torsdag, oktober 12, 2006

Søndag 1.oktober


Søndag

Dette var dagen for avreise fra Fandriana. Det hadde vært 5 lange, men meget interessante dager vi hadde opplevd her sammen med Anders. Det var uten tvil at denne lille bygden hadde måtte ta farvel med en stor person, da Anders og familien hadde tatt farvel med Fandriana etter fire år. For den avskjed han fikk, var etter min mening en stor person verdig. Her stilte rektor og mang en lærer for å si på gjensyn. Leger og andre personer hadde allerede vært innom og sagt hei i løpet av de dagene vi hadde vært her og synodepresidenten hadde også vært bortom for å si farvel til Anders. Jeg opplevde det hele som et svar på hvor viktig misjonen er her på Madagaskar. Den norske misjon har gjennom sin spede oppstart i betafo 4.desember 1867, hatt en formidabel innvirkning på det gassiske samfunn. De norske har vært med å skape en identitet og en slags løsrivelse fra det franske imperiets makt over gasserne. For mange gassere opplever for eksempel skolevesenet og akademiet som noe som hører kolonimakten til, og ikke det gassiske folk. Nettopp fordi alt pensum er skrevet av franskmenn og fordi all undervisning foregår på fransk og ikke på gassisk. Mens personer som Anders Rønningen har vært med å bygge opp og forsterke den gassiske identitet.

Uansett. Det var også dagen for å si farvel til våre to følgesvenner, Kirsten og Arne Morten. Kirsten skulle tilbake til Norge etter endt oppdrag på Madagaskar. Hun hadde hatt med seg penger til en kirke som lå 1.5 timer kjøring nordvest for Fandriana. Det var en kirke/menighet som hadde hatt et ønske om å kunne bygge en kirke for det lokale samfunn, men som hadde opplevd mye problemer på veien. Et av problemene menigheten hadde opplevd, var at nesten all mursteinen de hadde brukt til å bygge opp kirken med var råtten og måtte byttes. Hele kirken var bygget på dugnadsarbeid og det var et driv og engasjement blant lokalbefolkningen som var helt fantastisk. Nå hadde Kirsten fått overlevert pengene, som var innsamlede midler fra Basarvirksomhet i Norge, og kunne returnere til Norge med fullendt oppdrag. Kirsten hadde satt farge på vårt fellesskap med mye godt humør og påfunn. Hun var også en dame med meningers mot, som gav mange fine og gode diskusjoner over et mangfold av temaer. Det ble dermed ikke det samme etter at hun og Arne Morten dro videre til Tana.

Arna Morten hadde vært med på turen som journalist og ønsket å skrive noen artikler om Anders og om de fire teologer som var på misjonspraksis på Madagaskar. Arne Morten var med å sette et godt preg på gruppen med sin alltid optimistiske natur og poseringer for fotografen. Adm.red. Med sine krøller, fregner, 1.90m høyde og caps på hodet, ruvet han godt i terrenget med undertegnede. Jeg var plutselig ikke så høy i forhold til alle disse lave gassere når jeg hadde Arne Morten og Ole M. ved min side. Uansett. Den nest siste dagen vi var i Fandriana, hadde Arne Morten forberedt et intervju for oss teologi studenter, som senere har blitt solgt til Vårt Land. Dersom dere har ønske om å finne ut av noen teologiske refleksjoner i ødemarken, er det bare å kjøpe Vårt Land og lese om det.

Etter å ha sagt farvel til våre gode følgesvenner for denne gang, bar turen til Fianarantsoa hvor vi skulle bo på et kinesisk hotell. Hotellet var bra og vi fikk endelig dusjet for første gang på 5 dager. Nå skal det ikke overdrives, men for en bergenser, er det å ikke dusje minst en gang om dagen ganske fælt. Etter å ha få tatt seg en velfjortjent dusj og et godt måltid middag, var det dags for å legge seg etter en atter fantastisk dag her på Madagaskar. Men jeg vil si en ting, før nattbordslampen slukkes. Da Knut stod i dusjen, med såpe over hele seg, forsvant vannet. Han måtte bruke flaske vann for å få vekk såpen fra ansiktet. Må innrømme at det høres umåtelig komisk ut. En sindig sørlending i dusjen uten vann.

Anders Rønningen kommenterer




28 september
Hyrdeinnvielse i Fandriana

I tobyen, eller omsorgssenteret i Andranoraikitra rett utenfor Fandriana er det hvert år innvielser av nye hyrder. Det er to års utdannelse (deltid) for å bli hyrde, og etter dette kan man bli innvidd til tjeneste som hyrde. De fleste hyrdene arbeider opp mot slike toby`er, hvor det kommer syke og besatte som trenger forbønn og pleie. De fleste av pasientene er gitt opp av leger og medisinmenn, og reiser til en toby som siste utvei. De må ha med seg alt de trenger, og noen til å stelle for seg, men hyrdene hjelper til og gir omsorg både åndelig og kroppslig, med de midler de har til rådighet. Hyrdene får ingen betaling for dette, men det er en viktig tjeneste som mange bruker svært mye tid og krefter på. Det er imponerende å se hva for arbeid som blir lagt ned i dette.

I år var det 11 hyrder som skulle innvies. De kom både fra luthersk og reformert kirke, siden hyrdebevegelsen, eller vekkelsesbevegelsen, er felles protestantisk. Det ble en gudstjeneste på 4,5 timer med mye program. Kirken var som den alltid er på disse møtene helt full, og alle prester og hyrder i hele området var der.

Hyrdene har også egne regler, og skal ikke røre alkohol eller røyk, og ikke minst: De skal ikke ha noe å gjøre med likvendingskultusen, som er en levende og sentral del av forfedrekultusen på Madagaskar. For selv om kirken tar avstand fra denne skikken er flesteparten av de kristne med i dette av frykt for å ødelegge familieforholdet etc. På grunn av at hyrdene må bryte totalt med dette, er mange av dem utstøtt fra familien og gjort arveløse, og derfor er det et stort offer å ta konsekvensen av sin tro å bli hyrde, fordi de ofte mister hele sin sosiale sikkerhet.

Etter innvielsen var vi bedt på fellesmåltid med en del av de fremste lederne og ”Ray aman-dreny” (foreldrene) i kirken/hyrdebevegelsen. I det trange kapellet fikk vi servert full middag. Det å spise sammen er et svært viktig tegn på vennskap og enhet på Madagaskar.




29 september
Fedredyrking på Kirkioka

I total kontrast til hyrdeinnvielsen torsdag fikk vi se hvordan den tradisjonelle religionen lever godt i dette området. Vi gikk fra Fandriana og lærerskolen der vi bodde opp til et fjell som tidligere var kongesete for hele området. Etter drøye to timers gange kom vi opp på fjellet der det var masse folk og stor fest. ”Kongegraven” var åpnet, og det lå seks bylter i rekke på siden av gravkammeret. Det er ikke sikkerhet om hvem disse var, men de er i alle fall blitt et symbol på kongemakten, og de har stor kraft og derfor er det så mange som kommer for å tilbe disse hvert år. Vi møtte folk fra Marovoay, Fianarantsoa, Mahajanga, Antananarivo osv osv: Praktisk talt hele landet. De var der for å be om velsignelse fra kongeslekten. Dagen før var det ofring av okse, men i dag var den store avslutningsdagen, hvor ”sterkt vann” ble hentet i kongensk kilde og velsignet på graven før det ble ”blåst” over de som ønsket det. Det gassiske ordet for å velsigne er direkte oversatt: ”å blåse vann”. De som ville kunne gå inn på graven, hvor de ”åtte beina” (som i følge gassisk tro er det som gjør liket helt: Skallen, hoftebeinet, overarmen og lår- og leggbein) lå pakket inn i nye klær. (Benklær……???!!!!) Mange knelte og tilba disse, og ofret honning, sukker, sukkertøy og hjemmebrent eller penger. Det er ting som trengs i det hinsidige og som skal blidgjøre fedrene til å sørge for lykke og fremgang. Vi møtte ei som skulle ta artiumeksamen, som sammen med sin familie fra øvre middelklasse i hovedstaden måtte komme for å be om at hun skulle bestå eksamen. Vi møtte også mange svært fattige, som bruker det siste de har av penger for å blidgjøre åndene, slik at de kan få litt velstand i livene sine.

Vi hørte to orkestre der. Musikalsk er det også svært interessant, men ikke lett å beskrive uten lydklipp. Det ene orkesteret (som normalt refereres til som likvendingsorkester) spilte oppå graven, og de hadde besetningen trompeter, klarinetter og stortromme og skarptromme. Disse militærorkesterinstrumentene fra kolonitida har blitt integrert i gassisk musikk, og gir en spesiell musikk som brukes på disse festene. Dette er utendørs musikk… Denne musikken finner vi aldri i kirken, selv om de også kan spille salmer på slike fester, fordi musikken er så sterkt knyttet opp mot seremoniene. Det andre orkesteret var i tillegg til stor- og skarptromme også bestående av fioliner og trekkspill. Dette er mer vanlig festmusikk.

På begge de to dagers ”happenings” møtte vi siste del av 1. kor 1. 15, ”for det er ved Guds nåde at jeg er …..”. På Kirioka så vi også flere andre bibelvers brukt, og ofte med vilje forandret til å kunne passe rett inn i disse seremoniene. Vi snakket senere med Synodepresidenten og hans kone som har høy utdanning i teologi, og har arbeidet mye med synkretisme-problematikken, og de fortalte at dette er bevisst strategi fra de som arrangerer festen, for å kunne få flere kristne til å delta. Likevndingsfesten på Kirioka startet i 1965, og er bygget rundt noen få som hevder de er etterkommere etter kongen som levde der for 300 år siden. Det er de som også sitter igjen med alle pengene som blir ofret (dette er flere årslønner…!), så det er spesielt trist å se at det ligger bevisst utnyttelse under det hele.

tirsdag, oktober 10, 2006

Torsdag-Søndag


Torsdag-Søndag.

Dagene på Fandriana gikk ganske fort. Det var mye inntrykk og mange opplevelser. Men vær dag startet vi med en frokost og vær dag fikk vi servert utmerket middag av landsbyens koner som kom for å hjelpe til. Jeg må innrømme at dagene i Fandriana var fantastiske og inntrykkene var mange. Det var tilslutt ikke mange som hadde telling på dagene eller hendelsene, for det var mye å oppleve. Jeg vil derfor kun presentere noen få eventer vi opplevde i de dagene vi var i Fandriana.

Elevkveld på lærerskolen.

Anders Rønningen har vært viserektor ved lærerskolen og har gjort mye for lokalmiljøet/samfunnet med bl.a. å få telefonlinje her, skaffet midler til å kunne bygge et nyt internat til skolen, bygget opp et fantastisk musikkstudie osv. var det selvfølgelig stor stas for lærere og elever å kunne ønske ham velkommen til en aften med gamle venner.
Anders hadde på forhånd fortalt meg at han ikke hadde noen følelsesmessige problemer med å returnere til sin gamle misjonsbygd. Men han måtte innrømme etter elevkvelden at det var ganske mye følelser som hang igjen.

Elevene hadde laget diverse revyer og sketsjer og noen musikalske innslag som de presenterte med en slik iver og glød at det overrasket oss totalt. Det hele ble holdt inne på aulaen, hvor de har en liten scene, høytaleranlegg og plass til ca. 300 mennesker. Vi hadde blitt oppfordret til å arrangere en liten underholdning for de gassiske studenter og lærere og vi var ikke mer snau at på kort varsel fikk snekret sammen et lite nummer, til stor glede for skolen. Kirsten og Arne Morten som var den kreative delen av gruppen, kom fram til at vi skulle presentere to sketsjer. En hvor vi skulle imitere en fotballkamp mellom Brann og Viking. Anders skulle være dommer, jeg skulle være Brannsuporter og Arne Morten skulle være vikingsuporter. Vi delte publikum inn i to grupper. Den ene gruppen var iherdige vikingsuportere og den andre gruppen skulle være iherdige brannsuportere. Etter litt opplæring, var begge grupper blitt gode brann og vikingsuportere, til våres og deres store glede. Kampen endte 2-1 til Viking, men jeg mener bestemt at det må handle om en korrupt dommer. For Brann kunne aldri ha tapt mot viking.

Etter vår fantastiske fotballkamp, var det dags for Kirsten og Auds lille sketsj. De var helt fantastiske og publikum var i deres hule hånd. Det må sies at Kristen, som er lærer, var utrolig flink med å underholde. Hun hadde også et fantastisk driv og engasjement for alle og enhver hun traff. En tøff dame.

Jeg er noe usikker på forløpet, men jeg tror kanskje at helt i begynnelsen av studentkvelden, ble Anders invitert opp til en slags dans, sammen med rektor og lærerstaben. Anders brilierte på dansegulvet og danset(jeg husker ikke hva dansen heter, men det er når en kobler seg opp i en lang rekke og danser bortover) til alles store glede. Utover kvelden ble han også oppmuntret til å spille på Valiha. Valiha er et gassisk musikkinstrument laget av bambus og har, tror jeg, 20 strenger. Jeg ble veldig overrasket over hvor bra han både sang og spilte.
Som avslutning på kvelden sang alle i salen en farvelsang til Anders. Det var en meget følelsesmessig avslutning både for våre gassiske venner og for oss selv. Det var nok en tåre som rant under den sangen.

Besøk i Toby.
I forbindelse med vår MIPU-reise til Madagaskar, må hver av oss skrive en oppgave relatert til en gitt problemstilling eller situasjon her på Madagaskar. Knut Torfinn hadde bestemt seg for å skrive om hyrdebevegelsen her på Madagaskar og da fantes det ikke noe som er mer naturlig en et besøk til en Toby. Jeg vet ikke helt hvordan en kan beskrive en toby best, men jeg vil beskrive det som en liten kirke som har som formål å drive en misjonerende diakoni for de fattige og syke. Det fantes forskjellige mennesker som jobber i en Toby, men de mest vanligste er hyrdene. En hyrde er et menneske som har ofret sitt liv for å kunne hjelpe andre gjennom diakoni, misjon og bønn. Hyrden bor og jobber sammen med den syke og gjennom gudstjenester og andakter i tobyen føres den syke tilbake til livet. Ikke alle blir friske, men etter hva jeg kunne forstå var det nærmere 70% som blir frisk eller delvis frisk.

En hyrde har også en annen oppgave, som for oss som kom fra Norge, var den mest spennende og interessante delen av hyrdetjenesten, nemlig eksorsisme eller demonutdrivelse. I Afrika, ser en på alle typer sykdommer som en besettelse av en ond ånd. Det kan være noe en har gjort eller noe en ikke har gjort. Men alt som har med sykdom og lidelse kan på en eller annen måte relateres til en ånd. Nå skal det sies at de aller fleste tilfeller handler mer om narkotika, sinnslidelser grunnet i alkoholisme og andre kulturelle konflikter en selve besettelsen, men det å få være tilstede under slike omstendigheter som en demonutdrivelse var både lærerikt og interessant. Både på teologisk og antropologisk prinsipper.

Men uansett. ”tobyen” begynte klokken 05.00 om morningen og det vil si at vi måtte stå opp rundt klokken 04.30 for å kunne være med på handlingen. Det var en meget trett gjeng med studenter som stod ved minibussen klokken 04.45 om morningen og var klar for å bivåne dagens ”gudstjeneste”. Vel framme ved tobyen, var stemningen god og spent. Da vi kom inn var det, som jeg har nevnt tidligere, ingen strøm. Det satt en del mennesker i stummende mørke og sang for full hals. Alle hadde med seg sin bibel og noen satt og leste i lyset av et stearinlys. Det hele gav en utrolig stemning og på en måte en trolsk opplevelse. ”gudstjenesten” forløp helt rolig og det var ”dessverre” ingen besatte blant oss. Andakten var lagt opp etter et todelt system. Den første delen hadde skriftlesning, bønn og salmer og den andre delen begynte med en allmenn demonutdrivelse samt forbønn for syke og trengende.
Det hele var en sterk opplevelse og gav oss mye tanker til ettertanke.
Vel hjemme var det rett i seng igjen og sove noen timer.

Fedredyrkelse på Kirioka.

Den ene dagen hadde Anders satt av til å gå opp på en fjelltopp som heter Kirioka. Det var en flott tur gjennom skog og dal til vi kom fram til en liten fjelltopp hvor fedrekulten hadde sterkt fotfeste. Før vi går videre vil jeg kort presentere hva fedredyrkelse er.

Fedredyrkelsen står sterkt i det religiøse og kulturelle forhold mellom de som lever og de som har gått bort. I denne relasjon står ofring til fedrenes ånder sentralt, da de tror at fedrenes ånder kan komme tilbake for å hevne seg dersom de ikke er fornøyd med sine etterkommere. De bygger ofte store og flotte gravkamre, hvor de ligger de døde etter en gitt orden på hyller inne i kammeret .
Ved høytider og spesielle merkedager har de en seremoni som kalles for likvending . Dette er når de døde blir tatt ut av gravkammeret, blir ikledd nytt lamba og vist rundt på rismarkene og i landsbyen så de kan se at deres arv er blitt ivaretatt. Denne riten står sterkt i den gassiske kultur og kirken har gjennom mange år prøvd å få den fordømt. Uten å lykkes.

Etter å ha brukt noen timer på å komme opp på selve fjelltoppen ble jeg( jeg vil i denne presentasjonen bruke mine egne refleksjoner av møte av fedredyrkelsen, da slike opplevelser ofte kan variere og at jeg ikke kan snakke på veiene av de andre) møtt av et syn som skremte vannet av meg. Helt på toppen stod graven etter den tids konge som bodde på Kirioka. Her var det et egent kor som stod og spilte på trompeter og trommer, mens mennesker stod omkring knoklene som var pakket inn i lamba og tilbad levningene. Det var i alt 6 lik som var pakket inn i lamba og ved hodene til likene, stod det mennesker som ofret honning, sprit, penger og annet som de avdøde kunne, etter tradisjon, bruke på den andre siden av døden. Denne type ofring ble utført for at den avdøde kongen skulle kunne gi de som ofret velsignelse og helbred.

Jeg opplevde det hele i sterk kontrast med fornuft og min egen kultur. Det var som jeg hadde lyst til å brenne alt som var der, bare for å kunne rense dette forferdelige hedenskapet. Jeg var kvalm, svimmel og ….. Jeg har rett og slett ikke ord for de følelser som veltet opp i meg med dette synet. Nedenfor graven, var det en stor menneskeskare som var samlet for å kunne få velsignelse av kongenes ”gjenlevende” slektninger som sprutet ”hellig” vann på de som kunne betale for det. Paradokset er at nesten alle vet at kongen som en gang bodde på denne fjelltoppen ikke døde der, men ble satt i fengsel på et annet sted i landet og hans levninger ble begravd langt vekke fra Kirioka. Men uansett. Disse etterkommere av kongen tjener store penger på denne festivalen eller hva en kan kalle det. Folk setter seg i stor gjeld for å kunne få nok penger til å kunne bli velsignet med dette hellige vannet. Til stor glede for de som mesker seg på fattige folks overtro. Det hele er bare så vemmelig at jeg blir kvalm av bare tanken.

Onsdag




Etter en tidlig frokost i 06.30 tiden, var det avtalt med Anders at vi skulle besøke Loharano og blindeskolen på formiddagen før vi så vendte nesen mot Fandriana. Loharano, som betyr vannkilde på gassisk, er som vi alle vet, Nils Nilsens misjonsstasjon. Han kom hit i 1872 og tok over arbeidet etter Borgen og Rosaas. I 1910 bygde Borgenvink opp en blindeskole her som til dags dato eksisterer. Blindeskolen her på Loharano utdanner blinde til å kunne drive jordbruk og annet praktisk arbeid som kan være med å gi en mening med livet for den blinde. Skolen er underlagt blindeskolen i Antsirabe, som på sin side er hovedsete for alt blindearbeid som foregår på Madagaskar. Ved alle slike institusjoner er det alltid et problem og Loharano er ikke annerledes. På skolen var det 22 elever, som får en ettårig utdannelse som er nok til å kunne gi et fundament for en menneskelig verdiskapning. Skolen har kapasitet til langt flere, men fordi det mangler penger til drift, er arbeidet redusert til et minimum. Vær elevene som går på skolen her, får et stipend, tilsvarende NOK 2.000,- pr. år som er nok til å dekke et års skolegang. Men fordi pengene kommer fra det som kalles for ikke merkede midler, varierer det fra år til år hvor mange av de blinde som kan få et stipend til å kunne få en framtid.

Jeg vil derfor oppfordre alle som kan og har råd, om å støtte blindearbeid prosjektet. Slik at flere blinde kan få stipender til å kunne få en framtid og et menneskeverd. For det er alt for mange som kan, men som ikke får stipend, som ikke får muligheten til et fullverdig liv som blind.

Etter å ha blitt vist rundt på skolen og ha opplevd og sett det arbeid denne skolen klarer under begrensede midler, bar turen tilbake til Antsirabe. For denne dagen var starten på vårt 14 dagers eventyr sammen med Anders Rønningen.

Denne dagen var en dag vi hadde ventet på lenge. Den første dagen sammen med Anders Rønningen på vårt 14 dagers eventyr. På forhånd hadde Anders leid inn en minibuss med sjåfør, som skulle kjøre oss fra Antsirabe-Fandriana-Fianar-Isalo-Tulear. Minibussen kjørerer normalt sett, hva en kaller på gassisk for en taxibruss, på strekningen Tana-Antsirabe. Sjåføren, Safi var en meget hyggelig kar som til og med snakket norsk. Det hele var duket for en glimrende tur. Før vi kjørte av gårde denne dagen, var jeg ute og kjøpte noen fotballer som vi tenkte å gi som gave til lærerskolen i Fandriana. Det kan ikke sies ofte nok. Gassere er tussete etter fotball. Kjøreturen fra Antsirabe til Fandriana tok ca. 3 timer og gikk helt greit. Vel framme ble vi tatt godt i mot av rektor på lærerskolen og noen av lærerne og deres respektive koner. Etter en kort diskusjon, ble gruppen så delt opp i to. Ole M., jeg og Knut Torfinn skulle sove i gjestehuset, mens Aud, Arne Morten, Anders og Kirsten skulle sove i misjonshuset til Anders.

Det må sies at stemningen blant guttene som måtte sove i gjestehuset var heller laber da vi oppdaget at det ikke var strøm eller vann. Det var en stor tønne med vann som vi kunne bruke til å vaske oss med og til å skylle ned toalettet med. Min daglige dusj kunne jeg se langt etter. Da mørket kom, ble stemningen enda mer laber, for når det blir mørkt ute på landet og det ikke fantes strøm eller lys i mils omkrets, da blir det mørkt da. Etter litt galgenhumor og intern spøk, kom vi fram til følgende sitat; kall meg gjerne kall, men mitt kall er i Andeby. Et sitat som henger på Den norske skole, Antsirabe. Dette sitatet har etter hvert blitt sitert oftere og oftere. Ikke som en kontradiksjon på misjonskallet, men som et godt humor supplement i møte med vanskelige situasjoner.

Etter å ha fått tent noen stearinlys og kledd på oss noe mer klær, kom det noen hyggelige folk fra bygden som skulle lage mat til oss. Vi fikk servert et utsøkt måltid og stemningen var nå begynt å komme seg igjen. Etter middag, gikk vi alle ned til Anders sitt gamle hjem, hvor vi brukte resten av kvelden til å spille domino. Domino er et artig spill med mange forskjellige varianter av regler og muligheter. Arne Morten og Anders lærte oss en type domino som de kalte for Mexicaner. Det går ut på følgende: Alle får 11 brikker vær. Vær brikke har vær sine tallkombinasjoner og i vårt spill hadde vi dobbel 12 som øverste brikke. Dvs. at vi hadde 68 brikker totalt. Den som hadde den aktuelle dobbel brikke, normalt sett er det dobbel 12 som begynner og for vær runde går vi ett tall ned til vi kommer til dobbel null. Uansett, kvelden gikk fort og stemningen ble bedre og bedre rundt bordet. Arne Morten og Kirsten skapte god stemning med god humor og innsats rundt dominobordet.

Etter en hyggelig kveld og mange inntrykk var det å finne veien gjennom mørket og opp til gjestehuset. Det var så mørkt at vi ikke kunne se hverandre mens vi gikk oppover. Heldigvis var det noen brave studenter som hadde husket å ta med seg lommelykt som kunne lyse opp veien for de enfoldige. Vel framme i huset, var det om å finne fram noen stearinlys og få på litt lys så vi kunne finne tønnen med vann og få vasket oss og stelt oss for natten.

tirsdag

Denne dagen var satt av som fridag og vi hadde med glede sett fram til å endelig kunne slappe av. Etter en behagelig frokost i nitiden på formiddagen, bestemte noen av oss å oppsøke steinmarkedet. Steinmarkedet her i Antsirabe er meget kjent over hele verden. Den har en meget artig historie som kan minne mye om Klondyke. For ikke mange årene siden ble det oppdaget store forekomster av edelsteiner i utkanten av Isalo, Ilakaka. For de som ikke er så lommekjent på Madagaskar, ligger dette på sørvest delen av Madagaskar, ikke langt fra Tulear. Det er mest safirer, men også opaler, smaragder og andre edelsteiner og halvedelsteiner som kan finnes her. Edelsteiner som utvinnes her fraktes så bl.a. til Antsirabe hvor bergensere og andre nordmenn kan gjøre noen fantastiske kupp.

Etter å ha handlet min del av herligheten og etter å ha brukt en halv formue(200 kroner) var det tid for sightsing. Selve Antsirabes bykjerne er ikke særlig stor. De har en togstasjon, som egentlig ikke er særlig operativ, to helt rette gater som så samles til en vei/gate i enden av bysentrumet, eller som vi kan si; ender opp med en statue av vår gamle venn T. G. Rosaas.
Etter å ha sett på en del gassiske produkter og hatt en hel haug med selgere og tiggere etter oss, bestemte vi oss for å stikke innom den lutherske bokhandelen. Her ønsket jeg å kjøpe meg en gassisk bibel og Aud ville kjøpe seg noen postkort. Nå skal det sies at jeg har allerede kjøpt meg noen gassiske bibler fra forrigegang jeg var her, som jeg så gav til Nirina og Manga. Denne gang har det kommet meg for øre at det er en kateket som har en utslitt, gammel bibel som han har hatt i 16 år og som nå ønsker å skifte ut. Det er min intensjon å kunne gi ham min bibel når jeg forlater Madagaskar for denne gang. Bibelen som jeg kjøpte inneholder både det gamle og det nye testamentet + salmebok. Den koster 30 000 ariary eller 90 NOK.

Etter endt handletur var det å returnere til misjonsstasjonen og slappe litt av. Jeg og Ole M. har hatt vår store glede i å ha oppdaget at det fantes et stort forråd av Donald ved den norske skole i Antsirabe. Gjennom flere kvelder har vi tilbrakt hyggelig timer med Donald og vi har hatt studier av gamle klassikere av Carl Barks og Don Rosa. En kan si mye om Donald, men morsomt er han. Etter å ha slappet av med Donald en liten stund, hadde vi en middagsavtale hjemme hos ettåringene. Her hadde de stelt i stand en kyllingmiddag i karrisaus og litt frukt til dessert. Kaffen ble holdt på terrassen hos den ene ettåringen, Audun, som kunne fortelle oss at han hadde planer om å anskaffe seg to krokodiller. Han hadde fått bygget en liten innhegning ved siden av terrassen sin, som han hadde forsterket med betong og finmasket hønsenetting for at ikke folk skulle kunne stikke fingrene inn. Han har fått klarsignal av tilsynsmannen og ansvarshavende ved misjonsstasjonen for prosjektet, men han ventet enda på svar fra myndigheten, noe som kun var en formalitet. Om alt går som planlagt, bør hans to krokodiller være på plass til vi kommer til Antsirabe den 10.oktober.

Klokken 16 hadde Audun trommet sammen de lokale gassiske helter for en volleyballkamp. Vi teologistudenter stilte mannsterke, Aud foretrakk å sitte og se på, mens vi gutta herjet vilt på banen. Mens vi spilte, kom ingen ringere en Anders Rønningen spaserende. Han skal være vår guide og lærer i to uker. Det var for meg også et gledelig gjensyn, da jeg allerede hadde møtt ham på min forrige tur til Madagaskar da jeg var med Rado til bibelskolen i Fandriana.

Etter å ha briljert(det er bergensk for å ha spilt noen lunde) på volleybanen i en time halvannen, var det dags for en dusj før middag med Anders og hans to følgesvenner. Vi hadde avtalt å møtes med porten klokken 19.00 for så å gå ut og spise. Friske og opplagte bar det av gårde til en italiensk restaurant som jeg var på forrige gang. De andre var litt skeptiske og ville helst gå til en annen restaurant. Men som storvokst bergenser og en romlende mage, var valget allerede avgjort. De andre måtte, i etterkant av restaurantbesøket, innrømme at det var en god ide. Her spiste jeg og noen andre andebryst med honning og peppersaus. Et utmerket måltid til hele 30 kroner. Også de andre spiste seg gode og mette og var strålende fornøyd med valget av restaurant. Her ble vi også introdusert for våre to nye følgesvenner som Anders hadde tatt med for turen. Det var Kirsten, søster til min gamle lærer og professor Jan Marin Berntsen, og Arne Morten Rosnes som bor i Tana men som var med for å lage en artikkel om et eller annet arbeid. Jeg har oppfordret begge til å presentere seg i bloggen og jeg håper og tror at jeg vil kunne legge inn mer informasjon om dem ved en senere anledning.
Men uansett. Nå var reisefølget introdusert og vi var alle klare for å ta fatt på reisen til Fandriana så snart som mulig. For et eventyr dette skal bli.



I den ene rette gaten, fantes det en del butikker og banker, restauranter og andre institusjoner.
Her gikk vi innom en butikk som het Roberts, en sjokoladebutikk som selger veldig god konfekt for en akseptabel pris. Vi betalte 25 000 ariary, eller ca. 70 kroner for en kilo med den beste gassiske konfekt.

Free Tell A Friend from Bravenet.com Free Tell A Friend from Bravenet.com
google1bdb3965e3d9089a.html