Masinandraina

Søndag 26. mars.

Masinandraina

Dette var en dag jeg så fram til, da jeg endelig skulle få ta meg en tur til Nils Nilsen sin første stasjon. Fra før har jeg lest en del historie om Masinandraina og det var med stor spenning jeg denne søndagen skulle ta turen dit. På forhånd hadde Bjørn-Eddy snakket med den lokale presten i Masinandraina og spurt ham om han kunne finne ut noe om N. Nilsen. Pastoren hadde så tatt kontakt med en rektor på en lokal skole, som er lokal historiker og hadde store kunnskaper om Nilsen og Masinandraina. På veien til kirken plukket vi ham opp og det var stor hjelp i den innformasjon han hadde å tilby.

Presten i Masinandraina heter Rajaona FENOHANITRA. Han har vært ansatt siden 07. april 2005 og er gift med Beby og de har 2 barn sammen. De bor lokalt i Masinandraina rett ved kirken, men han har også ansvaret for 6 andre kirker. Jeg er noe usikker på hvilken stilling han har, men Niriana tror at han er sokneprest. Grunnen til at han ikke helt vet, er fordi at på Madagaskar er det forskjellige presteembeter med forskjellige ansvarsområder.
Dersom dere er i området, må dere ta kontakt med Pastor Fenohanitra og besøke kirken. For det er en flott kirke og en god menighet. Hans adr. Er:
Pastora Fenohanitra Rajaona.
Bp. 12. 124. Antsirabe, Masinandraina
Madagascar
Email: rfenohanitra@yahoo.fr

Historikeren som var med oss, var rektor på en lokal barne- og ungdomsskole her i Antsirabe.
Han heter Randimbindranaivo. Etter hva jeg kan forstå har han ett tett samarbeid med Paul i NMS arkivet i Tana. I kirken oppfordret Fenohanitra ham til å undervise kirken under kunngjøringene i lokal historie og dette gjorde han til stor glede for menigheten. Han kunne fortelle nøyaktig hva Nilsen, Borgen og Engh sang og hvilke skriftsteder de brukte under innvielsen av kirken, nettopp her i Masinandraina. Det var sangsalme (gassisk) 114 og 234.
De leste fra følgende skriftstedene:
Psalm 118:22 22 Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein.
Psalm 127:1 Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.
1 Peter 2:6-7 6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. 7 Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe.
1 Corinthians 3:12 12 Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå,
Og de avsluttet med å synge salme 260.

De fikk ved denne gudstjeneste 387,25 ariary i kollekt. Det tilsvarer i dagens valuta ca. 3 millioner ariary. Det kostet 8000 ariary å bygge kirken.
Kirken er bygget av 3 millioner murstein.

Historiske opplysninger om N. Nilsen, Borgen og Engh sitt komme og virke på Masinandraina.

Annen juledag fikk de besøk av en meget høytstående adelskvinne, Rafaravavy, fra Masinandraina 10 km øst for Betafo. Hun var døpt i hovedstaden og ville nå undersøke om det kunne bli noe samarbeid med de norske misjonærene. Misjonærene besvarte visitten allerede nyttårsdag 1868. og hermed er en forbindelse kommet i stand som siden skulle få atskillig betydning.

De første forberedelser til stasjon nr. 2 ble da gjort allerede i 1868. Men så kom den nye dronningens kroning 3 september. Til denne kroningen måtte Borgen dra for å representere de norske. Han ble borte et halvt år. Da han kom tilbake februar 1869, hadde Engh og Nilsen fått reist det første ordentlige forsamlingslokale på Betafo. Det var så stort og lå så dominerende at det kunne ses vidt utover i dalen. Alt gikk så bra på det første stedet at Borgen og Nilsen den 17. mars 1869 kunne slå seg ned på Masinandraina og begynne den virkelige grunnlegging av den andre norske stasjonen.

Dagens Masinandraina

Kirken har siden den gang blitt renovert og utbedret, men den opprinnelige kirke som Borgen og Nilsen oppførte allerede i 1869 står enda. Den er totalt 408m2.
Kirken har søndagsskole og et kor. Koret heter MAMIKRI. Det betyr på gassisk: evangeliesang. Syng og forkynn om Kristus. Det var virkelig et dyktig kor, som sang med hjertet. Bak prekestolen hang et bilde av en misjonær, jeg kan tenke meg at det er Borgen, men jeg skal ikke si det for sikkert. Det var definitivt ikke Nilsen. Ved alteret var det en flott altertavle, som utifra det jeg kan forstå, må være norsk og mest sannsynlig opprinnelig fra pionerenes tid.

Den opprinnelige skolebygningen Borgen og Nilsen oppførte i 1869/70 er falt i grus for lenge siden. I dag er det kun en maisåker igjen av opprinnelige skolen. Presteskolen som Valen oppførte, ble tatt av en syklon for 3 år siden. Også her var det kommet en maisåker. Men en kunne enda se restene av grunnmuren stå igjen. Det må ha vært rimelig solid bygget, når vi den dag i dag kan finne igjen bygget, dog som ruin.

Historie om presteskolen:
Det ble besluttet å starte en klasse av presteskolen i 1890 på Masinandraina i hjerte av Vakinankaratra. Valen ble utpekt til lederen med Lindø og Rasolomona som medlærere. Opptatt ble vell 40 elever, som nesten alle var modne menn som og til like hadde gått på en av lærerskolene.

Mens dette kurset varte, hadde man på konferansen 1891 og 1892 oppe til diskusjon presteskolens videre skjebne. Valen var hovedmannen for det syn at skolen burde flytte enda lenger sør for å komme i det geografiske sentrum. For den vordende gassisk-lutherske kirke.

Den endelige beslutning ble at presteskolen skulle til Fianarantsoa. I Borchgrevinks avstemningsforslag var begrunnelsen: ”Med den lutherske Kirkes fremtidige Stilling i Syd-Betsileo og Syd-Madagaskar for Øie og tillige af Hensyn til amerikanernes mulige Medarbeide i Missionen, finder Konferansen det heldigst at Seminariet henlægges til Fianarantsoa eller nærmest Omegn”. Dermed er flyttingen til Ivory i utkanten av Fianarantsoa et faktum. Johan Smith lager tegninger til en prektig skolebygning, og Valen er i kontakt med Amerika om økonomisk hjelp til bygget.
Imidlertid ble Masinandraina-kurset ferdig allerede 1893.

Dagens gudstjeneste
Gudstjeneste varte i ca. 1 ½ time og var meget lik den norske liturgi. Det eneste unntak er koret, som virkelig sang med hjertets lyst. Det var en helt utrolig opplevelse å høre dem. Det bemerkelsesverdige var at de ikke hadde musikkinstrumenter til å spille i bakgrunnen og at de likevel fant tonen. Også menigheten var ikke mindre snau. De sang alle av hjertets lyst og jeg er sikker på at kirkesang kunne høres utover dalen. Presten prekte over eksodus 16:11-18 og Johannes 6:24-36 og Johannes 6:52-65. Hann la stor vekt på nattverdet og hva det ville si å ta i mot kommunion. At det ikke var snakk om kannibalisme, men som det sies i Exodus 16, at det er brød for Gud til sitt utvalgte folk. Ikke for at vi skal spise oss i hjel eller at vi skal samle skatter her på jorden, men at det er å ha samfunn med Gud vi har kommunion.
Det hele bygget og vektla han på den tid som kommer, nemlig påske og hva denne tid betyr for oss kristne. Selv om det ikke var nattverd denne dag, snakket han mye om nattverdet i forbindelse med påsken,

Omvisning
Etter Guds tjenesten tok vi turen rundt på kirkeområdet. Det var mye å se og det var stor oppstandelse at vi kom på besøk til dem. Som skikk og bruk er her på Madagaskar, var hele menighetsrådet samlet for å ta imot disse viktige gjestene fra det høye nord. Det var jeg og en meget hyggelig frøken Anne Marie Reimers(gammel misjonær, 20 år på Madagaskar) som var med i følget. Tidligere sokneprest i Masinandraina Rajaonarison Naivo som jobbet i distriktet fra 1974-1988 var også tilstede, nettopp for å kunne bistå med de historiske kunnskaper han hadde om distriktet. Som en ekstra kuriositet kan jeg også nevne at barnebarnet til den tidligere småkongen av distriktet var også tilstede for å hjelpe oss. Hans navn er Randriamanga Solomon.

Det var dermed ikke noe hvilket som helst følge som spaserte rundt på Masinandraina denne søndag formiddag. Jeg må innrømme at jeg ikke er vant til en slik oppmerksomhet, men takket være min eminente venn Niriana gikk det veldig bra. Jeg ble som sagt vist noen maisåkrer hvor den opprinnelige lærerskolen og presteskolen lå. I tillegg kunne de vise meg hagen som Nilsen hadde beplantet mens han var der. Til vår store overraskelse kunne mine ledsagere vise oss en brønn som Nilsen hadde anlagt da de først kom til Masinandraina i 1869. Denne kunne presten fortelle at de brukte den dag i dag.

I tillegg kunne han vise oss et gravsted bak kirken, hvor det var 3 misjonærgraver. Den ene graven var en ukjent grav, men de påstod at det var graven etter Nilsen sin unge. Jeg vet at Nilsen mistet en unge i 1873 og da bodde de nettopp her i Masinandraina. Men graven var noe stor i forhold til en barnegrav, men dog. Hvem kan en stole på om en ikke kan stole på en prest og en pensjonert prest og en historiker fra Madagaskar? De to andre gravene hadde navn på gravstøttene. Den første graven hørte til Anna Gustava Hodnefjell f. Bøe født 30.12.1883 og døde 02.12.1908. Den andre graven tilhørte Gunvor Bjertnæs Født: 02.03.1906 og døde 19.10.1908. Ettersom graven lå nettopp her i Masinandraina regner jeg med at de var født og død her på Madagaskar.

Vi ble også vist ett bygg som var bygget utenpå det opprinnelige bygget. Jeg kjenner ikke til denne type byggestil i Norge, men de hadde visst ønsket å beholde det opprinnelige huset. De bruker det i dag som museum. Problemet er at det holder på å falle sammen og trenger sårt restaurering. Dersom det er noen sjeler i Norge som ønsker å hjelpe til å holde et slikt historisk bygg inntakt, må de gi beskjed slik at en kan sette i gang tiltak så snart som mulig.

Etter turen ble vi invitert inn til Presten og hans kone til kake og brus. Det var en stor ære og en stor begivenhet å få ta del i gassisk liv og lære. Konen Beby hadde laget kake til hele gjengen. Det må også nevnes at Beby har vokst opp sammen med en misjonær som heter Laila Svendsen, som jobbet da med et prosjekt i Sør-Madagaskar i byen Ivorehy. Beby var så med dem til Fredrikstad, Norge for ett år som au pair. Etter hva jeg kunne forstå har Laila Svendsen en tradisjon å invitere en gassisk kvinne til Norge for ett år for å lære språket og den norske kultur.

Etter å ha vært i Nils Nilsen sin første stasjon, om en ser vekk fra Betafo og Engh, var det med sterke følelser jeg måtte ta farvel med flotte mennesker og en fantastisk kirke. Jeg må innrømme at å være på et slikt historisk sted, kjenne historien og oppleve hva pionerene opplevde for stedet, var en stor opplevelse. Masinandraina vill alltid være i mitt hjerte.

Etter å ha vært her i snart 2 uker, har jeg virkelig blitt forelsket i landet, kulturen og menneskene. En skal ikke se vekk i fra at jeg en vakker dag kommer til å søke meg som misjonær og jobbe og bo akkurat her på Madagaskar. Selvfølgelig må jeg samtale med min kjære kone om dette, men jeg vil absolutt tenke seriøst på å flytte hit.

Etter turen var det godt å komme hjem. Det var en slitsom tur, da min innleide sjåfør Nomena ikke klarte å kjøre opp til kirken. Veien opp var blitt skylt vekk og den eneste måten å komme opp til Masinandraina var å kjøre firhjulstrekk eller å gå. Og da Nomena kjørte fast bilen i begynnelsen av bakken, var det å bruke apostlenes hester. Og nedstigningen fra høyden var litt vanskelig, da det var bratt og leirete. Men vi kom da ned. På vei ned, kunne rektor fortelle oss hvor den opprinnelige veien hadde gått. Også her var det en maisåker. For meg kan det virke som om all historie blir til en maisåker.

Etter å ha vilt ut litte granne hjemme, var ungdommen i full gang med volleyball. Og som den bergenser jeg er, klarte jeg ikke å la være å delta. Etter 2 timer var jeg rimelig sliten og jeg tok dagen. På kvelden var jeg og Niriana ute og spiste mat på vår hyggelige restaurant Le Trianon. Dersom dere måtte være i Antsirabe, er det virkelig til å anbefale å stikke innom denne restaurant. De serverer en utsøkt sjokolademuse som absolutt er verdt å smake på. Da vi kom tilbake, var vi helt utkjørt og det ble dermed en tidlig kveld.