"Relativ" kort innføring i gassisk historie

Madagaskar er verdens fjerde største øy og har et flateinnhold på ca. 600 000km², som tilsvarer et geografisk område som tilsvarer Norge, Sverige og Danmark til sammen. Hovedstaden heter Antananarivo og ligger på ca. 1600m.o.h. Øyen ble oppdaget av Portugiserne i ca. år 1500, men det var Frankrike som fattet interesse for øya og da spesielt på grunn av deres handel med Østen. De kunne bruke Madagaskar som handelsstasjon og bindeledd for det franske handelskompani og allerede i 1642, ble det på Richelieus initiativ, opprettet et handelskompani for Øst-India og Madagaskar. Øya fikk navnet Ile Dauphine av Kong Ludvig 14 i 1665, for å markere at øya tilhørte det Franske kongehus.

Primærnæringene er jordbruk og fiske. 90% av øya har dyrkbar jord, men på grunn av vannmangel er det ikke alle områder som er dyrkbare. De vanligste husdyr er kyr og geiter.
Det er et variabelt dyreliv på øya og det er dyr som bare lever nettopp på Madagaskar, for eksempel lemurer og fosa. I motsetning til Afrika, fantes det få farlige dyr; krokodiller og villsvin er de enste og de er begynt å bli en truet dyreart. Av gammelt av var det store skogområder, men med tiden har denne forsvunnet. På øya fantes det enda urskog, men mye av skogene er brent ned for at bøndene kan gjødsle åkrene sine. Den største urskogen fantes i høylandet på østkysten.

Madagaskar består stort sett av høyland med store høysletter som blir dyrket. I høylandet ligger temperaturen rundt 25-30 grader og luftfuktigheten er rimelig akseptabel. Lavlandet, nærme kysten, har et subtropisk klima med høye temperaturer.

Det religiøse livet på Øya består i all hovedsak av fedredyrkelse, men de tror også på skaperguden Mananjary. Det var han som skapte himmel og jord og alt som fyller den. Mananjary er en vredens gud som kommer med torden og naturkatastrofer når han ikke er fornøyd med folket[4]. Ellers har han ikke noe med folket å gjøre og gasserne har dermed ikke noe ofring eller gudsdyrkelse til ham.
Fedredyrkelsen står sterkt i det religiøse og kulturelle forhold mellom de som lever og de som har gått bort. I denne relasjon står ofring til fedrenes ånder sentralt, da de tror at fedrenes ånder kan komme tilbake for å hevne seg dersom de ikke er fornøyd med sine etterkommere. De bygger ofte store og flotte gravkamre, hvor de ligger de døde etter en gitt orden på hyller inne i kammeret[5].
Ved høytider og spesielle merkedager har de en seremoni som kalles for likvending[6]. Dette er når de døde blir tatt ut av gravkammeret, blir ikledd nytt lamba[7] og vist rundt på rismarkene og i landsbyen så de kan se at deres arv er blitt ivaretatt. Denne riten står sterkt i den gassiske kultur og kirken har gjennom mange år prøvd å få den fordømt. Uten å lykkes.

Det er mange forskjellige folkeslag på Madagaskar og det er tvil om hvor de opprinnelig kom fra. Forskere mener at de opprinnelige gassere har kommet kystveien fra Østen og er av malayisk – indonesisk rase. Det er ca. 18-20 gassiske raser på øya og deres utsende varierer fra Europeisk – kaukasiske trekk til afrikanske trekk. Språklig sett varierer dialektene fra nord og syd til øst og vest, men merinaspråket er et skriftspråk og blir snakket og forstått av alle på Madagaskar.


Historisk sett ble landet styrt av 21 småkonger[10] som styrte over sine geografiske områder helt fram til den ene småkongen over merinafolket, Andrianampoinimerina, fra ca. 1794 og fram til 1810 prøvde å samle det gassiske folk til et kongerike. Hans sønn, Radama I, fortsatte å samle landet til et kongerike, men på grunn av mange kriger og oppgjør, forble store deler av landet selvstendige fraksjoner eller små kongedømmer.

En oversikt over det gassiske monarki.

1794-1810
Kong Andrianampoinimerina

1810-1828
Kong Radama

1828-1861
Dronning Ranavalona

1861-1863
Kong Radama II

1863-1868
Dronning Rashoerina

1868-1883
Dronning Ranavalona II

1883-1896
Dronning Ranavalona III


Som vi kan se av oversikten ovenfor, eksisterte det gassiske monarki i snaut 100år. Den siste monark, Dronning Ranavalona III, måtte dra i landflyktighet til Algerie i 1895 da den franske kolonimakt med general Gallieni i spissen, erobret og koloniserte landet.
Felles for Radama og Dronningene var at de hadde lite makt. Makten var stort sett sentrert hos Adelen, som tilgjengjeld var meget korrupt.

Under de forskjellige konger og dronninger hadde det etter hvert utviklet seg et militært despoti. Soldater og offiserer var ulønnete statsembetsmenn som selv sørget for sine inntekter gjennom plyndringer og ran.

Droningen/kongen var statssjef. Men i navnet var det hennes/hans gemal, førsteministeren, som regjerte. Han var også øverstkommanderende for hæren og det var han som regjerte øya som en diktator. Da de norske misjonærer kom til øya, het førsteministeren Rainilaiarivony. Han hadde ved sin side et råd, som ble kalt sammen med bare noen timers varsel av en herold foran palasset. Rådet hadde bare en rådgivende betydning. Noen ministerråd eksisterte ikke, men en mann ved navnet Rainimaharavo fungerte som utenriksminister eller statssekretær. Det var disse to, førsteministeren og utenriksministeren, de norske misjonærene måtte forholde seg til. Rainilaiarivony var førsteminister helt fram til franskmennene koloniserte Madagaskar i 1895.

Som en liten digresjon kan det nevnes at Madagaskar var en fransk koloni f.o.m. 1895 til 1960.

Portugal var det første landet som sendte misjonærer til Madagaskar. Dessverre døde de katolske misjonærene kort tid etter de ankom øya. Det var først da det Engelske misjonsforbundet, London Mission Society(LMS) sendte misjonærer til øya, at misjonen ble befestet på Madagaskar. August 1818 ankom misjonærene David Jones og Thomas Bevan til Madagaskar og tok opp misjonen. Men allerede samme år døde konen og barna til D. Jones og året etter, i 1819, døde Bevans barn, så døde T. Bevan selv og til slutt hans kone. Alle av malaria. D. Jones overlevde med å reise til naboøya Mauritius og kom tilbake i 1820 og tok opp misjonsarbeidet. F.o.m. 1820 og helt opp til vår tid, har det vært aktiv misjonærvirksomhet på Madagaskar gjennom forskjellige misjonsselskaper. Men det var LMS som klarte å rotfeste misjonen på øya og var det misjonsselskapet i det 1900 århundre som var sterkest representert på øya.