Turen og de første dager på Madagaskar

Min tur til madagaskar.

Jeg reiste fra Norge klokken 16.20 med KLM. Nervene var i høyspenn og jeg begynte å lure på hva jeg bega meg ut på. Meningen med turen begynte å falle vekk og panikken begynte å spre seg. ”Hva er det jeg holder på med” satt jeg og tenkte på fra sola til Amsterdam. Da jeg kom til Schiphol, Amsterdam begynte jeg å tenke på helt andre ting. Hvor skal jeg. Jeg har alltid sett på Sola og Flesland som store flyplasser, men i forhold til Schiphol er de jo bare som et skur å regne. Men med min usedvanlige gode stedsans og en god porsjon flaks fant jeg rett terminal og gate etter kun kort tid. Gate C7 lyste opp framfor meg. Her ble jeg sittende og sende sms’er til alle kjente og kjære i norge. Flyskrekken var ikke lett å fordøye, men jeg fikk mange gode meldinger tilbake. Nå begynte jeg virkelig å glede meg til resten av turen.
Flyet fra Paris var forsinket. Det var noen som ikke kom som hadde checket inn og selskapet måtte finne og laste av bagasjen.

Jeg må få nevne at da vi landet i Amsterdam fikk jeg meg en overraskelse jeg aldri har opplevd. Fra landingsstripen og til flyet stoppet ved gaten er jeg sikker på at vi kjørte i 15 minutter sammenhengende. Har aldri opplevd noe slikt før. Dette gir da også en god illustrasjon på hvor stor Schiphol er.

Jeg landet i Paris klokken 21.45 tirsdag 14. mars. Det var mørkt og jeg satte ved midtgangen slik at jeg dessverre ikke fikk se Paris by night. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg klart å komme meg ut av den internasjonale flyplassdelen og v ar offisielt i Paris. Det gikk utrolig fort og smertefullt gjennom passkontrollen. Her fant jeg en informasjonsskranke som nesten ikke kunne snakke engelsk. Typisk franskmenn. Men jeg klarte å få lirket ut av dem hvor bussen til hotellet gikk. Gate 4. Etter å ha karret meg fram til gaten var det om å finne den rette hotell bussen. Ingen av sjåførene kunne engelsk, men heldigvis hadde jeg printet ut hotell adressen slik at ved å vise den fant jeg rett hotell. Jeg må få bemerke at franskmenn ikke kan kjøre buss og jeg har hørt rykter om at de heller ikke kan kjøre bil. Bussturen minnet mer om å være på en reserbane enn noe annet. Men tilslutt kom vi fram til hotellet. Etter denne bussturen hadde jeg faktisk ikke flyskrekk på resten av turen.

Etter å ha sjekket inn på hotellet, som for øvrig hadde værdens minste hotellrom og verdens dårligste seng, fant jeg turen ned til baren. Ikke fordi jeg var særlig tørst på øl og hva annet det måtte være, men fordi de solgte mat. Jeg var sulten som ulv. Her kom jeg i snakk med en hyggelig kar, som også var på reisefot. Ikke som passasjer, men som kaptein. Så det hele endte opp med at jeg tok meg 2 øl og ble spandert 1 ekstra øl mens praten gikk fra religion, flyging og hva annet det måtte være. Jeg må innrømme at den 3 ølen var en for meget for jeg følte meg rimelig susete i hodet og dagen etterpå hadde jeg en dundrende hodepine. Men det er utrolig hvordan en kan finne en å snakke med når en er på reise.

Onsdag den 15. mars var dagen jeg endelig skulle sitte meg på et fly til Madagaskar. Ettersom sengen var bygget etter prinsippet murstein, våknet jeg rimelig krokrygget og fæl klokken 07.00. Jeg fikk kommet meg i dusjen og bøyd opp en del av stivheten før jeg pakket alt sammen og sjekket ut av hotellet. Før jeg reiste, fikk jeg i meg en høyst lavstandard frokost på hotellet. Frokosten bestod av en bufe, men jeg vil påstå at å kalle den for en bufe må være en overdrivelse. Det eneste de hadde, var brød, syltetøy, ost og skinke. Til drikke hadde de kaffe og jus.

Da jeg kom til flyplassen, etter en ikke så altfor ille busstur, var klokken 08.20. passkontrollen gikk fort og greit og gaten fant jeg ganske fort. Men jeg har aldri i mitt liv sett en så stor flyplass. Jeg tror uten å overdrive det at stavanger by, er på størrelsen av kun en av terminalene. Men uansett. Den var meget stor.
Men jeg var kommet ca. 2 timer før avgang. Tiden brukte jeg til å vindushoppe og til å ta noen bilder. Jeg gikk på en restaurant og hadde meg en kop kaffe og sendte noen tekstmeldinger til dere hjemme, mens jeg ventet på at gaten skulle åpne.

Selve flyturen til Madagaskar gikk ganske greit. Jeg ble sittende, ved ett under, ved vinduet. Fantastisk kjekt å kunne se ut når en flyr. Turen varte i 10timer og 40 minutter. Da jeg hadde sett to filmer, begynte jeg virkelig å få problemer med å sitte. Så jeg stod i mellomgangen ved toalettet i en time og så veldig lur ut. Fransk flymat er ikke av den beste sorten for en nordmann å spise. Heller ikke for franskmenn heller. Det hele resulterte i at jeg fikk utrolig mye luft i magen, noe som mange andre også tydeligvis fikk. Med jevne mellomrom bar dermed turen inn på toalettet for å balansere trykket. Men mange andre klarte ikke dette og det resulterte i at en høyst sur odør spredte seg og var til tider høyst ubehagelig.
Da vi nærmet oss Madagaskar opplevde jeg noe jeg aldri har sett før. Lyn og torden fra 10 000 meter høyde. Det var et helt fantastisk skue. Hele himmelen og da mener jeg hele himmelen, ble opplyst sammenhengende den siste halvtimen. Lynene kom så hyppig at det var helt fantastisk. Men heldigvis var det langt vekke fra selve hovedstaden.

Madagaskar

Da vi landet, var det ca.22 grader ute. Genser og jakken som jeg hadde på meg, var av en mer bergensk overdrivelse. Men som den staute kar jeg er, tok jeg aldri av meg verken jakke eller genser. Det kaller jeg for slankekur!!
Passkontrollen tok da en evighet og da jeg var sikker på at bagasjen var forsvunnet etter å ha ventet på den i 30 min, kom den endelig. Ute ventet en gasser ved navnet Olsen. Hans bestefar var vist en norsk misjonær som jobbet i Tuella. Men han snakket ikke norsk. Men han var meget hyggelig å kjørte meg trygt opp til den norske misjonsstasjonen her på Madagaskar.
På vei ut av flyplassen opplevde jeg noe jeg aldri hadde opplevd før. 10-20 personer kom løpende for å hjelpe meg å bære sekken, selge meg vann og hva annet jeg måtte ønske. Heldigvis var den staute Olsen der og hjalp meg. Men det er meget bedrøvelig at det er slik en stor fattigdom her.

I dag var jeg og en meget hyggelig gassisk kvinne med navnet ……………. På markedet for å handle mat og gå i banken. I dag kan jeg for første gang si at jeg er millionær. Det jeg ikke hadde tenkt på på vei til banken, var hvordan jeg skulle oppbevare pengene. Jeg hadde i min iver tatt på meg en shorts og en lett skjorte. Men frykt ikke. Min ledsager tokk pengene og stappet dem ned i BH’en sin. Der var de trygge. Både for meg og andre potensielle tyver.
På vei fra banken til supermarkedet ble jeg forfulgt av innpåslitne selgere. Om du tror at telefonselgere i norge er agresive i sin markedsføring, bør du ta deg en tur til Madagaskar. Det kom bare flere og flere selgere. Jeg var rett og slett midtpunktet. Skulle ha begynt min misjon med en gang. Men uansett. Da vi kom til supermarkedet, stod det politi der og jaget dem vekk. Men tro ikke at de forsvant. For når vi kom ut, var de der med en gang. Det tok ganske lang tid før jeg klarte å løpe fra dem.

Da vi kom tilbake til stasjonenen, introduserte Manga meg til sønnen. Han snakket svensk og har studert i Sverige i 2 år etter det jeg forstod. Etter hva jeg forstod på Bjørn-Eddy (tilsynsmann/biskop) var dette ham han tenkte på at jeg kunne ansette som guide mens jeg var her. Dette har jeg også gjort. Han vil få en månedslønn på 400 kroner, noe som er meget god betaling her på øya. Grunnen til at jeg kom fram til denne summen, er fordi dette er tjener lønnen til de som jobber på Antsirabe.
Som en isbryter og for å bli bedre kjent med ham, gikk vi ned på Hilton hotell og badet. Her spanderte jeg is og brus og det var riktig så koselig. Jeg klarte selvfølgelig å skade meg da jeg svømte. Jeg klarte å slå hånden inn i bassengkanten og skade en negl. Blodet fosset, en bergensk overdrivelse, men etter å ha fått akuttmedisinsk behandling av personalet og fått ett plaster på fingen, var alt så mye bedre. På vei til og fra hotellet måtte vi gå igjennom et slumstrøk. Kontrastene er så enorme her i hovedstaden. Men uansett. Etter å ha klart å si nei til en masse tiggere og selgere, klarte jeg ikke å si nei til 2 små barn som spurte om penger til middag. Jeg tok noen bilder av dem og gav dem 100 gassiske penger som takk for bildene. Det samme gjorde jeg til en gammel fattig krok som satt og tigget. Selv om misjonærene prøver å oppfordre å ikke gi til de som tigger, er det ganske vanskelig å la være. For ofte er det slik at mødrene tar med seg barna ut og tigger, mens mannen er på jobb. Det er bedre at de jobber en å tigge. For de som ønsker det, kan jobbe framfor å tigge.

Det må nevnes at jeg har bestilt meg time hos den lokale frisøren i dag. I dag skal mine forlokkende krøller klippes. Kjenner at det er alt for varmt å ha afro her på madagaskar. Og jeg tror heller ikke at jeg klarer å blande meg inn med afroen min. for hudfargen og høyden røper meg.