Søndag 19.mars

I dag stod jeg opp klokken 05.00 norsk tid eller 07.00 gassisk tid. Tidlig for en student var det vertfall. Jeg var invitert på frokost til Bjørn-Eddy og konen Torbjørg i deres praktfulle bolig her på den norske misjonsstasjon. Også mine to brasilianske venner var invitert og Torbjørg hadde dekket på et fantastisk frokost bord. Samtalen gikk livlig og frokosten ble endt med at Bjørn-Eddy leste fra bibelen. En god frokost. Alle sammen hjalp til å ta av bordet og etterpå var det av gårde til kirken.

Bjørn-Eddy og de andre tilsynsmenn før ham, har som vane og besøke de mindre kirkene i utkanten. Jeg syntes dette er en meget fin praksis ettersom en del av de mindre kirkene utenfor sentrale strøk ofte mangler prest og det at en tilsynsmann/biskop kommer som kirkegjenger gjør seg for det evangeliske og kirkelige oppbyggelses arbeid.

Det tok ca. 30 min å kjøre til kirken som lå mot flyplassen. Min gassisk er ikke særlig bra, noe som medfører at jeg ikke husker navnet på kirken. Det som var spesielt med denne kirken, er at den ikke er ferdigstilt enda. Kirken bygges av kollekt som den enkelte menighetslem måtte yte. Denne praksis, misjon til kirke, ble her på Antsirabe startet av vår gamle venn Rosaas på Antsirabe Kristi Himmelfartsdag 1878. Tanken bak er at kirken skal drives av og for den gassiske befolkning uavhengig av økonomisk støtte av selve misjonen.
Kirken som jeg besøkte, lever og ånder nettopp for dette. Men det tar tid. Det var en kirke uten tak, dvs. at den hadde ett midlertidig blikk tak, men det så ut som en byggeplass. Grunnen til dette er at de samler inn og sparer opp penger i bolker. Og nå jobbet de med å få inn nok penger til å fullføre kirken. De hadde budsjettert med 7 millioner ariary, men slik det så ut nå, ville den komme til å koste 10 millioner ariary. Med andre ord koster en kirke som kan romme 1000 mennesker her på Madagaskar NOK Kr. 30.000,-

Det var en høyst levende og dynamisk kirke. Slik jeg forstod det, var det minst 1.000 mennesker tilstede ved denne gudstjenesten. Alle var kledd i sine finklær, slik som hør og bør seg her på Madagaskar. En kler seg til fest og en gudstjeneste er en fest dag. Menigheten består for det meste av mennesker under 30 år, selv om det selvfølgelig er en del eldre som deltar. Men i motsetning til Norge, hvor gjennomsnittsalderen til en kirkegjenger er 50+ med god økonomi, er det mange som er arbeidsledig eller har dårlige inntekter. Men de gir av glede og de gir det de har for å støtte sin kirke.

Gudstjenesten startet klokken 09.00 med dåp og nattverd på programmet. Etter ca. 1 time med bønn, lovsang og innslag av gospel, utførte presten dåpen. Det var en meget fin dåp og det er alltid gledelig når folk kommer med sine barn til kirken for dåp. Det gir menigheten noe å se fram til og det gir tilvekst til kirken.
Etter dåpen var det kollekt. Jeg har aldri opplevd kollekt slik som denne. Diakonene sørget for orden i rekken og hentet inn folk som satt utenfor/på siden av kirken. De fikk begynne kollekten. De satte fram store korger framfor alteret og folk kunne gå fram i en slags altergang for å gi kollekt. Kollekten tok ca. 30 minutter. Som jeg har nevnt før, er det viktig at også hvite folk/tilsynsmannen deltar i denne type kirkelig aktivitet, nettopp fordi vi er så resurssterke. Bjørn-Eddy fortalte at 10.000 ariary tilsvarte kollekt fra 50 gassiske menighetslemmer. 10.000 ariary er 30 kroner. For oss er det ikke mye, men for menigheten betyr det all verden og det er det som betyr noe.

Presten begynte sin preken med å lese fra Johannes 8 om kvinnen som blir tatt i hor og om diskusjonen om hvem er hvem sin far. 10 min av talen snakket han til barna i kirken. Om hvordan de måtte respektere sine foreldre og hva det vil si å ha en far en kan stole på og hva dette gjør. Resten av talen, ca. 40 min. snakket han til de voksne. Etter hva jeg forstod(Bjørn-Eddy oversatte fra gassisk til norsk for meg) holdt presten en glitrende preken, med referanse til mange bibelvers. Preken varte i ca. 50 minutter, men jeg må innrømme at det gikk fort. For måten og innholdet var så levende at vi nesten glemte tiden.

Så begynte nattverdet og det var omhyggelig organisert. Jeg tror det var ca. 20 diakoner eller hyrder som de ofte blir kalt, som ledet folket fram til kommunion. Også her begynte de først med de som satt ute. Fremme hadde de en stolrekke som de fylte opp med folk. Det var akkurat til å dekke alterringen. En annen satt og telte vær enkelt nattverdsgjest og andre igjen delte ut stikker som indikerte hvem som var neste mann til å komme fram. Vær nattverd gjest måtte ha med seg et brev/klippekort som de måtte fylle ut, slik at de kunne følge med hvem som var aktiv og ikke aktiv i kirken. Dette for at de skulle kunne følge opp de frafallne. Bjørn-Eddy var ikke helt sikker på hvor effektivt dette virkelig var. Men tanken var bra. Kommunionen/nattverdet tok 1 time å gjennomføre før alle hadde tatt del i nattverdet. Bjørn-Eddy hadde tatt med kalker fra stasjonen. Dette fordi de hygieniske forholdene i kirken var under pari. De hadde 30-40 nattverds kalker som de fortløpende skyldte og vasket før de bar dem inn igjen. Da jeg var fremme til nattverd, ble kalken fylt helt opp til randen. Det var en god slump med vin som ble servert. Det smakte veldig søtt, slik at jeg tror vinen var blandet ut med både saft og vann.

Før, under og etter gudstjeneste fikk jeg anledning til å ta en del bilder og fikk filmet litte granne. Under kunngjøringene tok jeg en tur ut for å ta bilder. Barna fattet stor interesse for den hvite mann med kamera og før jeg visste ordet av det hadde jeg en stor barneflokk på slep. Jeg spurte om jeg fikk ta bilder av dem, med finger/kroppsspråk og de stilte villig opp. Herlige unger. På min tur rundt kirkens utside oppdaget jeg en port som jeg gikk inn. Her kom jeg rett inn i slumområdet. Det var rett og slett fælt og kontrastfullt å oppleve slum opp mot kirken. De levde i noen tre skur som hadde dårligere stand enn en trehytte barn bygger. Det ble rene oppstandelsen da jeg kom inn der. Folk kom løpende for å se den hvite som vandret rundt i nabolaget. Og det hele ble da ikke bedre med barneskaren som følgte meg. Jeg valgte dermed å tå tilbake til kirken for å unngå for mye oppstyr.

Da vi kom hjem fra kirken, var jeg utrolig sulten. Jeg valgte derfor å ta meg en tur på egen hånd for å se om jeg kunne finne et sted å spise. Men jeg fant ingen steder utenfor stasjonen. Men jeg må innrømme at jeg er ganske stolt av å ha klart å finne fram på tana uten å gå meg vill. Det er så mange sidegater og steder en kan gå seg vill at det er helt skremmende. Og da jeg ikke snakker gassisk eller fransk er det virkelig en utfordring. Men det gikk bra. Da jeg kom tilbake hadde Niriana kommet hjem igjen. Vi besluttet dermed å prøve en restaurant som ligger rett ved siden av misjonsbanken. Den er åpen hele dagen og kvelden. De aller fleste restauranter er stengt på dagen og åpner ikke før i 18-19 tiden på kvelden.

Lykkelig over å ha funnet et sted å spise, var jeg klar til å innta et bedre måltid. Vi bestilte en stor pizza og en stor pommes frites. Da pommes frites endelig kom var den kald og var servert på et tefat. Det var alt annet en hva jeg hadde bestilt. Men da Pizzaen endelig kom, kom også et enda større sjokk. Av alle merkelige ting hadde de klart å legge et rått egg på toppen. Det stod ingen ting om det i menyen. Det er greit at vi bestilte en spesial pizza, men det får være grenser på elendig mat. Jeg ba Niriana om å returnere pizzaen, for dette kunne vi jo ikke spise uten å sette liv og helse i fare. Niriana forklarte fint til servitøren at vi ikke ville ha egg på pizzaen og om hun kunne lage oss en ny. I stedet for å ta vekk pizzaen og be kokken lage en ny, henter hun en asjett og en skje og forteller Niriana at han kan bare skrape av egget. Niriana vet ikke hva han skal gjøre og jeg begynner å bli høyst irritert. Jeg er en tålmodig mann, men å drive gjøn med maten min aksepterer jeg ikke. Jeg fortalte på norsk hva jeg mente om pizzaen til servitøren. Niriana oversatte til servitøren, men jeg tror hun forstod hva jeg mente med kroppsspråket og tonefallet. Hun tok endelig vekk pizzaen mot at vi måtte betale for en ny pizza. Nå begynte min tålmodighet virkelig å bli strukket. Men hun kommer tilbake og forteller oss at vi må vente en stund, fordi de måtte ut og kjøpe mer pizzasaus. Hva gir du?? Jeg ba om regningen, fortalte henne at jeg ikke kom til å betale for pizzaen, men at jeg kom til å betale for brusen og pommes frites. Niriana tilbød seg å betale for pizzaen, ettersom han trodde det var han som hadde gjort feil, men det var det ikke. Ingen serverer turister rått egg på en pizza uten at de spør om det. Så mye må de vell vite. Dette var det verste jeg har vært med på. Hun aksepterte og vi gikk. Sulten og uvel.

Da jeg kom tilbake til misjonsstasjonen, begynte jeg å kjenne at jeg var begynt å bli uvel i magen. Jeg skulle aldri ha spist den kalde pomfrien. Jeg har siden jeg kom hjem løpt på do en 10 ganger. Heldigvis har jeg ikke kastet opp, men jeg begynner å bli rimelig sår.
Jeg snakket med de andre misjonærene og Manga om stedet og de ble meget overrasket. De har aldri hørt om noe slikt før og de ville absolutt ikke anbefale det stedet til noen i ettertid.
Manga syntes synd på meg og gikk sporens straks opp og laget middag til meg. For en fantastisk dame hun er. Hun har virkelig fått en stjerne i boken min. Hun har dillet og dallet med meg siden jeg kom. Hun er virkelig som en mor for meg her i Afrika. Når jeg går ut om morgenen spør hun alltid om jeg har smurt meg med solkrem og når hun ser meg spør hun meg alltid om jeg har spist. Hun kommer også og vasker klær og vasker opp og passer på at jeg har alt jeg trenger. Etter å ha spist et deilig måltid gassisk mat var humøret begynt å komme seg igjen og etter å ha løpt på do noen ganger, bar det av gårde med Niriana og mine brasilianske venner på en gassisk restaurant. Her fikk vi servert ordentlig gassisk mat, som var varm og glimrende tilbredt. Gassere kan lage mat, men jeg tror det er hvem som lager den som er avgjørende om en blir dårlig eller ikke.

Etterpå fikk jeg kommet meg på internett og fikk snakket med Jarle, Tanja og Adrian på MSN. Det var kjekt å få snakket med noen hjemme som forstod seg på dårlig mat og rå egg.
Spesielt kjekt var det å kunne snakke med Adrian. Det er hardt å være vekke fra barna så lenge og når en endelig får anledning er det mye følelser i sving. Kone’mor og barna har det heldigvis godt, selv om de savner meg. Og det syntes jeg er godt å vite at jeg er savnet. Det gjør noe med humøret og spesielt med følelsene å være elsket og savnet. Nei, nå begynner jeg å bli ganske sentimental. Vi får nesten gå videre.

Ann Elin, alias kone’mor, har vært i stavanger og kjøpt et ringekort for utlandet og det var stort og få telefon fra Norge. Kortet kan kjøpes i noen av innvandrer butikkene en finner i stavanger. Det er virkelig til å anbefale, ettersom det er kjempe forskjell i telefon pris fra hustelefon og ringekort når det gjelder Afrika samtaler. For 100 kroner får en 180 ringeminutter. Men husk at dersom det kommer opptatt signal går det likevel telleskritt med dette systemet.

I morgen (dvs. i dag) reiser jeg til Antsirabe med taxi bruss. Det er en liten buss som går mellom byene. Som regel ganske ubehagelig og mye mennesker. Men det er en billig og egentlig grei måte å reise på. Det er mer til å anbefale å prøve å haike med misjonærene, men denne gangen var det ingen som skulle reise på samme tid som meg.
Jeg gleder meg til å hilse på Rado og Turid. Skal bli kjekt å hilse på dem igjen.
Antsirabe ligger ikke så langt vekke fra Betafo, Masinandraina og Loharano som er det primære målet med denne turen. Dette er de steder som Nils Nilsen jobbet og levde.