mandag, april 17, 2006

Endelig hjemme - sykehus - endelig hjemme

Hjemme igjen

Klokken 17.00 den 10. april 2006 var jeg igjen på norsk jord og var meget glad for å være hjemme igjen. Ikke bare fordi jeg har savnet familien min mye, noe som jeg absolutt har. Men også fordi jeg har flyskrekk. Det er ingen ting som er verre en å fly. Mennesker er ikke skapt for å fly og for meg blir det rett og slett ulogisk å fly. Selv om det er en grei måte å komme seg fra A til B på. Jeg har også lest at en må fly sammenhengende i 27 år før det er fare for en feil på flyet. Men det hjelper ikke. Å fly er skummelt. Det er nesten som å kjøre taxibruss på Madagaskar.

Vell hjemme var ungene helt i hundre. De ville se hva pappa hadde kjøpt i det store utland. Gard-William begynte å pakke ut sekken min og det tok ikke lange tiden før stuen var overstrødd av skitne og rene klær, gaver og andre ting jeg hadde i sekkene mine. Etter 2 timer hadde kruttrøyken senket seg og barna var mettett på gassiske gjenstander. Skorpionen i en glasskule var størst suksess hos eldstemann. Biler i tre og musikkinstrumenter var meget poppulært for de minste. Skulpturer og gassiske klær var meget poppulært for kone’mor. Da alle var fornøyd og freden senket seg, var jeg helt utslitt. Jeg hadde ikke sovet mye på flyet og da klokken var 21 sov jeg fornøyd i min egen, myke og deilige seng.
¨
Dagen etterpå ble dessverre en kjedelig dag. Jeg begynte å bli dårlig og følte meg helt utkjørt. Da klokken var 14 la jeg meg opp i sengen og hutret og frøs, selv om jeg var fullt påkledd. Etter en time, var det tid for middag og jeg begynte å komme meg. Fiskeboller til middag er alltid en kjærkommen rett for en som har vært ute og reist. Etter middag følte jeg meg svimmel, ondt i hodet og begynte å skjelve. Igjen la jeg meg nedpå sengen, men denne gangen var jeg så varm som jeg aldri har vært før. Etter ca. 3 timer stod jeg opp og følte meg ikke så ille. Konemor forlangte å ta temperaturen og den viste solide 39,2 grader. Dernest tok hun fram brosjyren jeg hadde fått fra vaksinasjonskontoret over symptomer på malaria. Der stod det; ”har du hatt frysetokter”?, ”har du hatt hetetokter”?, ”føler du deg svimmel”?, ”ja, da kan du ha malaria”. Konemor sendte meg dermed ned på legevakten hvor det var en kjempe kø. Men etter å ha skrevet meg inn og snakket med sykepleier, ble jeg tatt inn med en gang. De andre som ventet, spurte sarkastisk om hvor mye jeg hadde betalt vakthavende lege.

Legen kunne konstantere en infeksjon i kroppen, men ikke noe alvorlig. Men han skrev et innleggelsesbrev hvor det stod at dersom jeg hadde flere svettetokter og høy feber, måtte jeg innlegges med mistanke om malaria. Om natten hadde jeg samme symptomer som jeg har nevnt ovenfor. Men i tillegg hadde feberen steget og svettetoktene var ende sterkere. Morgen etter var sengen min våt av svette og konemor sendte meg, med brev i hånden, til sykehuset. Jeg tenkte i min feberfantasi at de ville nok bare ta en blodprøve og så ville jeg få svar i løpet av noen dager om jeg hadde malaria eller ikke. Men der måtte jeg tro om igjen. Jeg oppdaget veldig fort at en eksotisk bergenser var noe sykehuset ikke ville gi slipp på med det første. Etter å ha levert fra meg brevet fra legevakt legen, kom det en hyggelig sykepleier som tok meg med inn på et kontor. Jeg tenkte at han ville ta en blodprøve og sende meg hjem igjen. Men den gang ei. Før jeg visste ordet av det, hadde han laget et sykehusbånd som han plasserte på armen min før jeg forstod hva som skjedde. Dernest ble jeg tatt med inn på behandlingsrom, hvor jeg ble sittende og snakke med atter en hyggelig sykepleier. Det eneste jeg reagerte på var at hun ikke ville ta meg i hånden. Hun sa at jeg hadde diaré og av hygieniske årsaker, kunne vi ikke ha fysisk kontakt. Greit nok for meg, tenkte jeg. Men jeg oppdaget fort at jeg plutselig befant meg på et isolat. Alle som kom inn på rommet, hadde plutselig på seg plastikk. En kan da vell ikke lage så stort oppstyr pga litt diaré?! Men jo da. Jeg fikk streng beskjed om å ikke ta på noe og jeg måtte holde meg i sengen. Etter hvert kom det en meget hyggelig lege, som fortalte meg at det hele var kanskje litt overdrevet, men pga jeg kom fra Afrika og de ikke visste hva årsaken var, måtte de isolere meg, om ikke annet på grunnlag av diaré.

Etter ca. 1 time på behandlingsrommet, var jeg klar for å komme på avdelingen og på et skikkelig isolat. Hva det måtte bety. En hyggelig portør kom og hentet meg og kjørte meg av gårde. Jeg fikk streng beskjed om å holde hendene i sengen og at jeg ikke måtte ta på noe som helst. Opp i tredje etasje bar det og her ble jeg tatt godt i mot av hyggelige sykepleiere i plastikk. Plastikk forkle og plastikk hansker. Jeg følte meg som en gigantisk bakterie som bare ventet på å bli skvist. Jeg fikk streng beskjed om at jeg ikke kunne forlate rommet og at jeg måtte bare ringe om det måtte være noe. Den mest positive med rommet, var at det hadde tv og 50 kanaler. Negative var at fjernsynet ikke hadde fjernkontroll og at det kun gikk an å bla nedover manuelt. Dvs. at om jeg ønsket å endre kanal ville det ta meg 5 minutter.
Jeg fikk spurt etter en telefon slik at jeg kunne ringe hjem til konemor og fortelle henne om hva som hadde hendt. Det var ikke noe problem. En sykepleier var så vennlig å hente en telefon jeg kunne ringe med, men som var pakket inn i en plastikkpose. Heldigvis var jeg så full av feber at jeg ikke helt forstod hva som foregikk og ikke brydde meg om det hele. Nå lå jeg apatisk i sengen til konemor kom på besøk. Hun måtte jo hente bilen, som nå hadde stått 2 timer over tiden på parkeringsplassen. Men heldigviss hadde p-etaten påskeferie. Resten av dagen ble jeg liggende i sengen og fryse og svette.

For å ikke overdrive denne fortellingen kan jeg avslutte denne etter hvert. Men jeg vil bare si at da konemor kom på besøk, måtte de desinfiseres og ha på seg plasthansker og klede. Alle som kom på besøk måtte gjennom denne prosedyren. Det hele begynte å bli ganske morsomt.
Ellers fikk jeg mange hyggelig meldinger om god bedring, noe som jeg satte stor pris på og som jeg enda sitter stor pris på. For når en ligger på isolat, føler en seg meget forlatt og ensom i verden og da er det godt å høre at folk bryr seg!!

Vell hjemme igjen har formen var rimelig skral, men ikke så skral at jeg måtte være på sykehus. Det er godt å være hjemme igjen og det er godt å vite at det er 90% sikkert at jeg ikke har malaria, men at det kun dreier seg om en mage – og tarminfeksjon. Men legen sa at om jeg fikk mye diare, måtte jeg ikke være redd for å komme tilbake, for da kunne det være snakk om en infeksjon som de har hatt i Bergen og svartediket. Trøstens ord.

søndag, april 09, 2006

De siste dager på Madagaskar

Fredag til søndag
De 3 siste dager på Madagaskar

Fredag.
I dag var dagen kommet til å endelig få innpass til dronning – og førsteminister palasset. Dagen begynte bra med en bedre frokost ute på benken i hagen. Jeg liker å sitte her og spise, for da kan jeg også følge med på hvem som kommer og hvem som går. I tillegg har jeg en fast gjest til frokost, nemlig hunden Maity. Maity betyr svart på gassisk. En herlig blandingshund som er ”vakthund” her på Isoraka. Som Rado sa så fing; ” jeg tror heller at den vil lede tyvene til døren, enn at hun jager dem”. Når selv ikke Rado er redd henne, som frykter hunder mer en jeg frykter edderkopper, må hun være rimelig snill.

Da vi skulle til å gå ned til kulturministeren og hans assistent, sprakk rammen på brillen min. Det er bare noen måneder siden den høyre siden sprakk og nå sprekker den andre. Jeg skal aldri mer kjøpe en brille av det merke, det er sikkert og visst. Så da var det en halvblind bergenser som satte av gårde til ministeren. Vi var veldig spente, for som jeg har skrevet om før, var vi veldig skuffet på torsdagen da vi var lovet passerseddel, men ikke fikk det.
Som min venn Nirina sier så fint, så prominerte vi ned til ministeren. Det tok 30 minutter og er en ganske grei tur. Visekulturministeren har kontor rett ved hotell Plaza. Da vi kom dit, var ikke sekretæren der og døren inn til ministeren var lukket. Nå forventet vi det verste. Men Nirina vet å ordne opp. Han fikk tak i sjefen til sekretæren og han fant papiret og stemplet det. Vi hadde nå offisielt fått tilgang til palassene, selv om vi visste at det var helt opp til vær enkel av sjefene på palasset om de godtok tillatelsen.

Vi var i godt humør da vi forlot bygget og satte kursen for en opptikker for å få fikset brillen. Vi fant den beste butikken, som ikke lå så langt vekke fra ministeren. De kunne dessverre ikke sveise/skjøte brillen, men jeg kunne kjøpe meg en ny brille(ramme) og de kunne sette glassene inn i den. Etter litt om og men, bestemte jeg meg for å gjøre det, da jeg trenger mine briller. Det kostet 60.000 ariary, eller 180 norske kroner. Hadde akkurat dekket pusseskinn og futteral i Norge. For jeg måtte jo ha syn når jeg endelig skulle få komme inn i palassene.
Mens vi ventet på brillen skulle bli ferdig, feiret vi begivenheten med en banansplitt.

Vell tilbake til Isoraka, innformerte jeg Bjørn-Eddy om begivenhetenes gang. Også nå oppfordret han meg til å ikke skyte opp fyrverkeriet før vi hadde vært på palassene. Og jeg var hjertens enig med ham. Jeg har nå begynt å lære at ikke alt er som i Norge når det gjelder det demokratiske byråkrati. Vi skal heller ikke glemme at dette er et utviklingsland, noe som medfører at landet ikke har en infrastruktur som i den vestlige halvkule. Her kommer alt an på dagsformen og hvem en kjenner i systemet. Men uansett. Klokken 12.30 hadde jeg en avtale med Den Norske Ambassade her i Tana. Jeg var invitert til lunsj. Vi fant en taxi klokken 12.00 og tenkte at vi hadde god tid. Men det oppdaget vi fort vi ikke hadde. For jeg hadde helt glemt at den Tyske presidenten var her enda. Med den følge at hovedveiene rundt byen var sperret av inntil kortesjen hadde passert. Dette medførte at en tur som tar 10 min, tok 40 min og vi kom dermed 10 min for sent.

Vell framme ble vi tatt godt i mot av Anita Oppsvik og vi kunne innta en bedre lunsj. Under lunsjen innformerte jeg henne om begivenhetenes gang og om vår opplevelse med det gassiske byråkrati. Samtalen vekslet mellom opplevelser fra mitt opphold her på Madagaskar, til historiske hendelser, både i Norge og Madagaskar. Da jeg fortalte henne at jeg kommer tilbake til høsten på misjonspraksis (mipu), foreslo hun at vi kunne avtale en tid, så kunne ”klassen” få komme på besøk til Ambassaden for en omvisning og lunsj, og kanskje få møte Ambassadøren, om han har tid. Dette hørtes utrolig hyggelig ut, slik at jeg skal ta dette opp med Anne Beate (practicumsleder) når jeg kommer tilbake til Norge. Slike ting er virkelig kjekt å ta med seg.

Etter en hyggelig lunsj, bar turen endelig til Hova(Rova på gassisk) og til palassene. Nå var vi virkelig spent. Vell framme viste det seg at det var mange barn som hadde klassetur hit i dag og det var virkelig kjekt med alle barna. Hadde 10 minutter med dem før jeg gikk inn. Det må jeg virkelig si. Gassiske barn er virkelig kontaktsøkende, selv om vi ikke forstår hverandre språklig sett. Men da jeg tok noen bilder av dem og viste dem det, var de helt i hundre.
Inne møtte vi sjefen for bygget(førsteministerpalasset). Han var en hyggelig man og som kunne fortelle oss at visekulturministerens sekretær hadde ringt ham og innformert ham om vårt komme. De var veldig spent på hvem det var som kunne få innpass i palasset på denne måten og da de så det var nordmenn var de faktisk veldig glade for det.
Etter litt samtale med sjefen, fikk vi beskjed om at vi kunne bare gå opp, men at vi ikke måtte ta noen bilder av utstillingen i første etasje. Det var helt greit for oss. Men vi trengte en person som kunne følge oss rundt der oppe og det var det verre med. For som jeg har skrevet før, så måtte vi skrive ett høytidelig brev, hvor vi bekreftet at vi gikk inn på egent ansvar og at vi ikke under noen omstendigheter ville gå til sak mot den gassiske regjering. Men etter noe om og menn, kom det en hyggelig kar som sa seg villig til å ta oss rundt i bygget.

Jeg vet ikke hva jeg helt hadde forventet meg før jeg kom dit, men jeg hadde forventet meg et møblert palass med litt slitte møbler og andre antikke gjenstander. Men dessverre ikke. Som jeg skrev om min beretning om Masinandraina, er det meste av gassisk og Norsk historie og kultur endt opp i en maisåker. Her var det ingen unntak. Det hele var høyst bedrøvelig og veldig trist. Det var kun betongvegger og gulv vi kunne se. Ingen kulturminner var tatt vare på. Vi gikk fra rom til rom og det eneste vi kunne se var vinduer som stod åpen, dører(til veranda) som hadde falt ned, områder som var så forfalt at det var livsfarlig å gå videre. Hele palasset var falt i grus. Trappene var skumle og en gang måtte vi gå tilbake fordi trappene knirket så fælt at vi var sikker på at vi skulle falle gjennom. Flere av rommene kunne en se fugleskit ned langs veggene og gulvene var dekket av store mengder med ekskrementer fra fugler og flaggermus så det ut for. Veldig trist.

Nede i første etasje, på baksiden av museumet nede kom vi over en godsak. Her kunne mine øyne beskue Dronning Ranavalona III sin seng. En flott himmelseng som stod og forfalt i støv og skit. Det var med stor ærbødighet jeg beskuet den og det var på en måte helt uvirkelig og surrealistisk. Et svært kulturminne som dette som stod og forfalt. Nei, det er virkelig bedrøvelig. Vi fant også to gamle benker som var tatt ned fra dronningpalasset før det brente. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at det lå minst ett cm støvlag oppå dem. Som jeg har sagt før. Gassisk historie finnes i en maisåker.
Jeg fortalte Bjørn-Eddy om mine observasjoner på førsteminister palasset og han kunne fortelle meg at det var bevilget store mengder med penger til oppussing og restaurering av palasset, men at det i dag sitter noen meget rike gassere og lever sine glade dager i Paris. Det er dessverre som jeg har sagt gjentatte ganger til nå, meget korrupsjon og sviktende infrastruktur på Madagaskar.

Etter vi hadde vært på førsteminister palasset, bar turen opp til Dronningpalasset. Dronningpalasset ligger 200 meter fra Førsteministerpalasset. Vell framme, oppdaget vi hva Bjørn-Eddy hadde snakket om. Kulturministerens signatur var ikke god nok for vakten. Den eneste som kunne gi adgang til dronningpalasset var President selv. Det hele var for meg absurd, men hva hjalp det? Inn kom vi vertfall ikke. Så etter å ha kranglet med vakten i nesten 30 minutter, gav vi opp. Det eneste positive som kom ut av dette, var at vi traff på han som lurte oss første gang vi var der. Han var ikke mye høy i hatten da han så at vi hadde med oss et brev fra kulturministeren og forstod at vi ikke var vanlige turister. For vi hadde jo et brev fra høyeste hold….trodde vi.

Etter å ha akseptert at vi ikke kom inn, dro vi tilbake til Isoraka hvor jeg underrettet Bjørn-Eddy om begivenhetenes gang. På kvelden laget Manga middag til oss, nemlig steik, poteter, gulrot og brun saus!! Etter en herlig middag, ble jeg og Nirina sittende og snakke og spille litt data.

Lørdag
En dag uten planer lå framfor oss. Hva skulle vi finne på en dag som dette? Jo da, Manga sa hun skulle ta oss med på markedet, slik at vi kunne handle suvenirer. Men dette var da ikke før klokken 14.00, da hun ventet en delegasjon fra Norge som skulle komme på besøk.
Derfor bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg har angret etterpå. Å følge konemor sin oppfordring å sole meg. Som mann har jeg mange geniale planer og denne planen var ikke annerledes en de andre. Ettersom jeg ikke har solt meg så meget, men jeg hadde solt meg noe, fant jeg ut at jeg skulle sole meg uten solkrem. Dette fordi jeg fant ut at jeg ville bli fortere brun. Så. Etter 2 timer i solen var jeg fornøyd. Nå måtte jeg bli god og brun.

Etter jeg hadde solt meg, tuslet jeg bort for å oppdatere bloggen min. Mens jeg satt der, kom delegasjonen fra Norge på besøk. Det var 5 familier som hadde slått seg sammen for å feire ferien sin her på Madagaskar. Det var følgende 5 familier:
1) Svein R. Kjosavik m/fam. (Bente, Einar, Andreas og Sigrid)
2) Harald Bjørnestad m/fam.( Eva, Anders, Erik, Espen, Bâta, Iaa)
3) Ivar Halvorsen m/fam. (Astrid, Øystein, Bjarte)
4) Ørjan Bervan m/fam (Tord, Hege, Stian)
5) Ole Fossen m/fam (Karen Elise)
Nå må dere beklage om jeg har skrevet noen av navnene feil, da legeskrift som dere kanskje vet, er ganske vanskelig å tyde. De hadde leid Buss og etter hva jeg forstod skulle de til Antsirabe, Tulear og tilbake til Tana. De hadde også noen stopp utenom, men jeg husker ikke helt hvor dette var.

Etter at den norske delegasjonen hadde reist videre på tur her i Tana, var det dags for tur til markedet og kjøpe gaver og suvenirer til familie og venner hjemme i Norge. Vi tok en taxi for å komme oss dit, ettersom det var et godt stykke å gå. Endelig framme, var det som å komme til et eldorado av små boder med utsalg av det meste. Her følte jeg meg hjemme. Vi begynte forsiktig med å bare se å høre litt priser, men så begynte det. Første forsøk på å handle her, var en stråhatt. Jeg har alltid drømt å få meg en stråhatt og her fant jeg den mest elegante hatt jeg kunne tenke meg. Utgangspunktet var 6000 ariary og jeg tilbydde ham 1000. Det hele endte opp med at jeg fikk den for 2000 ariary. Et godt kjøp. Nå var jeg begynt å bli varm og de 5 timene vi var der gikk lekende fort. Prisene haglet og Nirina kunne fortelle meg etterpå at han hadde overhørt flere av de som solgte varer, at jeg handlet som en gasser. Noe som er veldig bra!! Jeg klarte stort sett å få den rette prisen. En må alltid huske på at gassere begynner alltid mye høyere en hva de ønsker å selge varen for. Det er derfor viktig å huske at prisen alltid må forhandles, eller så er det ikke gøy. Verken for deg eller han som selger.

Etter 5 timer med pruting og handling, var det dags å reise hjem igjen. På veien passerte vi et ulykkested hvor 2 biler hadde krasjet. Den ene bilen røykte det ganske mye av, slik at sjåføren(vår) valgte å kjøre inn på sidevei, nettopp for å være på den sikre siden. Vell hjemme i Isoraka, var det å sjekke varene og forhøre seg med de andre om dette var bra eller dårlig. Jeg tror jeg kom ut av det med skinnet i behold. For det er aldri lett å vite, spesielt på disse markedene. Vell hjemme, oppdaget jeg at plutselig var så varm og at huden var utrolig øm. Da jeg tok av meg skjorten, oppdaget jeg at jeg var knall rød. Jeg så ut som en tomat i shorts. Jeg smurte meg inn med solkrem i håp om at det skulle få orden på den ømme huden, men det kom seg ikke. Heldigvis hadde Manga en god allovera salve med alt murlig rart i, som lindret og roet ned huden. Jeg bare sier det. Når jeg kommer hjem, er det en Tomat som kommer hjem. Rød på forsiden og kritthvit på baksiden!!

På kvelden var jeg og Nirina invitert ut sammen med Anders, Anna (Rønningen), mine to portugisiske venner samt de andre halvårs studenter som også skal reise tilbake til Norge i dag. Det var en hyggelig middag og etter middag var jeg, Nirina og Faust ute og tok oss ett glass før vi fant sengen. En meget hyggelig aften, på tross av et fælt tordenvær.

Søndag
Avreise dager er alltid de vanskeligste. Hva skal en gjøre på en slik dag. Men det har gått veldig fint i dag. Vi reiste først opp i kirken. Ambatovinaky (klippen) som er bygget av norske misjonærer. Etter hva jeg husker ble den påbegynt i 1872, og stod ferdig i 1875. Den har senere blitt ombygd og restaurert flere ganger, slik at den ikke ligner på den opprinnelig kriken. Men pga at menigheten er så stor har det vært behov for utvidelse. Vi snakker ikke om en kirke i Norge på noen hundre folk i kirken på en god dag, men vi snakker om tusener. Det hele var en opplevelse.

Historie om Ambatovinaky
Konferansens høydepunkt var vigslingen av den norske hovedstadskirken Ambatovinaky (St. Hansdagen 24. juni 1875). Som et kuriosum kan nevnes at hele 26 norske kvinner og menn var til stede. Borchgrevink vigslet huset, og Dahle talte om ettermiddagen.

Utenfor kirken fant vi flere norske graver. Det er spesielt de 3 barnegravene av Jørgensen som var mest iøynefallende. Det er trist at barnegravene etter en slik monumental person som S. E Jørgensen ikke blir tatt bedre vare på. Det var bare så vidt vi kunne tolke inskripsjonene på gravsteinene og flere av de andre gravstøttende har begynt å falle sammen. Men det er vell slik en gang at maisåkrer er viktigere en historie og kultur.

Vell hjemme bestemte vi oss for å gå og bade på Hilton. Slik som vi gjorde for 1 måned siden. Men denne gangen kostet det ikke 5000 ariary for å komme inn, men 10000 ariary. Men da jeg hadde invitert Nirina og broren og Faust til å være med, måtte jeg vell bare betale. Det var sure penger, men det var verdt det. Vi var her i 2 nesten 3 timer før vi gikk hjem. Jeg har siden sittet her og skrevet blogg. Jeg har fått regning for oppholdet og jeg mangler 50.000 ariary for å kunne betale for meg. Det var badepengene. Det er utrolig kjedelig, men slik er det vell en gang. Så nå skal jeg opp i banken og ta ut noen penger før jeg skal oppdatere bloggen min for siste gang her på Madagaskar. Jeg forventer å at jeg vil oppdatere den noen ganger etter jeg har kommet hjem, men da uten reiseskildringer.

Flyet mitt går i i natt klokken 00.50 og jeg forventer å lande på sola klokken 17.00. Det er bare å stille opp med norske flagg og champis for den store globetrotter som vender tilbake til sitt fedreland for denne gang.

Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har fulgt med på min reise her på Madagaskar og jeg håper at dere har funnet det spennende, interessant, lærerikt og morsomt. Jeg har virkelig hatt en fin tur og er veldig glad for å ha vært her. Men nå skal det bli godt å komme hjem til venner og familie.

Jeg vil spesielt få takke Bjørn-Eddy Andersen og konen Torbjørg for deres gjestfrihet og for deres assistanse og hjelp i forbindelse med min oppgave. En stor takk til min Afrikanske mor Manga for at hun har passet så godt på meg og til hennes sønn Nirina som har vært helt enestående. Uten ham, hadde jeg aldri klart meg her. Dersom dere tenker dere til Madagaskar, må dere spørre om ikke dere kan få leie Nirina til å være med dere. Han ordner det meste og han kjenner landet veldig godt. I tillegg snakker han godt svensk og er en veldig behagelig gutt å være med.

fredag, april 07, 2006

Tilbake til Tana


Mandag – torsdag

Denne uken har det foreløpig ikke vært mye som har hendt og derfor slår jeg sammen dagene denne gangen.

Mandag
Som jeg skrev sist gang, var det mye uvisst som lå framfor meg. Jeg måtte være ute av leiligheten før kl. 08.00. Jeg visste ikke når kalle skulle kjøre til Tana og jeg hadde ikke noe sted å bo. Da Kalle hørte at jeg måtte tidlig ut av leiligheten, bestemte han seg for å kjøre klokken 09.00, noe som passet veldig bra. Så etter en rask frokost, var det å bære ut alle tingene i bilen, si farvel til de jeg hadde blitt kjent med og få betalt for oppholdet her i Antsirabe. Mens jeg ventet på at Nirina, min personlige assistent og høyre hånd, skulle betale, traff jeg en eldre misjonær som var på besøk. Det kom fram under samtalen at hun var etterkommer av vår gamle kjenning Stueland i Fandriana. For meg var det en meget spesiell opplevelse å få snakke med en etterkommer av en av pionerene.
Hun kunne fortelle meg at hun hadde dagbøkene etter Stueland, som han begynte å skrive da de lå i havn i England påvei til Afrika og Madagaskar. Hun fortalte meg at en Høimyr (ikke Nils Kristian Høimyr ved MHS) i Drammen hadde maskinskrevet den ene dagboken. Skal se om jeg ikke kan finne denne når jeg kommer tilbake til Norge.

Turen til Tana gikk ganske greit. Kalle hadde solgt den andremotorsykkelen sin til noen i Hellymission og hadde den med i minibussen. Det var meningen at Frk. Reimers også skulle være med til Tana, men da hun ikke hadde på plass her på Isoraka, bestemte hun seg for å vente en uke. Grunnen til hennes reiste til Tana var som jeg har nevnt før, hennes fantastiske hjerte for sine ”gassiske barn”. En av barna uten foreldre som hun sponser, måtte til tannlege og hadde ikke penger til behandlingen. Frk. Reimers hadde sagt seg villig til å betale for dette og det var dette som var grunnen til at hun skulle være med. For hennes ”adoptivsønn” hadde tannlegeskrekk og hun fryktet at han ikke ville gå til tannlegen om hun ikke var der. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg igjen. Jeg har temmelig mye skrekk for tannleger jeg også. Men nå har jeg jo skrekk for det meste! Uansett. Når hun ikke kunne reise opp selv, sendte hun en annen av sine ”barn” for å passe på at han gikk til tannlegen.
Vi brukte ca. 3 timer på turen fra Antsirabe og Tana og det var ikke alt for mye politikontroller, kun 5 stk.

Vell framme i Isoraka, kom Manga oss i møte. Hun kunne fortelle at hun hadde reservert rom til meg på hotell Kong Radama. Jeg var litt skeptisk til hotellet, om en ser på historien til Kong Radama II. Han var en drukkenboldt og en festløve og ble drept i 1864. Men etter å ha sjekket prisene på hotell Hilton(250 euro) fant jeg ut at Kong Radama ikke hørtes så ille ut likevel. Hotell Kong Radama lå sentralt til i handlegaten her på Tana. Standarden var faktisk ganske grei. Nirina fulgte med opp til hotellet og hjalp meg med å sjekke inn. Hotellrommet lå i første etasje rett ved siden av konferanselokalene. Bar og restaurant lå rett under. Dette la jeg dessverre først merke til på kvelden/natten. Men uansett. Rommet hadde aircondition, som jeg slo på ganske raskt. Etter noen timers søvn, fant jeg turen tilbake til Isoraka. Her var Erik, konen Nina og deres 2 barn kommet fra Norge. De skulle videre til hjembyen til Erik(gasser/nordmann) på Torsdag og bodde her på Isoraka midlertidig. Erik og Rado er to av de guttene jeg har pleid å spille med hjemme i Norge. Det var veldig hyggelig å møte dem, spesielt når de inviterte meg på middag. Kylling og Ris. Etter en hyggelig stund sammen med Erik og konen, gikk jeg og Nirina ut for å spise. Ikke det at jeg ikke er en stor bergenser, men jeg er veldig forsiktig med å spise kylling her, da Jarle(som var her for 2 år siden) fikk alvorlige mageproblemer av nettopp kylling. Med oss hadde vi også Sindre, kjæresten hans, Kristine og Kalle. Her i Isoraka har de en TexMex som er utrolig god. Ligger rett ved siden av den Japanske ambassade. Er dere i nærheten av Isoraka, er det virkelig til å anbefale.

Kvelden kom og jeg tok farvel med Nirina. Jeg lå på hotellrommet ensom og forlatt og syntes ordentlig synd på meg selv. Jeg vurderte på å gå ned i restauranten og se på utelivet, men valgte å se på fjernsyn. Jeg fikk også en telefon fra Norge. Konemor benyttet høve å ringe, når jeg endelig hadde en telefon tilgjengelig. Etter telefonsamtalen, ble jeg liggende og se på en film, dubbet til fransk. Jeg må innrømme at jeg har store problemer med de fransktalende landene og deres evinnelige dubbing. Kan de ikke bare tekste filemne som alle andre ”normale” lander?! Men det var ivertfall bedre en ingen ting. Når jeg skulle legge meg til å sove, begynte noen å ha seg på sofaen rett utenfor døren min. Det var en stønning og bæring uten like, noe som holdt meg våken i evigheter. For å ikke gå for mye i detalj, vil jeg bare si at det hørtes ut som en fødsel.

Etter en lang natt med lite søvn, så jeg fram til å komme meg ned til Isoraka. Jeg pakket i hu og hast og var nede på Isoraka klokken 09.30 om morningen. Manga hadde da heldigvis ett rom klart, selv om ikke sengen var reid opp. Men for meg var ikke akkurat det så viktig. Jeg fikk snakket med Paul og han hentet fram en del bøker fra misjonsarkivet som jeg har lest på fram til torsdag. Men jeg må innrømme at jeg sovnet på sofaen etter å ha lest en side. Jeg sov i 2 timer og var helt i ørsken da jeg våket. Pga malariatablettene jeg hadde tatt denne dagen, klarte jeg å få mareritt. Skal ikke gå for mye i detalj, men jeg drømte at jeg ble sammen med ekskjæresten min. Et sant marereit.
Senere på dagen kom Rado opp fra Antsirabe for å ordne med flybillettene tilbake til Norge til høsten. Skal blir kjekt å møte dem til høsten igjen og kanskje det blir litt spilling på oss også da. Det var fotball på kvelden og vi avtalte da at vi skulle se fotball og spille litt sammen, nå som både jeg, Erik og Rado var samlet.

Men før fotballen, måtte det jobbes. Som dere har lest om før, jobber jeg med å få kommet meg inn på førsteministerens palass på Hova. Etter noen telefoner fikk jeg beskjed om at det ikke var så umulig og at jeg neste dag skulle snakke med turistministeren. Som Bergenser liker jeg at ting er stort og her er det ingen unntak. Neida, grunnen er at Madagaskar er et utviklingsland og infrastruktur mangler i det byråkratiske system. Regler og systemer endrer seg fra dag til dag, noe som resulterer i at skal man få adgang utenom vanlig, må man høyt opp i systemet. Det er trist at det skal være slik, men samtidig er det utfordrende og spennende. Også en telefon til Anita Opsvik ved Den Norske Ambassade her på Madagaskar gav krydder på dagen. Som dere sikkert husker, inviterte hun meg på meg lunsj i Ambassaden, når jeg kom tilbake fra min tur til Antsirabe. Jeg var nå kommet tilbake og lunsj hørtes ut som en god plan. Etter en meget hyggelig samtale, ble det avtalt at jeg skulle komme til lunsj på fredag i 12 tiden. Noe som jeg ser virkelig fram til, da jeg aldri har vært på lunsj hos en Norsk ambassade. Jeg har vært hos den kinesiske og den amerikanske i Norge, men ikke hos en Norsk ambassade i utlandet.

Kvelden kom og Erik, Rado og Nirina tok turen innom for en ordentlig guttekveld. Det er over 1 år siden sist og det var utrolig kjekt at det var nettopp her på Madagaskar vi kunne samles. Hvem skulle ha trodd. De rød slo de hvite og Erik, Nirina og Rado var helt ekstatisk. Jeg heiet på de røde, som var Lyon tro jeg, mens Rado og gjengen heiet på de hvite, Milan. Må innrømme at etter Brann tapte 10 – 0 mot Rosenborg på Lerkendal for noen år siden, har jeg mistet all interesse for fotball. Bedrøvelig men sant.
Da klokken var 02.30 og fotballen var ferdig var det tid for å kalle det for natt.


På onsdag morgen fikk jeg beskjed om at førsteministerpalasset var i en slik forfatning(utenom første etasje) at ingeniørene hadde stengt av de andre etasjene for 5 år siden av sikkerhetsmessige grunner. Det er helst trappen som er i en slik forfatning at allmenn ferdsel ikke er forsvarlig. De måtte dermed ha en skriftlig erklæring av meg og mitt følge at vi forstod risikoen med å gå inn og at det var på egent ansvar. Dette er da helt greit for oss og jeg henvendte meg til Bjørn-Eddy for å få hjelp til å forfatte et slikt brev. Jeg er da ikke vant til å skrive til ministere og min gassisk består for det meste av korte fraser som; takk, farvel og hvor er toalettet. Bjørn-Eddy bistod oss med glede og ett brev ble forfattet på gassisk, hvor Bjørn-Eddy tilslutt var med å signere for å kunne gi det litt tyngde. For han kjenner systemet mye bedre en meg og vet hvor tungrodd alt her på Madagaskar er. Litt senere på dagen, etter brevet var ferdig forfattet, fikk jeg beskjed om at jeg måtte skyndte meg bort til turistministerens kontor, for da skulle jeg få dokumentet som skulle gi meg innpass til slottene. Jeg og Nirina kastet oss i en taxi og kjørte bort. Vi var utrolig spent, dvs. jeg var utrolig spent for Nirina kjenner det gassiske byråkrati.

På kontoret ble jeg ganske skuffet. Her var det en sekretær som tok i mot erklæringen vår om at vi gikk inn på egent ansvar og hun kunne opplyse at vi kunne komme tilbake etter noen dager og eventuelt få tillatelsen. Skuffet og slukøret dro vi hjem igjen til Isoraka. Jeg ringte mine kontakter og fikk beskjed om at de skulle se på hva de kunne gjøre.
Resten av dagen brukte jeg til å lese på Nils Nilsen sine brever hjem til hovedbestyrelsen i Norge. Det liv han levde og de utfordringer han måtte takle i den tid, er for meg utrolig. Det må virkelig ha vært et kall og Guds ord som drev ham fram i sitt virke. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men når jeg sitter og leser på Nilsen sine fortellinger og sitt liv og virke på Loharano, må jeg innrømme at nakkehårene står til tider rett opp. Det er så imponerende det arbeid de første misjonærer gjorde her på Madagaskar, at det virkelig har rørt ved mitt hjerte. Jeg har alltid trodd at det var kulturimperialisme som stod som misjonens mål, at hedningene skulle tuktes til omvendelse. Men ikke den norske misjon. Ivertfall ikke de første misjonærene. De jobbet og levde for de innfødtes ve og vell. Alle stridigheter og utfordringer de måtte møte, taklet de på en imponerendes måte. Uten å dra de innfødte gjennom sølen førte de dem til sannheten og det evige liv.

På kvelden var det atter en spille – og fotballkveld. Erik tok tidlig kveld, da de skulle reise tidlig om morgenen. Men Rados favoritt lag skulle spille, Barcelona og det kunne han ikke gå glipp av. Selv om han skulle opp klokken 06.00 morgenen etter. Heldigvis vant Barcelona og Rado kunne danse av glede klokken 02.00 om morningen. Vi hadde atter en gang hatt en fantastisk kveld sammen, men det var godt å kunne legge seg klokken 02.30. jeg sluknet som et lys og var rimelig trøtt da jeg våknet klokken 08.30. Jeg lurer på hvordan Rado hadde det!!

Torsdag.
Etter en ”sen” frokost klokken 09.00 kom Nirina med beskjed om at de hadde ringt fra Turistministerens kontor om at nå kunne vi hente dokumentet på kulturministerens kontor. Jeg kjente hjertet hoppe og jeg så fram til endelig å kunne få kommet meg inn på palasset. Som vanlig, innformerte jeg Bjørn-Eddy før jeg dro om hva vi skulle. Han fortalte meg at jeg ikke måtte skyte opp fyrverkeriet før jeg hadde vært på palasset. Jeg syntes at dette var litt kryptisk og kanskje litt pessimistisk for jeg hadde jo fått beskjed om at dokumentet var ferdig og skulle bare hentes. Igjen hoppet vi i en taxi og kjørte ned til kulturministerens kontor. Det var ikke selve kulturministeren, men visekulturminister sitt kontor vi skulle besøke. Spente og forhåpningsfulle trappet vi opp på kontoret og snakket med hans personlige sekretær. Hun kunne innformere oss om at visekulturministeren gjerne ville snakke med oss om sikkerheten på palasset og gå igjennom sikkerhetsrutinene. Men han var dessverre ikke tilstede akkurat nå, men at vi måtte komme tilbake klokken 15.00, for da ville han være der. Slukøret gikk vi ut og fant en hyggelig isbar hvor vi kunne drukne våre sorger i en banansplitt. Men håpet var stadig tilstede, da det ikke var mange timene til vi skulle få møte selveste visekulturministeren her på Madagaskar. Etterpå gikk vi tilbake til Isoraka for å vente på at klokken skulle bli 15.00. Igjen innformerte jeg Bjørn-Eddy om begivenhetene og han fortalte meg at jeg ikke måtte ha for store forventninger til å få innpass. Jeg begynte også å forstå hva han mente med å ikke skyte opp fyrverkeriet før vi hadde vært på palassene.

Klokken ble snart 15 og vi bestemte oss for å gå ned til kulturministerens kontor. Da vi begynte å nærme oss, begynte forventningene å komme. Endelig skulle vi få innpass til palassene. Men da vi kom opp på kontoret hans, viste det seg at han ikke nå heller var tilstede, selv om han hadde lovet han skulle være der. Grunnen var at han var hos presidenten, som har besøk av den Tyske President. Nå skal jeg ikke si at jeg er mer viktig en den Tyske presidenten, men en avtale er jo en avtale. Men ikke her på Madagaskar. Igjen trasket vi slukøret bort til Isbaren og druknet våre sorger i atter en banansplitt. Og igjen ble jeg irritert over alle disse franske som kommer til Madagaskar pga sexturismen. Det satt en gammel franskmann sammen med 2 kvinnelig prostituerte på rundt 20 år inne på isbaren. Han var ikke flau, tvert imot. Nirina kunne fortelle meg at de som var med denne franskmannen mest sannsynlig hadde en mastergrad fra universitet her i Tana, men pga den dårlige lønnskårene her på Madagaskar, tjente de mer på å prostituere seg. Det er veldig trist.

Vell hjemme kunne jeg atter en gang fortelle Bjørn-Eddy om hva som hadde hendt. Og atter kunne Bjørn-Eddy, trøstende fortelle meg at slik er det gassiske byråkrati. Jeg vill ikke tenke på hvordan det er lengre nede i systemet. Det er godt at vi i Norge har et tregt, men velfungerende byråkrati hvor en avtale er en avtale.

I skrivende stund driver Manga å lage middag til oss og jeg kan kjenne jeg begynner å bli alvorlig sulten. Men i morgen skal jeg gjøre et siste forsøk på å komme inn på palasset. Vi ble lovet at visekulturminister skulle være på kontoret og at dokumentet(som var ferdig) skulle få stempelet sitt. Som Bjørn-Eddy sa; jeg skal ikke skyte opp fyrverkeriet før jeg har vært på palasset. Om ikke han er der, lar jeg det bare falle. Men jeg gleder meg veldig til lunsjen på den Norske ambassade i morgen og kanskje jeg får noen trøstens ord etter mitt tapre forsøk mot det gassiske byråkrati.

søndag, april 02, 2006

onsdag-lørdag Antsirabe-Tulear og tilbake


Onsdag til lørdag 29. mars – 01. april
Antsirabe – Ihosy – Tulear og tilbake på 4 dager.

Onsdag morgen klokken 06.00 var vi våken og klar til avreise. Etter en kort frokost, en dusj og litt idoform stod vi med minibussen som skulle frakte oss trygt fram til dagens første stasjon, Ihosy. Rado og Kalle var allerede der og i full gang med å laste inn i bussen. I tillegg skulle vi ha med oss to snekkere, tror jeg, som skal bygge bad og toalett i det nye palasset til Rado. For akkurat nå har de kun utedo og det kan jo ikke passe til et palass.
Ettersom Madagaskar ikke har NAF eller VIKING er det viktig å ha en bil i teknisk god stand, for det kan bli lenge og vente dersom bilen skulle havarere. NMS har derfor ansatt en egen mekaniker/sjåfør til å vedlikeholde bilparken og han var nå i full gang med å undersøke bilen før avreise. Jeg må innrømme at det var litt skummelt at det plutselig stod en mekaniker og undersøkte bilen klokken 07.00 om morgenen. For jeg tenkte selvfølgelig at det var noe galt med bilen. Men neida. Alt var som det skulle og vi var nå klart til avgang.

Dagens etappe er den lengste etappen på turen. Forventet kjøretid til Ihosy fra Antsirabe er ca. 8 timer. Men det ville ha vært uforsvarlig å kjøre så langt uten stopp, spesielt når de har en stor, matglad bergenser med seg. Dette forstod Kalle fort, og la inn en time pause i Fianarantsoa, han hadde også andre oppgaver nettopp i denne byen. NMS har to misjonsstasjoner her og ettersom de ikke lenger skal ha misjonærer her, vurderer de å overlate disse to stasjonene til FLM. FLM er samarbeidskirken til NMS. Ikke så godt styrt og vedlikeholdt som det vestligstyrte NMS, men dog. De gjør en god jobb i samfunnet generelt, selv om det til tider kan være rusk i systemet.

Etter hva jeg kunne forstå av Kalle, hadde en av mine studiekamerater på grunnkurset vokst opp nettopp på den ene stasjonen. Det var for meg veldig spesielt å vite at Torkel(studievenn) hadde bodd nettopp ved denne stasjonen. Det var flotte hus og det var utrolig koselig bygget og innredet. Det var Norge i ett ”nøtteskall”.
Mens vi var ute og ventet på at Kalle skulle inspisere området ferdig, fikk jeg for første gang øye på en Maki. Jeg husker ikke det norske ordet for den, men det er den lille apekatten som Madagaskar er så kjent for. Ingen av de andre nordmennene kaller den for det norske navnet, bare for maki. Også min svenske venn kaller den for det, slik at dere får unnskylde min mangel på norske ord i denne sammenhengen. En bergenser uten språk, er ikke en daglig hendelse!!

Da Kalle var glad og fornøyd bar turen videre til Ihosy og til ”Kong” Rado sitt rike. Nå skal jeg ikke overdrive ironien her, men huset i Ihosy er virkelig et palass. Og da er det bare rett og rimelig at en titulerer eier av palasset for Konge. Men uansett. Turen videre hadde mange overraskelser med seg. Ned til Ihosy var det 10 politikontroller. Det var 6 kontroller vi slapp unna og 4 som vi ble stoppet på. Noen ganger så de bare på papiret og slapp oss gjennom, noen ganger tok det lengre tid. Den ene gangen måtte Kalle identifisere seg med passet sitt og svare på spørsmål som; ”hvor lenge har du bodd her”, ”hvor bor du?”, ”hva er det formål med turen” osv. M.a.o. var det ordentlige avhør som kom i gang om de ønsket. Men normalt sett er det nok at de ser at vi er norske. For nordmenn er ganske aktet her på Madagaskar pga. deres barmhjertighetsarbeid. Vi kan dessverre ikke si det samme om Franskmenn. Men det er en annen historie, som jeg kanskje kommer tilbake til. For det er farlig å stigmatisere, selv om de er franske.

På veien var det også det gassere kaller for Ombi, kveg i store mengder. Når de skal flytte en flokk fra et sted til et annet, er det nettopp hovedveien de bruker. Den ene flokken som vi måtte stanse for, var det ca. 100 dyr. De er ikke aggressive eller noe slik, men en vet jo aldri. Men da denne flokken kom, hoppet jeg ut av bilen for å ta bilder. Det var et utrolig syn og jeg er meget glad for at jeg har fått bilde av det. Det er nesten som å være tilbake i ville vesten. I tillegg til ombi langs veien, er det også mange oksekjerrer. Normalt sett er det ganske greit å kjøre forbi dem, men de kan forårsake alvorlige situasjoner. For de kjører da ikke særlig fort. Men slik jeg oppfatter det, lever gassere i kjønn harmoni med livet langs veien. Ombi og oksekjerrer bruker veien akkurat som det måtte passe dem, uten at noen bryr seg. Om kvelden trekkes folket på landet til veien for å tørke ris på den varme asfalten, ha sosialt fellesskap og hva annet som måtte passe. Det er m.a.o. ikke som på hovedveiene i Norge, at det er kun biler som kan bruke hovedveiene. Og når en traktor måtte komme, så er det ramaskrik. Her lever de i skjønn harmoni med alt liv som måtte være langs og på veien. Det er dessverre mange som dør i trafikk ulykker vær måned, men i forhold til trafikkbildet, er det utrolig få.

Jo mer vi nærmet oss Ihosy jo varmere ble det. Etter hva jeg kan forstå, ligger Antsirabe på ca. 1800 meter og har et godt klima for nordmenn. Det er som en varm sommerdag i Norge. Når en kommer ned i lavlandet, endres klimaet fra tørt temperert klima til å bli fuktig og varmt. Og i Ihosy er det nettopp det. Varmt og lummert. Historisk sett er Ihosy det stedet hvor misjonen har hatt mest problemer med dødsfall. La oss ta et kort historisk tilbakeblikk på Ihosy:

Det ble besluttet at en mann forsøksvis skulle begynne i Baras største by, Ihosy, og at Nilsen-Lund skulle følge 3 mann til Østkysten. Generalforsamlingen hjemme i Norge samme år vedtar utvidelsene. Og så drar Nilsen-Lund for tredje gang til østkysten, denne gang for å starte arbeidet. Valen har imidlertid vært i Amerika, hvor Madagaskar- interessen er i jevn stigning, og den ene som fulgte med Nilsen-Lund til østkysten i 1888, var norskamerikaneren Hogstad som ble plassert i Fort-Dauphin, men som misjonær i NMs. Samtidig ble en tredje utvidelse av mindre omfang vedtatt, nemlig til Betsiriry vest for Ambohimasina ved gassisk misjonær under overoppsyn av Egenæs. Opptagelsen av Bara i 1888 ved Gahre var en direkte utvidelse av Innlands-feltet.

I Ihosy var det en veritabel ”menighet”. Og guvernøren var nettopp da Ramaniraka, som hadde møtt biskop Schreuder i Andovoranto.

Kretsforsamlingen i Norge for 1889 skulle ta opp spørsmålet om Bara-misjonen ikke som et forsøk, men som en definitiv del av Innlands-misjonen. Igjen kommer Nilsen-Lund med en inntrengende oppfordring. Han slår fast at Bara er Sør-Madagaskars hjerte, at det kan bli broen mellom misjonen i Høylandet og på vestkysten.

Midt oppi kretsforsamlingens behandling om saken kommer det vemodige budskap om Gahres plutselige død i Ihosy juli 1889.

Samtlige kretsforsamlinger bifalt Bara-misjonen.
Men igjen vant Nilsen-Lund. Han gikk selv til Ihosy. Og fortsatte hvor Gahre slapp, inntil forsterkninger kom, og sykdom tvang ham bort i 1891.
Det ble Johan Smith og Rustad som fra nå av fikk ansvaret for Bara.

Etter hva jeg kan forstå, skal få undersøkt det nærmere, er det en hel familie som er gravlagt i Ihosy. Det er familien Smith som er gravlagt her, med kone, mann og barn. Men av hva de opplysninger jeg har funnet ut, er de gravlagt i den ”gamle” byen på høyden. Ihosy lå tidligere på en høyde nordøst for hvor byen i dag ligger. Ihosy var en gammel festningsby som skulle sikre Bara riket mot Sakalavene og deres plyndringer. Men etter den Frankske koloniseringen av Madagaskar i 1895-97, ble byen flyttet fra høyden og ned til dalen hvor den i dag ligger.
Uansett. Gahre, Smith og Vik, ble flyttet ned til lavlandet og ligger i dag, med gravstøtte og det hele, inne i den lutherske skolen(ligger rett ved siden av misjonstasjonen i Ihosy). Mens de andre som døde, ligger stadig i ”gamle” byen. Jeg fikk dessverre ikke tid til å reise opp å undersøke stedet, men innformasjonen jeg har funnet er grei nok.

Så, etter 10 timer på gassiske veier, kom vi endelig fram til den norske misjonstasjon i Ihosy. Jeg var rimelig stiv og støl og det tok litt tid før jeg klarte å komme meg til hektene. Her fikk jeg også anledning til å ta i skue Rado sitt nye hjem. Huset er bygget i ordentlig sørstat stil, med store pilarer og terrasse rundt hele huset, både på første – og andre etasje. 1 etasje inneholder stort kjøkken, stor stue og like stort kontor. 2 etasje hadde 2 store soverom (30m2 pr. romm) og et litt mindre rom(bare 20m2). Annekset inneholdt gjesteleiligheter i første etasje og svært loft i andre, dusj med gassoppvarmet vann og utedo. Det var en gangbro i andre etasje mellom huset og annekset. Huset hadde en stor hage, tipper det var 3 mål, og var omgjæret av en murstein mur. Den hadde også en egen kirke. Som jeg sa, det var et palass. Minnet mye om dronningpalasset i Tana. Det er ikke rart at jeg kaller Rado for kong Rado.

Etter en lang tur, var det på sin plass med litt mat. Vi bestemte oss, etter anbefaling, å spise på hotell Nirina. Det var en liten restaurant som lå ca. 5 min. gange fra huset til Rado. Da vi kom dit, var det nesten at jeg gikk igjen. Standarden og miljøet gav ikke særlig tillitt til verken kokken eller stedet. Etter å ha bestilt, var maten servert. Vi snakker ikke om 5 minutter. Men umiddelbart etter bestilling. Jeg var rimelig usikker på maten, men jeg spiste. Sulten var sterkere en fornuften. Maten var egentlig ganske god, men kjøttet var kalt og jeg liker ikke akkurat å spise kald mat. Heldigvis ble ingen av oss dårlige, men jeg spiste 4 idoform for å være helt sikker. Kvelden hadde senket seg og de fleste fant sengen, utenom Rado og jeg. Vi hadde funnet fram datamaskinene våre og var klare til å spille litt. Etter 1 time var vi så trette at da var det bare å finne sengen og legge seg. Det var varmt og lite behagelig.

Kveldsstellet stod for tur og min tur til toalettet ble en opplevelse av de sjeldne. For da jeg var på kaggedassen, oppdaget jeg plutselig en svær kakkelakk under toalett setet. Strålen stoppet kjapt og jeg løp skrikende ut mens jeg jobbet med å få trekket opp buksen. De andre lo så de holdt på å falle sammen. Selv om jeg var rimelig fortvilt, så jeg det komiske i det hele. Men jeg gikk ikke inn på do igjen den kvelden. Selv om jeg egentlig måtte.

Morgen etterpå var vi invitert til frokost hos Klaus Kuspert. Han er nabo til Rado og jobber med et prosjekt i Ihosy gjennom NORAD. En meget hyggelig familie, som også hadde hatt overoppsyn av huset/palasset til Rado. Frokosten var utsøkt og det var en god start på dagen.
Etter frokost var turen kommet til å reise videre til Tulear. Det var ca. 40 mil fra Antsirabe til Ihosy og fra Ihosy til Tulear er det ca. 30 mil. Men her er veiene rimelig gode.

Etter å ha kommet opp over fjellene, bar det av gårde gjennom Ihorombe sletten. Det er en gigantisk slette på ca. 10 mil i alle veier. Det var en opplevelse å kjøre her. Veiene var rette og ikke altfor humpete. Det var enorme mengder med kveg som gresset på sidene og selvfølgelig var det en del av dem som gikk langs veien. Det er ganske merkelig med det. For på hele det enorme området, klarte de å finne veibanen. Etter ca. 2 timer kjøring gjennom slettelandet kom vi til Isalo, massive steinklipper. Det så helt utrolig merkelig ut, der det stakk store steinklipper opp fra slettelandet. Men det var et flott skue.

Etter ca. 4 timer kom vi endelig til Tulear. Havet lå langstrekt utover horisonten og strendene var brune. Akkurat som i Norge. Jeg hadde veldig lyst til å bade i det Indiske hav, men vi fikk dessverre ikke tid til dette. Kalle kjørte oss til en meget hyggelig italiensk restaurant. Innehaveren var en gammel sjømann som hadde endt opp i Madagaskar. Han hadde startet denne restauranten og etter hva jeg kunne forstå på Kalle, var dette en av de bedre stedene i byen. Og det må jeg innrømme. Som sulten bergenser ble jeg mett. Her spiste vi ananas med reker som forrett. Absolutt til å anbefale. Dernest hadde vi moussaka til hovedrett, som var aldeles nydelig. Jeg bestilte også en stor tallerken med pomfrit med hvitløk, noe som var kjempe godt. Etter måltidet var jeg virkelig mett. En mett bergenser er alltid med medgjørlig. Det var derfor jeg spanderte middagen på Rado og Kalle, som takk for at jeg fikk være med på turen. Den kostet 50 000 ariary eller 150 norske kroner, noe som er en akseptabel pris for 4 voksne mennesker med full middag og drikke.

Etterpå bar turen ned til misjonstasjonen. Den lå meget sentralt til og selve huset var bygget for ca. 100 år siden i skikkelig norsk tømmer. Huset var godt vedlikehold, slik at en ikke kunne se hvor gammelt det var. Etter å ha vært i dusjen og vært på ett ordentlig klosett, var livet begynt å se bedre ut. For varmen var trykkende og luftfuktigheten vær nær 100 %, noe som resulterte i at vi alle svettet rimelig mye. Etterpå var vi med Rado og besøkte familien hans, mens Kalle skulle jobbe. Familien til Rado her i Tulear var som alle andre familier. Noen var mer velstående den andre. Noen levde i hus, mens andre levde i skur. Men hele tunet hørte til storfamilien. De levde lykkelig sammen, selv om ikke alle hadde like mye å rutte med.

Det var en meget hyggelig familie og da jeg begynte å ta bilder, var de helt i hundre. Som vanlig hadde jeg en barneflokk hengende over meg, noe som var utrolig koselig. Jeg fikk mange gode bilder av dem, og Nirina og jeg fikk noen hyggelige samtaler med dem. Problemet er at i Tulear er dialekten veldig annerledes den i Betsileo, noe som resulterte i at Nirina hadde til tider problemer med å forstå hva de sa. Da vi hadde blitt mer kjent, begynte jeg å undervise barna i god norsk. Tilslutt kunne de alle si; ” kong rado”. Dette var meget hyggelig og Rado så humoren i det og var med på leken.

Rado gav vekk noen penger til de som manglet mest og kjøpte litt forskjellige ting til sine slektninger. Også jeg grov i pengepungen og fant fram 4000 ariary til barna i bygden, slik at de kunne kjøpe seg noe. For eksempel en fotball. Etter et meget hyggelig opphold hos familien til Rado, kjørte han oss tilbake til stasjonen. Her hjalp vi Kalle å pakke ned noen eiendeler til noen misjonærer som hadde bodd her. De måtte reise i hu og hast, da et av barna deres hadde fått malaria. Han hadde blitt meget syk og var sendt til Antsirabe for behandling, uten å være særlig vellykket. De hadde dermed blidt sendt til Norge for behandling. Etter hva jeg ble fortalt, hadde de kommet seg, men de kom ikke ut igjen som misjonærer. Det var derfor et behov for å få pakket ned eiendelene deres.

Etter å ha pakket og fått ordnet med det viktigste, slik at vi kunne ta det med tilbake til Antsirabe, var det klart for en tur på isbar. Det å slippe meg inn på en isbar i et uland, må bare bety en ting. Masse is. Jeg bestilte to ganger; 1 banansplitt og en porsjon med is og pannekake. Aldeles nydelig. Nå var dagen perfekt. Vell hjemme var det dags for å finne sengen. Problemet var at det var 35 grader inne og alt for varmt å sove. Mens vi holdt på å stelle oss for natten, oppdaget jeg en gigantisk kakkelakk som hang på veggen inne på kjøkkenet. Det er rett og slett noe jeg aldri kan blir vant til. Nirina kom meg til unsettning og prøvde å fange den. Det var litt av ett syn og jeg benyttet anledningen til å ta et bilde av det hele. Det kan selvfølgelig missforståes, men det er ett artig bilde!! Nirina på gulvet på alle fire på jakt etter kakkelakken mens Kalle kommer ut av dusjen!

Etter en meget varm natt med lite søvn, var turen kommet til å reise hjem igjen. Før vi reiste, spurte en av evangelistene om han kunne sitte på til bibelskolen, 2 timer kjøring fra Tulear, noe som var helt greit for oss. Han hadde sykkel, og noe som jeg trodde var en ljå, men som var en sigdformet kniv for å holde overfallsmenn og tyver vekke. Han var jo evangelist og jobbet på landet og i landsbyer hvor folk ikke har hørt om Jesus. Det hele var et imponerende syn og jeg måtte ha et bilde av det hele.

Turen tilbake til Ihosy gikk forholdsvis greit. Mye kyr, politikontroller og fotgjengere langs veien førte til at vi ikke kunne kjøre fullt så fort som vi ønsket. Endelig framme i Ihosy, var første stopp på et motell med akseptabel mat. Bedre en hotell Nirina ivertfall. Deretter var det hjem til palasset til Rado og jentene. Det er en 1 åring som heter Kristine og hennes venninne Merethe. Meget hyggelig jenter som er henholdsvis fra Lyngdal og Hallingdal. De kunne fortelle at mens de hadde vært på markedet, hadde det kommet noen små gutter og steinet dem for å få godterier. Og når de ikke fikk det, steinet de jentene igjen. Helt merkelig. Jeg har ikke hørt om noe slikt før og jeg kan godt forstå at de ikke ville være i Ihosy lenger.
Jeg og Nirina hadde bestemt oss for å finne graven etter Gahre, noe som jeg har skrevet om tidligere. På kvelden var vi invitert hjem til Kuspers for Pizza. Noe som var meget hyggelig. Denne kvelden var det lyn og torden. Hele palasset til Rado ristet når det tordnet. Det er det du kaller et torden, ikke som i Norge, hvor du så vidt kan høre noe i bakgrunnen.

Lørdag var turen kommet til den lengste delen av turen. 40 mil på humpete og svingete veier. Det var ikke en tur vi så fram til, selv om vi så fram til å komme til høylandet og et mer temperert klima. Etter avskjed med familien Kuspers, var det å fylle drivstoff for turen. Det er ikke mange bensinstasjoner på veien og det er best å være på den sikre siden. straks vi forlot bensinstasjonen, var det om å slå på aircondition så fort som mulig. Lummert og fælt som det var. Turen gikk forholdsvis fredelig for seg. En del av oss sov, noen leste Donald(inkl. undertegnede) og jentene sang gassiske salmer. Det hele var en flott tur, selv om jeg var rimelig stiv og støl da vi endelig kjørte inn på stasjonen her på Antsirabe klokken 18.30.

Når en kjører bil her på Madagaskar, er det aldri kjedelig. Det er mye som skjer og det er alltid en politikontroll. På turen til Tulear var det 15 kontroller og det var ingen unntak på turen tilbake. I tillegg ble vi liggende bak oksekjerrer, mengder med kveg og overfylte biler. Den ene bilen vi lå bak, var så stappfull at bagasjen hang og slang bak på bilen. Inne i bilen, var det sikkert 15 mennesker. Vi snakker ikke om en bruss eller noe, men en liten fransk bil med plass til 5 personer av gassisk størrelse. De må virkelig ha betalt politiet godt for å få lov til å kjøre. Det triste med denne turen, var når vi kom bak lastebiler fullastet med kveg. En helt vanlig lastebil, med et oppbygg av treverk, fraktet rundt 30-40 dyr. De stod stuet sammen og var bundet i hornet, slik at de ikke skulle kunne bevege seg. Det er ikke uvanlig at den bakerste kuen blir trampet/skvist til døde. Den ene gangen så vi en ku som lå halvveis over relingen, død.

En hyggelig overraskelse på veien var at vi traff på faren til Rado. Det må nevnes at han ikke er en hvem som helst. Han har tidliggere vært kirke president for FLM og jobber nå som politisk rådgiver for Presidenten på Madagaskar. Han har også studert ved MHS hvor han ble teolog/prest. Det var første gang jeg hilste på ham og jeg må si; Rado er virkelig sin far opp av dage. Uansett. Jeg har helt siden jeg kom til Madagaskar, prøvd å komme meg inn i Dronning – og Førsteminister palasset, uten hell. For å få dette til, må jeg ha med meg en statsmann og jeg har over lengre tid prøvd å få tak i noen som ordne dette for meg. Jeg fikk Rado til å spørre faren sin, og han sa at jeg kunne spørre selv ettersom han snakker norsk. Jo da, det var ingen problem. Han skulle være i Tana fra Mandag til Torsdag, slik at det var bare å komme innom en av disse dagene, så skulle han få ordnet dette. Det er utrolig hvordan ting ordner seg for meg på denne turen.

Vell hjemme, bar det av gårde på vår stammrestaurant for et bedre måltid før vi reiste hjem og begynte å skrive blogg. Jeg har nå brukt hele søndagen på å skrive blogg for turen til Tulear og det er alltid like artig. For det er alltid noe jeg glemmer, og når jeg skriver på denne måten, vil jeg alltid kunne slå det opp ved en senere anledning.

I dag har jeg fått beskjed om at det ikke er plass i Tana før på tirsdag, så jeg må bo på et hotell fra mandag til tirsdag. Jeg har også fått beskjed om at jeg må være ut av leiligheten her innen klokken 08.00 i morgen, da det kommer nye gjester som skal bo her. Det hele begynner å bli litt stressende. Men som det gode råd jeg fikk av en misjonær; ”ta det som en lek”, så har jeg ikke stresset dette noe nevneverdig. For vi skal alltid klare å finne ut av det.

Nå har jeg skrivekrampe og rimelig sliten av å skrive, så ender jeg bloggen til Tulear. Det er mye mer å skrive, men alle inntrykk og opplevelser som ikke er med her, får jeg heller fortelle om ved en senere anledning. Forventer å kunne oppdatere bloggen neste gang på tirsdag.
Jeg må også innrømme at det skal blir godt å komme hjem til Kone og barn. 1 måned er lenge, selv om jeg har det travelt og mye som skjer. Det er ikke det samme uten en kone og dele opplevelsene med.

Tirsdag 28. mars - Mangarano





Tirsdag 28.03.2006

Spedalsk senteret
Mangarano

Denne dagen var en god dag, med masse opplevelser og inntrykk. Dagen begynte forsiktig med kaffe i lag med misjonærene. Dernest var det noen timer med lesing av gamle brev av Nils Nilsen. I dag leste jeg om Nilsen sin første tid på Loharano. Det var ikke lett å være norsk misjonær der og problemene var mange. Det største problet for Nilsen, var at ingen barn kom til skolen. Etter noen måneder med dette problemet, kom det noen Adelsmenn fra Hovaregjeringen til Loharano for å ordne opp i problemene. For det var tross alt Dronningen som hadde gitt beskjed om at alle barn skal ha skolegang. Etter en uke med forhandlinger mellom embetsmennene fra dronningen og storhøvdingene i distriktet, begynte Nilsen å lure på hva som foregikk. Da han gikk for å se hva som stod på, oppdaget han at høvdingene var full av gjørme og skit. Da hadde embetsmennene fra Hovaregjeringen ydmyket høvdingene med å dra dem gjennom sølen for å vise hvem som var sjef. Nilsen fryktet at de ville tolke dette som om det var Nilsen som stod bak. Han skyndte seg med å hente såpe og vann slik at de kunne få vasket seg. Det ble heldigvis ingen represalier fra storhøvdingene og barna kom til skolen. Også her kan en se at Gud har virket i bakgrunnen. Pionerene har virkelig hatt Gud med seg i alt hva de gjorde.

I dag hadde vi en middagsavtale hos Per Anton og fruen. Her fikk vi servert en deilig middag med koteletter, grønnsaker og ris. Samtalen gikk hyggelig for seg med nordlandsk og Bergensk humor. Her fikk jeg vite at Per Anton er utdannet Kateket og har jobbet som vikarprest ved flere anledninger. Konen er lærer og de har 1 barn sammen.
Etter en meget hyggelig middag var det tid for å besøke spedalsksenteret. Jeg hadde på forhånd avtalt med Karl Martin (assisterende rektor på den norske skole), som har ansvaret for bilparken, at jeg skulle få låne NMS sin sjåfør til spedalsksenteret. Grunnen er at en ikke kan komme opp der uten en firhjulstrekker og alle leiebilene var vanlig tohjulstrekk på.

Med på turen var igjen min gode venn Nirina og Frk Reimers med på turen. Vi har blitt litt av et trekløver, som kan dekke store mengder med innformasjon. På vei opp stoppet vi innom markedet og kjøpte med oss brød til de spedalske. Frk Reimers kjøpte også en fotball med seg til barna. Frk Reimers har et utrolig hjerte for det gassiske folk etter 20 år som misjonær, nettopp her på Madagaskar. Hun har dessverre aldri giftet seg og har dermed ikke barn, men hun har hjulpet noen barn som ikke lenger har foreldre. Barn på Madagaskar uten familie stiller så mye svakere en andre. Uten et familienavn har man intet. Derfor har frk. Reimers tatt til seg noen barn(nå ungdomer) som hun støtter økonomisk og følelsesmessig. Hun gir dem ikke mye penger, for det ville bare ha skapt problemer i det ekstensielle. Men hun gir dem et grunnlag, som de kan bygge videre på. Den ene adoptivsønnen har hun fått plassert på utsiden av spedalsksenteret, hvor han og konen bor sammen. Som hjelp, har hun kjøpt 9 verpehønes som en begynnelse til å sikre inntektene deres.

Etter å ha besøkt adoptivsønnen til frk Reimers, kom bestyreren oss i møte. En meget hyggelig dame, men som dessverre har hatt litt psykiske problemer, etter hva jeg hørte av de andre. Jeg så ikke til noe av dette. De spedalske møtte oss med glede og iver. Det var tydelig stort for dem å få besøk. Det er ikke slik at de andre misjonærene ikke besøker dem, men de er alltid glad for besøk. Spesielt besøk fra folk de ikke kjenner. Det var et meget spesielt møte vi fikk. Jeg har aldri sett spedalske og det hadde heller ikke Niriana. De spedalske var ikke smittsomme, da de alle var medisinert. Men sykdommen var så framskredet på de som var der, at de hadde mistet forskjellige lemmer. Det var ett meget bedrøvelig syn og min venn Nirina tok det ganske hardt. Jeg fikk tatt en del bilder av de respektive kroppsdeler hvor forskjellige kroppsdeler manglet. Det kunne dreie seg om fingre, tær, ører og føtter. Huden var skallete og hender og føtter var meget vanndannet. Jeg fikk Niriana til å intervjue dem og fikk noen av fortellingene deres. Se i slutten av dagens blogg.



På selve området hadde de også en kirke. En meget flott kirke, som en kunne føle hadde mye kjærlighet. For ikke lenge siden hadde de gravlagt en dame som hadde død av feilmedisinering nettopp i denne kriken. Det var ikke ryddet vekk fra denne begravelsen, noe som kan tyde på at senteret ikke blir drevet helt som det skal. Også feilmedisineringen kan tyde på at det offentlige ikke tar sitt ansvar alvorlig når det gjelder denne type mennesker.
Dersom dette er riktig, er det skremmende at en kan la mennesker seile sin egen sjø i sin sykdom. Menneskeverdet er krenket på alle måter og selv om de får bo der gratis, lever de ikke akkurat i luksus. Før hadde NMS tilsyn med senteret, men etter hva jeg kan forstå, har ikke noen internasjonal instans noen oppsyn lenger. Dette er veldig skremmende og skuffende, da et slikt overoppsyn ville ha sikret de menneskelige verdier.

Etter å ha vært på Mangarano, reiste vi hjem til stasjonen for å slappe av. Her spilte vi volleyball i noen timer før jeg og Nirina var ute på vår favoritt resteruant og spiste. Denne gangen hadde jeg steak og Nirina hadde pizza. Til dessert var det min yndlingsrett; sjokolade muse. Den er utrolig god. Dersom dere har sjansen, må dere virkelig prøve den.

Vi hadde avtale med Rado klokken 21.30, da var det fotball for alle penga. Det er merkelig med det, men for noen (70% av verdens befolking) er det hele livet. Som vanlig måtte vi be vaktene om å holde vakthundene inne, så vi ikke skulle ende opp som føde for de blodtørstige kjøterne (de er så nusselige så). Da jeg var yngre, sverget jeg på at jeg aldri skulle se fotball dersom brann tapte 10-0 mot Rosenborg på Lerkendal. Alle som er litt fotball interessert, vet at Brann klarte dette kunststykket, og jeg har siden aldri sett på fotball. Det var en fin kveld, så jeg ble sittende en stund på terrassen til Rado og høre på en del gassere som satt og sang. Det var virkelig idyllisk. Blå nattehimmel, beina på gelenderet, Cola i glasset og gresshopper som spilte serenader i de sene nattetimer og ett gassisk ”kor” som sang av ”hjertens” lyst.

Da jeg kom inn, var Kalle kommet. Han jobber som viserektor ved den norske skolen her på Antsirabe. En meget hyggelig kar. De skulle ut på en tur til Tuilar, som ligger ca. 70-80 mil sørvest på Madagaskar. Rado foreslo at vi kunne være med og det var nok av plass i bilen. Jeg var litt usikker på dette, fordi vi hadde middagsavtale med frk. Reimers dagen etterpå. I tillegg var det 4 dager som jeg ikke hadde beregnet inn i planene mine. Men som den eventyrer jeg er, bestemte jeg meg for likevel å være med. Da klokken var 01 på natten, var vi ferdig pakket og klar til å stå opp klokken 06.00 samme morgen for å reise 70-80 mil til Tulear. Men denne turen kan dere lese om i min neste del av mitt eventyr her på Madagaskar.

Intervju av Nirina:
Jag var i Mangarano med Cato, vi fick mycket uppleved tror jag men det var en trist liv när dit jag har pratat med mycket folk till exampel med rektor med hon vill inte svara min fråga bara sitt namn som hon kan ge mig hon heter Soanirina Myriamme jag har frågat henne hur länge har hon varit dit men hon svarade inte mig det förstår jag inte. Men jag fick mycket svara med andra med de som sjuk och bor dit. Till exampel med Rakotondrazay, Razafimahatratra Leonard båda två har varit där för 15 år de har komit dit sedan 1991 , leva fortvarande där. Jag har pratat med andra folk okcså med Razafindrasoa georgine , Rabetafika och Rasoandrainibe Julien de som sjuk leva där det är 43 människor men när det är med barn och familj då blir 200 människor. Jag fick flera information med de , det är mycket problem där sa dem till example med den rektor eller hon som responsable där, de som sjuk beräta till mig att dem visste att de fick hjälp från NMS med den hjälp gick borta hon är inte snälla sa de och gråter de sa att när det är gasser blir rektor då blir mycket corrupution och inte finn det är rätt tror jag också. Men den stor problem borta där det är med den rektor och läkare. Läkare som jobbar där har psychisk problem sa de när de sjuk gick till den läkare de fick inte medicin fick men blir död sa dem igjen. Det var en vecka sedan Razanabahoaka var dog eftersom det problem med läkare hon fick inga mediciner hon fick ingenting sa hennes kompisar det var det med jag har frågat med en som bor där för länge sedan Rakotondrainibe jean han jobbar som katekist i Mangarano han fick den sjukdom när han var 18 år han kom till Mangarano i 1954 nu han är 73 år gammal han också berätta om den rektor som jobbar där nu förute vi har problem med inte så svårt så här nu sa han till mig likesom de andra sagt i missionnär tid det var bra sa han det var jätte finn med missionnär sa han nu vi fick ingeting jag har frågat de ” är ni glad när det blir missionnär komma och jobbar här” gärna sa de. Vi väntar på den Norsk missionnär sa de och lite glad när kommer missionnär hit ? det vet jag inte svarade jag vi blir död när missionnär kom försen sa de. De fick gratis mat och klädder förute men nu fick de ingenting sedan den nurektor kom dit. När jag var där med Cato de var glad att få kontakt med oss de tänkte att vi var från NMs gjorde inspektion med förklarde till de att Cato gör förskning för den först Missionnär kommit i Madagaskar de var trist men sa till mig ” kan ni sa det problem här till den chef i Stavanger eller i Norge ” jag hittade ingen svara för den men jag tror att NMS visste mycket deras problem. Rakotondrainibe Jean har berätta till mig också det var i februari två norske journalist var
Där och gjorde interview med han och han har pratat om det problem också sa han , han frågar sin själv om NMS vet om deras problem i Mangarano nu . det är mycket problem där med det är bara som den mästa alla har sagt som jag skriver här det är trist att höra deras problem men jag kan inte göra nogonting till de bara ber till Guds hjälp som jag kan göra de gråter när de berätta om deras problem men till sluten de tror att missionnär kom snart i Mangarano inte så långtid hoppas vi sa de till mig. Vi ber till Gud att missionnär kom sanrt hit i Mangarano och vi blir glad igjen.

Mandag - Loharano


Mandag 27. mars 2006

Loharano

Det var med stor spenning jeg i dag skulle reise til Loharano. Med på turen hadde jeg invitert Anne Marie Reimers og Per Anton Johansen. Nirina var selvsagt også med. Det hyggelige var at Per Anton sa seg villig til å kjøre, slik at jeg slapp å leie inn sjåfør for turen.
Det var ca. 45 min å kjøre på noe ujevn vei. På veien var det som vanlig okse kjerrer og andre dyr. Det er noe for seg selv å ta en kjøre tur her på Madagaskar. Okser og politikontroller holder hastigheten nede.

Vell framme i Loharano, ble vi godt tatt i mot av bestyrer på blindeskolen. Grunnen til at det var blindeskolen vi besøkte først, er nettopp fordi dette var den gamle misjonsstasjonen på Loharano. Den var blitt overgitt av NMS til barmhjertighetsarbeidet nettopp her på Loharano. Grunnen til at de ikke hadde rektor her, er fordi alle de 5 blindeskolene på Madagaskar ligger under oppsyn av rektor på Antsirabe. Bestyreren på blindeskolen heter Rakotomalalanandrasana. Han har vært tilsluttet skolen i siden november 1998. Han tok arbeidet seriøst og slik jeg oppfattet det, hadde de 17 guttene og 13 jentene som er tilknyttet skolen, det meget bra.

Bestyrer Rakotomalalanandrasana er gift med Rahantarivonsy og har 3 barn sammen og venter fjerdemann om ikke altfor lenge. Rahantarivonsy har jobbet for en norsk misjonær med navnet Rolf Eknes m/familie her på Loharano. Da vi var her ønsket hun at Ann Marie skulle ta med seg ett brev til henne, noe som Ann Marie gjorde med glede.
Skolen har også tilknyttet 4 lærere, 2 mannlige og 2 kvinnelige, som sørger for at barna får en god undervisning.

Per Anton hadde aldri vært på Loharano og som den nordlendingen han er, søkte han barna framfor oss andre. Det er et imponerende håndlag han har med barn. Selv om de blinde aldri før har møtt ham, var de utrolig begeistret for å få oppmerksomhet fra en vazaha. Jeg og Nirina sluttet oss til ham og hadde en hyggelig samtale med dem for 10 minutter, mens bestyreren fant fram nøkler til misjonshuset. . Huset var bygget om til et museum, eller dvs. at det føltes vertfall slik. Etter hva jeg forstod på Ann Marie, hadde det vært undervisning av misjonærer i Gassisk her mens hun var misjonær på øya. Rommene så rimelig grei ut, selv om de var gamle. Jeg fikk tilbud om å komme og bo her om jeg ville det. Det var et hyggelig tilbud, men jeg er nok noe usikker på om jeg kommer til å ta i mot tilbudet.

Etter bestyrerens hukommelse og Ann Marie, kom de fram til at det var følgende 4 misjonærer som var de siste på stasjonen. Torfinn Ystad, Rolf Eknes, Gurid Bøen(begynte i 1960), Aasa Brekk (rektor ved blindeskolen for en tid tilbake), fru Hadland.
Det var Johannes Borgrevink som startet skolen i 1924 som senere ble tilknyttet døveskolen i Antsirabe. Døve – og blindeskolen skilte lag i 1950, som jeg har skrevet om før.

Ved siden av misjonærboligen var det en liten gravlund med 3 gravplasser. Her lå en ukjent grav, besyrer var meget sikker på at det var en barnegrav etter Nils Nilsen. Men dette hørte jeg også i Masinandrina og jeg må ta det med en klype salt. Men tidsrommet passer. For Nilsen fikk bygget Loharano sammen med Borgen og var bestyrer i Loharano fra 1872-1886. På vær side av denne ukjente grav, var det en grav på vær side. Det er følgende som ligger begravet her: 1) Solveig Løno, Født 06.09-1899, Død 06.01-199. 2) Mons Løno, Født 1866 og død 1917. Etter hva jeg kan forstå er Solveig datter til Mons. Etter å ha sett en slik grav, er det lett å trekke den konklusjon at det kunne være rimelig tøft å være misjonær på Madagaskar. Det arbeid de gjorde og det kall de fulgte, kan til tider overgå all fornuft. Men etter å ha sett og lest om misjonærarbeidet nettopp her på Madagaskar, er det med all respekt jeg sier at dette var flotte mennesker som fulgte Guds ord og kallelse.

Etter omvisning på blindeskolen bar turen bort til kirken i Loharano. Denne kirken, er etter hva jeg kan forstå bygget i 1870 av ingen ringere en vår gamle venn Rosaas. I årene 1870-72 anla han Loharano st. og Nilsen bestyrte den fra 72-86. Historie kan være noe forvirende og i dette tilfelle kommer det helt klart fram. For både Borgen, Nilsen og Rosaas var alle her på Loharano i oppstarten, samtidig som både Borgen og Rossas også holdt til i Antsirabe. Kirken var en flott og praktfull kirke. Dessverre fikk vi ikke komme inn, da presten ikke bodde her i Loharano. Men de jobbet med å få oppført ett nytt hus til presten rett ved siden av kirken, i det håp at presten skulle flytte hit til Loharano.

Som en liten kuriositet kan jeg nevne i forbi farten at bilen vi kjørte klarte å komme borti skiltet som hang over inngangen. Det er kanskje det som er bakdelen når en kjører høy bil. Skiltet falt ned og vi endte opp som tømrere for en liten stund. Da vi kjørte var skiltet hengt opp og godt som nytt.

Etter en kanskje noe mislykket tur til kirken, var vi så heldige å få komme i kontakt med en meget hyggelig pensjonert lærer. Han hadde vært lærer ved den norske misjonsstasjonen her på Loharano i årene 1955-1998. Han var nå pensjonert, men han jobbet som vikarlærer ved den lokale barne skolen. Hans navn er Rakojondranary og er etter hva jeg kan forstå på Nirina en kjent forfatter på Madagaskar. Nirina hadde leste flere bøker om ham, slik at det for ham var en stor opplevelse å kunne møte en kjent personlighet på denne måten.
Dessverre fikk vi bare noen minutter på oss, før vi måtte komme oss av gårde. Da hadde vi vært her en stund allerede og Per Anton og Ann Mari var begynt å bli sultne. Jeg håper kanskje å komme tilbake på søndag, da jeg reiser til Tana på mandag sammen med Kalle.

Tilbake til Antsirabe, tok Ann Marie oss med på en lokal gassisk restaurant. Jeg var litt skeptisk, men Ann Marie gikk god for stedet, så jeg måtte da spise. Hygienen var nok over middels i forhold til gassisk målestokk. Men i forhold til norsk standard, hadde mattilsynet stengt de ned på stedet. Så med livet som innsats, kastet jeg meg over steiken og grønnsakene(kokte) med iver og glede. Etter noen spente timer etterpå, fant jeg ut at det hele hadde gått veldig bra. Maten var godt stekt og magen klarte også denne brasen.

På kvelden var vi ute og spiste på vår stamkafé. Mens vi satt og koste oss og nøt vårt måltid, kunne vi plutselig høre at vakthunden begynte å gjø. Vi tenkte at det sikkert var en katt den jaget, men plutselig kan en kjent stemme høres. ”Cato, Cato, se og få skikk på den bikkjen”, da viste det seg at det var Rado den hadde jaget. Han kom med en rickshaw og jeg kan love deg at han var rask med å hoppe opp i rickshawen igjen. Vi fikk med oss kelneren som fikk skikk på hunden. Etterpå fortalte Rado meg at alle hunder(vakthunder vell og merke) var rasister. De hvite(vazaha) bryr de seg lite om, men de svarte angriper de. Det samme gjelder vakthundene på misjonsstasjonen. Også her er Rado rimelig skvetten og redd. Det mest komiske av alt, er at Rado har bodd siden av hundene i nesten 1 år og de knurrer like mye vær gang de ser ham.

Etter måltidet og masse god latter rundt Rado sine vræl om hjelp, bar det hjem for litt spilling hjemme hos oss. På vei inn til stasjonen, ga Rado beskjed til vaktene om ikke å slippe hundene ut før vi var ferdig med spillingen. Kan jo aldri vær trygg!!

Free Tell A Friend from Bravenet.com Free Tell A Friend from Bravenet.com
google1bdb3965e3d9089a.html