og Torbjørg. Her ble vi servert frokost etter norsk og Bergensk standard. Etter å ha blitt mette og gode, og etter noen gode ord for dagen, var det nå tid for presentasjon av Madagaskar og det arbeid/prosjekter de norske misjonærer er involvert i. Det er et fantastisk arbeid NMS har gjort her på Madagaskar og det er ganske synd at ikke det er flere misjonærer her ute som kan være med å bidra til å øke den norske innsats og oppbyggelse her på Madagaskar. For 20 år siden var det 80 Missionærer her. Nå er det kun 20 totalt.

Etter en kort gjennomgang av Madagaskar og det arbeid som utføres her, kjørte Magne Smørdal( MNS misjonær stasjonert på Isoraka, Tana) oss ned til Den Norske Ambassade, hvor et hyggelig møte med ambassadøren ventet. Hans Fredrik Lehne(ambassadøren) var en hyggelig og engasjert kar i sitt arbeid. Ambassaden ble opprettet i 2004, etter initiativ av Hilde Frafjord Johnsen og har et godt og tett samarbeid med misjonen her på Madagaskar. De jobber for det meste med bistandsprosjekter og i 2005 ble det gitt ca. 100 millioner kroner til bistandsprosjekter på Madagaskar. For det meste går pengene med til å bygge skoler, sykehus og annen viktig infrastruktur for landet. Etter vår samtale med Ambassadøren, ble de alle med ut, slik at vi kunne få ta bilder av dem. Etter et meget hyggelig opphold på Ambassaden, kom Smørdal og hentet oss og kjærte oss tilbake til Isoraka.

Etter en utmerket middag hos Smørdal og en liten siesta, var vi klare for en tur til SALFA. Her har kirkepresidenten og FLM sin hovedadministrasjon sitt hovedkvarter. I tillegg drives også FLM sitt helsearbeid fra dette bygget. Her fikk vi hilse på kirkepresidentens sekretær som kunne fortelle oss om det arbeidet de utførte og hva de jobbet med. Dernest fikk vi hilse på han som var leder for helsearbeidet for FLM, som for øvrig også er kandidat som president til valget i desember. Etter noen timer på besøk her, bestemte noen av oss å reise tilbake til Isoraka og noen av oss for å finne en isbar. Etter å ha blitt overrasket av en skikkelig regnbye, klarte Jeg, Ole M. og Knut Torfinn og finne en glimrende isbar, hvor vi kunne sitte i ro og fred og nyte gassisk is. Gode og mette på is, var det å finne en god restaurant og spise på. Aud var invitert på kveldsmat hos Bjørn-Eddy og Torbjørg, så hun var ikke med ut, men vi gutta var klare for et ekte gassisk måltid. Etter et herlig måltid, en hyggelig samtale på sene nattestimer, bar det i seng klokken 23.00. to minutter etter kunne det høres snorking i alle rom.

Fredag morgen klokken 06.45 var det å sprette opp. Ikke fult så spreke som før, men med friskt mot og klar for en ny strålende dag. Vi var invitert på frokost hos Smørdal klokken 07.30 og etter en meget god frokost, var det av gårde for en introduksjon om samarbeidsprosjektene NMS hadde med FLM og ambassaden. Dernes bar det av gårde til døvesenteret og til det diakonale arbeidet de utfører her i Tana. På veien bestemte vi oss for å kjøpe noen fotballer til barna, noe som de også ble meget glade for. Det er en fantastisk iver og glede disse barna møter oss med. Virkelig gripende. Etter å ha vært med på andakt sammen med barna, var det hjem på middag hos Bjørn-Eddy og Torbjørg. Her fikk vi servert kjøttkaker, gulrøtter, saus og erter. Et nydelig måltid. Det spesielle med denne middagen, er at den er laget av hushjelpen dies som er gassisk. Men jammen kan hun lage ekte norsk bondekost!! Etter middag var det en etterlengtet siesta. Ikke før var vi kommet innenfor døren til leiligheten vår, kunne det høres snorking fra alle kanter av rommet. Vi er nok ikke særlig unge lenger.

Etter en velfortjent siesta, bar det av gårde ut til en Toby som ligger mot flyplassen. Tobyen er under medisinsk oppfølging av Dr. Susanne. Hun tok godt i mot oss og hun hadde satt av 1 time for intervju og samtale om det fantastiske arbeidet de gjør. På Madagaskar er psykiske lidelser ukjente eller ikke akseptert anerkjent. Kirken/FLM har siden begynnelsen av 1980 tallet jobbet med mennesker som har sinnslidelser eller andre psykoser. De har bygget opp små hus, som styres av hyrder. Hyrdene er kristne mennesker som har en toårig utdannelse innenfor bibelkunnskap. De ofrer livene sine for å tjene og pleie de syke og da spesielt de som har sinnslidelser og andre psykoser som kommer av missbruk av alkohol eller narkotika. Hyrdene driver også ut onde ånder og utfører eksorsisme.

Etter en tur på Tobyen bar turen videre til markedet ved dikene. Dette er et marked bestående av 150 boder som strekker seg langt av gårde. Her kan en fattig student kjøpe det lommeboken holder til. Da jeg denne gangen hadde en lang handlesiste, gikk tiden fort og kjøpene mange. Tilslutt hadde jeg brukt opp alle pengene mine, men jeg hadde ikke så fryktelig mye med meg heller. Men for ca. 400 kroner fikk jeg kjøpt ganske mye om jeg tør å si det selv.

På kvelden iviterte vi Bjørn-Eddy og fruen + Smørdal og fruen ut på middag. Dette var meget hyggelig og det var en kjekk kveld. Ole M. imponerte grundig, da han spiste verdens største hamburger, så pizza og dernest en stor brownie og iskrem. Som bergenser trodde jeg at ingen var i stand til å spise mer en meg, men en kar fra Kabelvåg er ikke lett å slå.

På lørdag var dagen for å kjøre ned til Antsirabe. For anledningen hadde Bjørn Eddy hyret inn Nomena til å kjøre oss. Nomena er en hyggelig kar fra Antsirabe som lever av å kjøre nordmenn og turister på øya. Vi reiste fra Tana ca. klokken 09 og etter 7 politikontroller stoppet vi halvveis mellom Tana og Antsirabe for å spise på en meget hyggelig pizza restaurant. Maten her var ganske god og alle var mette og fornøyde da vi kjørte videre.
4 mil fra Antsirabe stopper bilen til Nomena. Her var 4 nordmenn langt ute på ødelandet med en ødelagt bil. Hva skulle vi finne på?

Her kom Knut Torfinn i sitt rette ess. En flymekaniker har da ikke problem med en gammel Ford og han var ikke snau med å kaste seg over motoren. Han og Nomena prøvde å fa i gang bilen i 2 timer, uten hell. Etter hvert begynte det å bli kalt og mørket begynte å nærme seg. Heldigvis fikk han stoppet en bil som kunne gi melding til Antsirabe om at vi hadde havarert, slik at de kunne sende en bil og hente oss og bilen til Nomena. Men mens vi stod der, kom en venn av Nomena forbi og begynte å trekke oss av gårde. Etter 20 minutter kom heldigvis mekanikerene fra Antsirabe. Men da hadde bilen til Nomena på et mirakuløst vist startet. Nomena kunne fortelle at han hadde spilt salmer og bedt til Gud om at han måtte gripe inn og hjelpe oss. Og så hadde bilen startet. Jeg overlater til deg om det er et under det er snakk om eller at Knut Torfinn hadde fikset problemet.

Vel framme i Tana, klokken 19.00 var det en gjeng med meget slitne studenter som ankom. Vi ble invitert inn i varmen og hadde en koselig stund med alle misjonærene som hadde stelt i stand en liten fest for oss. Her hadde de laget pizza, kaffe og andre goder som vi kunne godte oss med i noen timer. Klokken 22.00 var det 4 meget slitne studenter som krøp opp i sengen og ikke lenge etter kunne snorking høres fra alle rom.