Onsdag

Etter en tidlig frokost i 06.30 tiden, var det avtalt med Anders at vi skulle besøke Loharano og blindeskolen på formiddagen før vi så vendte nesen mot Fandriana. Loharano, som betyr vannkilde på gassisk, er som vi alle vet, Nils Nilsens misjonsstasjon. Han kom hit i 1872 og tok over arbeidet etter Borgen og Rosaas. I 1910 bygde Borgenvink opp en blindeskole her som til dags dato eksisterer. Blindeskolen her på Loharano utdanner blinde til å kunne drive jordbruk og annet praktisk arbeid som kan være med å gi en mening med livet for den blinde. Skolen er underlagt blindeskolen i Antsirabe, som på sin side er hovedsete for alt blindearbeid som foregår på Madagaskar. Ved alle slike institusjoner er det alltid et problem og Loharano er ikke annerledes. På skolen var det 22 elever, som får en ettårig utdannelse som er nok til å kunne gi et fundament for en menneskelig verdiskapning. Skolen har kapasitet til langt flere, men fordi det mangler penger til drift, er arbeidet redusert til et minimum. Vær elevene som går på skolen her, får et stipend, tilsvarende NOK 2.000,- pr. år som er nok til å dekke et års skolegang. Men fordi pengene kommer fra det som kalles for ikke merkede midler, varierer det fra år til år hvor mange av de blinde som kan få et stipend til å kunne få en framtid.

Jeg vil derfor oppfordre alle som kan og har råd, om å støtte blindearbeid prosjektet. Slik at flere blinde kan få stipender til å kunne få en framtid og et menneskeverd. For det er alt for mange som kan, men som ikke får stipend, som ikke får muligheten til et fullverdig liv som blind.

Etter å ha blitt vist rundt på skolen og ha opplevd og sett det arbeid denne skolen klarer under begrensede midler, bar turen tilbake til Antsirabe. For denne dagen var starten på vårt 14 dagers eventyr sammen med Anders Rønningen.

Denne dagen var en dag vi hadde ventet på lenge. Den første dagen sammen med Anders Rønningen på vårt 14 dagers eventyr. På forhånd hadde Anders leid inn en minibuss med sjåfør, som skulle kjøre oss fra Antsirabe-Fandriana-Fianar-Isalo-Tulear. Minibussen kjørerer normalt sett, hva en kaller på gassisk for en taxibruss, på strekningen Tana-Antsirabe. Sjåføren, Safi var en meget hyggelig kar som til og med snakket norsk. Det hele var duket for en glimrende tur. Før vi kjørte av gårde denne dagen, var jeg ute og kjøpte noen fotballer som vi tenkte å gi som gave til lærerskolen i Fandriana. Det kan ikke sies ofte nok. Gassere er tussete etter fotball. Kjøreturen fra Antsirabe til Fandriana tok ca. 3 timer og gikk helt greit. Vel framme ble vi tatt godt i mot av rektor på lærerskolen og noen av lærerne og deres respektive koner. Etter en kort diskusjon, ble gruppen så delt opp i to. Ole M., jeg og Knut Torfinn skulle sove i gjestehuset, mens Aud, Arne Morten, Anders og Kirsten skulle sove i misjonshuset til Anders.

Det må sies at stemningen blant guttene som måtte sove i gjestehuset var heller laber da vi oppdaget at det ikke var strøm eller vann. Det var en stor tønne med vann som vi kunne bruke til å vaske oss med og til å skylle ned toalettet med. Min daglige dusj kunne jeg se langt etter. Da mørket kom, ble stemningen enda mer laber, for når det blir mørkt ute på landet og det ikke fantes strøm eller lys i mils omkrets, da blir det mørkt da. Etter litt galgenhumor og intern spøk, kom vi fram til følgende sitat; kall meg gjerne kall, men mitt kall er i Andeby. Et sitat som henger på Den norske skole, Antsirabe. Dette sitatet har etter hvert blitt sitert oftere og oftere. Ikke som en kontradiksjon på misjonskallet, men som et godt humor supplement i møte med vanskelige situasjoner.

Etter å ha fått tent noen stearinlys og kledd på oss noe mer klær, kom det noen hyggelige folk fra bygden som skulle lage mat til oss. Vi fikk servert et utsøkt måltid og stemningen var nå begynt å komme seg igjen. Etter middag, gikk vi alle ned til Anders sitt gamle hjem, hvor vi brukte resten av kvelden til å spille domino. Domino er et artig spill med mange forskjellige varianter av regler og muligheter. Arne Morten og Anders lærte oss en type domino som de kalte for Mexicaner. Det går ut på følgende: Alle får 11 brikker vær. Vær brikke har vær sine tallkombinasjoner og i vårt spill hadde vi dobbel 12 som øverste brikke. Dvs. at vi hadde 68 brikker totalt. Den som hadde den aktuelle dobbel brikke, normalt sett er det dobbel 12 som begynner og for vær runde går vi ett tall ned til vi kommer til dobbel null. Uansett, kvelden gikk fort og stemningen ble bedre og bedre rundt bordet. Arne Morten og Kirsten skapte god stemning med god humor og innsats rundt dominobordet.

Etter en hyggelig kveld og mange inntrykk var det å finne veien gjennom mørket og opp til gjestehuset. Det var så mørkt at vi ikke kunne se hverandre mens vi gikk oppover. Heldigvis var det noen brave studenter som hadde husket å ta med seg lommelykt som kunne lyse opp veien for de enfoldige. Vel framme i huset, var det om å finne fram noen stearinlys og få på litt lys så vi kunne finne tønnen med vann og få vasket oss og stelt oss for natten.