Torsdag-Søndag

Torsdag-Søndag.

Dagene på Fandriana gikk ganske fort. Det var mye inntrykk og mange opplevelser. Men vær dag startet vi med en frokost og vær dag fikk vi servert utmerket middag av landsbyens koner som kom for å hjelpe til. Jeg må innrømme at dagene i Fandriana var fantastiske og inntrykkene var mange. Det var tilslutt ikke mange som hadde telling på dagene eller hendelsene, for det var mye å oppleve. Jeg vil derfor kun presentere noen få eventer vi opplevde i de dagene vi var i Fandriana.

Elevkveld på lærerskolen.

Anders Rønningen har vært viserektor ved lærerskolen og har gjort mye for lokalmiljøet/samfunnet med bl.a. å få telefonlinje her, skaffet midler til å kunne bygge et nyt internat til skolen, bygget opp et fantastisk musikkstudie osv. var det selvfølgelig stor stas for lærere og elever å kunne ønske ham velkommen til en aften med gamle venner.
Anders hadde på forhånd fortalt meg at han ikke hadde noen følelsesmessige problemer med å returnere til sin gamle misjonsbygd. Men han måtte innrømme etter elevkvelden at det var ganske mye følelser som hang igjen.

Elevene hadde laget diverse revyer og sketsjer og noen musikalske innslag som de presenterte med en slik iver og glød at det overrasket oss totalt. Det hele ble holdt inne på aulaen, hvor de har en liten scene, høytaleranlegg og plass til ca. 300 mennesker. Vi hadde blitt oppfordret til å arrangere en liten underholdning for de gassiske studenter og lærere og vi var ikke mer snau at på kort varsel fikk snekret sammen et lite nummer, til stor glede for skolen. Kirsten og Arne Morten som var den kreative delen av gruppen, kom fram til at vi skulle presentere to sketsjer. En hvor vi skulle imitere en fotballkamp mellom Brann og Viking. Anders skulle være dommer, jeg skulle være Brannsuporter og Arne Morten skulle være vikingsuporter. Vi delte publikum inn i to grupper. Den ene gruppen var iherdige vikingsuportere og den andre gruppen skulle være iherdige brannsuportere. Etter litt opplæring, var begge grupper blitt gode brann og vikingsuportere, til våres og deres store glede. Kampen endte 2-1 til Viking, men jeg mener bestemt at det må handle om en korrupt dommer. For Brann kunne aldri ha tapt mot viking.

Etter vår fantastiske fotballkamp, var det dags for Kirsten og Auds lille sketsj. De var helt fantastiske og publikum var i deres hule hånd. Det må sies at Kristen, som er lærer, var utrolig flink med å underholde. Hun hadde også et fantastisk driv og engasjement for alle og enhver hun traff. En tøff dame.

Jeg er noe usikker på forløpet, men jeg tror kanskje at helt i begynnelsen av studentkvelden, ble Anders invitert opp til en slags dans, sammen med rektor og lærerstaben. Anders brilierte på dansegulvet og danset(jeg husker ikke hva dansen heter, men det er når en kobler seg opp i en lang rekke og danser bortover) til alles store glede. Utover kvelden ble han også oppmuntret til å spille på Valiha. Valiha er et gassisk musikkinstrument laget av bambus og har, tror jeg, 20 strenger. Jeg ble veldig overrasket over hvor bra han både sang og spilte.
Som avslutning på kvelden sang alle i salen en farvelsang til Anders. Det var en meget følelsesmessig avslutning både for våre gassiske venner og for oss selv. Det var nok en tåre som rant under den sangen.

Besøk i Toby.
I forbindelse med vår MIPU-reise til Madagaskar, må hver av oss skrive en oppgave relatert til en gitt problemstilling eller situasjon her på Madagaskar. Knut Torfinn hadde bestemt seg for å skrive om hyrdebevegelsen her på Madagaskar og da fantes det ikke noe som er mer naturlig en et besøk til en Toby. Jeg vet ikke helt hvordan en kan beskrive en toby best, men jeg vil beskrive det som en liten kirke som har som formål å drive en misjonerende diakoni for de fattige og syke. Det fantes forskjellige mennesker som jobber i en Toby, men de mest vanligste er hyrdene. En hyrde er et menneske som har ofret sitt liv for å kunne hjelpe andre gjennom diakoni, misjon og bønn. Hyrden bor og jobber sammen med den syke og gjennom gudstjenester og andakter i tobyen føres den syke tilbake til livet. Ikke alle blir friske, men etter hva jeg kunne forstå var det nærmere 70% som blir frisk eller delvis frisk.

En hyrde har også en annen oppgave, som for oss som kom fra Norge, var den mest spennende og interessante delen av hyrdetjenesten, nemlig eksorsisme eller demonutdrivelse. I Afrika, ser en på alle typer sykdommer som en besettelse av en ond ånd. Det kan være noe en har gjort eller noe en ikke har gjort. Men alt som har med sykdom og lidelse kan på en eller annen måte relateres til en ånd. Nå skal det sies at de aller fleste tilfeller handler mer om narkotika, sinnslidelser grunnet i alkoholisme og andre kulturelle konflikter en selve besettelsen, men det å få være tilstede under slike omstendigheter som en demonutdrivelse var både lærerikt og interessant. Både på teologisk og antropologisk prinsipper.

Men uansett. ”tobyen” begynte klokken 05.00 om morningen og det vil si at vi måtte stå opp rundt klokken 04.30 for å kunne være med på handlingen. Det var en meget trett gjeng med studenter som stod ved minibussen klokken 04.45 om morningen og var klar for å bivåne dagens ”gudstjeneste”. Vel framme ved tobyen, var stemningen god og spent. Da vi kom inn var det, som jeg har nevnt tidligere, ingen strøm. Det satt en del mennesker i stummende mørke og sang for full hals. Alle hadde med seg sin bibel og noen satt og leste i lyset av et stearinlys. Det hele gav en utrolig stemning og på en måte en trolsk opplevelse. ”gudstjenesten” forløp helt rolig og det var ”dessverre” ingen besatte blant oss. Andakten var lagt opp etter et todelt system. Den første delen hadde skriftlesning, bønn og salmer og den andre delen begynte med en allmenn demonutdrivelse samt forbønn for syke og trengende.
Det hele var en sterk opplevelse og gav oss mye tanker til ettertanke.
Vel hjemme var det rett i seng igjen og sove noen timer.

Fedredyrkelse på Kirioka.

Den ene dagen hadde Anders satt av til å gå opp på en fjelltopp som heter Kirioka. Det var en flott tur gjennom skog og dal til vi kom fram til en liten fjelltopp hvor fedrekulten hadde sterkt fotfeste. Før vi går videre vil jeg kort presentere hva fedredyrkelse er.

Fedredyrkelsen står sterkt i det religiøse og kulturelle forhold mellom de som lever og de som har gått bort. I denne relasjon står ofring til fedrenes ånder sentralt, da de tror at fedrenes ånder kan komme tilbake for å hevne seg dersom de ikke er fornøyd med sine etterkommere. De bygger ofte store og flotte gravkamre, hvor de ligger de døde etter en gitt orden på hyller inne i kammeret .
Ved høytider og spesielle merkedager har de en seremoni som kalles for likvending . Dette er når de døde blir tatt ut av gravkammeret, blir ikledd nytt lamba og vist rundt på rismarkene og i landsbyen så de kan se at deres arv er blitt ivaretatt. Denne riten står sterkt i den gassiske kultur og kirken har gjennom mange år prøvd å få den fordømt. Uten å lykkes.

Etter å ha brukt noen timer på å komme opp på selve fjelltoppen ble jeg( jeg vil i denne presentasjonen bruke mine egne refleksjoner av møte av fedredyrkelsen, da slike opplevelser ofte kan variere og at jeg ikke kan snakke på veiene av de andre) møtt av et syn som skremte vannet av meg. Helt på toppen stod graven etter den tids konge som bodde på Kirioka. Her var det et egent kor som stod og spilte på trompeter og trommer, mens mennesker stod omkring knoklene som var pakket inn i lamba og tilbad levningene. Det var i alt 6 lik som var pakket inn i lamba og ved hodene til likene, stod det mennesker som ofret honning, sprit, penger og annet som de avdøde kunne, etter tradisjon, bruke på den andre siden av døden. Denne type ofring ble utført for at den avdøde kongen skulle kunne gi de som ofret velsignelse og helbred.

Jeg opplevde det hele i sterk kontrast med fornuft og min egen kultur. Det var som jeg hadde lyst til å brenne alt som var der, bare for å kunne rense dette forferdelige hedenskapet. Jeg var kvalm, svimmel og ….. Jeg har rett og slett ikke ord for de følelser som veltet opp i meg med dette synet. Nedenfor graven, var det en stor menneskeskare som var samlet for å kunne få velsignelse av kongenes ”gjenlevende” slektninger som sprutet ”hellig” vann på de som kunne betale for det. Paradokset er at nesten alle vet at kongen som en gang bodde på denne fjelltoppen ikke døde der, men ble satt i fengsel på et annet sted i landet og hans levninger ble begravd langt vekke fra Kirioka. Men uansett. Disse etterkommere av kongen tjener store penger på denne festivalen eller hva en kan kalle det. Folk setter seg i stor gjeld for å kunne få nok penger til å kunne bli velsignet med dette hellige vannet. Til stor glede for de som mesker seg på fattige folks overtro. Det hele er bare så vemmelig at jeg blir kvalm av bare tanken.