Mandag 20.mars

Mandag 20. mars

Ja. Dette har vært litt av en dag. En dag med mange opplevelser og mange utfordringer. Jeg har også hatt en alvorsprat med min gassiske venn Niriana om det å være en leder. Jeg har fortalt ham at jeg har all tiltro til ham og uansett hva han sier og gjør når vi er ute og reiser, støtter jeg ham. Han satte stor pris på samtalen og i morgen (dvs. i dag) skal han være min avdelingssjef. Dette er en god trening, ikke bare for ham, men også for meg. For jeg har aldri vært sjef før og jeg har heller aldri ansatt noen før. Niriana er min første ansatte og i morgen skal jeg ansette enda en person. 2 gutter på tur trenger en dame til å holde dem litt i øret og vi trenger dermed en hushjelp for den uken vi skal være her. Jeg har dermed satt Niriana på saken. Men mer om det senere.

I dag våknet jeg i 8 tiden og følte meg ganske utslitt etter gårsdagens magesjaue etter kald pomfrit og pizza med rått egg. Jeg var også veldig spent på om magen hadde kommet seg ettersom vi skulle reise til Antsirabe i dag. Men magen var helt glimrende og etter en dusj og litt frokost begynte ting å komme på plass. Som gutt og sjeldent på reisefot brukte jeg derfor formiddagen til å pakke. Å pakke samme dag er aldri lurt, men jeg tror jeg fikk med meg alt. Uansett skal jeg jo tilbake til Tana om en uke eller to.

Etter å ha samtalet med Bjørn-Eddy om planer og ideer for turen, spurte jeg ham om hvor jeg kunne kjøpe en gassisk bibel. En nøyaktig kopi av den han selv brukte. Grunnen til dette er at den gassiske bibelen Bjørn-Eddy bruker inneholder hele bibelen + alle salmene + at den er skinn innbundet med glidelås. En ganske fin og vakker bibel i tillegg til at den er meget nyttig. Men jeg har også interesse av den historisk sett, ettersom det var en nordmann som var med å skrive den i samarbeid med 2 andre. I alle årene kommisjonen satt sammen var det 3 personer som var med fra først til sist. Ganske betegnende for samarbeidet var det en gasser; Andrianaivoravelona, en engelskmann: W. E. Cousins og en nordmann: Lars Dahle. De påbegynte arbeidet så tidlig som 1873 og fullførte den endelige oversettelsen 30. april 1887.
Bare noen måneder før Dahle reiste hjem til Norge for å ta over jobben som generalsekretær for NMS. Bibelen har oppgjennom årene blitt revidert, men hovedverket er det bl.a. Dahles innsats som gjorde. En kan derfor si at den gassiske bibelen har en norsk historie over seg som er viktig å huske på.

Jeg og Niriana oppsøkte dermed det lutherske trykkeriet i Tana for å kjøpe nettopp denne bibelen. I Norge koster denne type bibel svint. Jeg tømte sparegrisen i håp at jeg skulle ha nok penger med meg. 500.000,- ariary hadde jeg med meg for å kjøpe bibel. Dette er 1.500 norske kroner, men som jeg har sagt før, bibler av denne type koster mye i Norge. Men da vi kom fram til trykkeriets butikk, kostet bibelen 27.000 ariary. Og det var den dyreste de hadde. Det er 90 kroner. Ettersom jeg hadde tømt sparegrisen og fordi Manga har vært en slik mor for meg her på Madagaskar, bestemte jeg meg for å kjøpe en gave til henne. Nettopp en slik bibel. Jeg har da etterpå hørt at dette var en kostelig gave og at ikke mange på Madagaskar har en slik bibel. Det gleder meg dermed meget å kunne gi Manga en ordentlig gave. Hørte av Rado, da jeg kom til ham i dag, at det går an å gravere inn tekst på framsiden av bibelen. Når jeg kommer tilbake skal jeg få gjort dette.

Før jeg gav henne bibelen, skrev jeg en liten hilsen til henne på første side. Jeg hentet bibelverset fra John 1:48 48 Jesus så Natanael komme mot seg, og han sa om ham: Se, det er en ekte israelitt, en som det ikke er svik i. Manga er en slik kvinne. Hun våker og sine søstere og brødre og aldri et ondt ord kommer fra hennes munn. Selve bibelverset kommer fra Nils Nilsen sin sønn sin uttalelse om hvem og hva faren var for dem rundt ham.
Dersom dere kommer til Madagaskar og dere har mulighet til å være med Manga, er dette til å anbefale. En fantastisk dame, men en utrolig tro og være måte.

Etter samtale med Bjørn-Eddy anbefalte han meg å få meg business kort også. Nettopp for å støtte den lokale virksomheten til det Lutherske trykkeriet. Jeg har da aldri hatt bruk for eller ønsket meg slike kort, men for en god sak er jeg alltid med. Slik at neste gang dere ser meg, skal dere få mitt eminente kort. Det er trykket i 2 farger og inneholder alt hva dere trenger for å kunne nå meg. Jeg har lagt merke til at det ikke er så dumt å ha slike kort når en er på reise, nettopp fordi en knytter så mange nye kontakter.

Når jeg først snakker om trykkeriet, kan jeg nevne at vær misjon trenger et trykkeri for å spre det glade budskap. Uten dette ville alt misjonsarbeid og barmhjertighets arbeid stoppe opp. På Madagaskar har NMS så tidlig som 1871 spredt litteratur som en del av skolearbeidet og katekumen undervisningen. Det var Luthers lille katekisme man først og fremst ønsket å få trykket. Boken som enten var oversatt av Engh eller av Borgen, eller kanskje av begge i fellesskap, var sikkert frukten av den første katekumenundervisningen. En måtte sende bøkene hjem til Norge, hvor både første og annet opplag ble trykket, henholdsvis i 1871 og 1873 og begge ganger i Stavanger.

Men etter hvert fikk en til et samarbeid med kvekeren Abraham Kingdon og fikk presset opp litteraturen på Madagaskar framfor å få gjort det i Stavanger. I november 1877 kunne de norskes egen presse tas i bruk – ved privat hjelp fra den selvsamme Kingdon.
Pressen er og blir det virkemiddel all utvikling trenger. Måtte det være elektronisk eller papir.

Da vi kom hjem fra den lutherske presse, hadde Manga laget middag til oss. Slik at vi ikke skulle være sultne på turen fra Tana til Antsirabe. Hun vet å ta vare på meg. Jeg sier ikke mer!! Etter kjøttkaker til middag, med poteter og gulrøtter ordnet hun med taxi for oss. Fulgte oss ned til Taxibrussen og sørget for å plassere oss på en skikkelig bruss. En skal huske på at kvaliteten på den gassiske bilparken ikke alltid er like bra.

På Madagaskar er det tre typer transportmidler mellom byene. Det er taxibuss, taxibruss og taxi B. taxibuss er det om å holde seg vekke fra. Her fyller de opp bussen til de ikke får inn flere mennesker. En gangske ubehagelige reisemåte for oss europeere som er store og høye. Taxibruss er en mer behagelig måte å reise på. Det er en liten minibuss som plasserer all bagasje på taket. Man sitter heller ikke så trangt. Taxi B er en 9 seters stasjonsvogn. Har en mulighet til å ta taxi B, er det å anbefale. Men det er ikke alltid like lett å finne taxi B som går mellom byene. Alle taxiene går fra en stasjon. Kall det gjerne buss stasjon. Her kunne en kjøpe alt en trengte av solbriller, mat og hva annet til buss turen.

Sjåføren og hans kvaliteter varier ganske mye, men jeg tror han vi kjørte med var en dyktig sjåfør. Selv om jeg var livredd den 1 timen eller 2. Det spesielle med taxibruss er at den stopper når det måtte passe. Og vær gang vi stoppet, kom det løpende folk som skulle selge mat og annet. Det var nesten som en mobil restaurant. Og når folk hadde spist sine maiskolber, epler, bananer og hva annet, pælmet de restene ut av vinduet. Det så rimelig komisk ut når vi kjørte og den ene etter den andre hev rester ut av vinduet. På veien til Antsirabe var det utrolig mange politi kontroller. Jeg var imponert over sikkerheten de hadde her på Madagaskar helt til Niriana fortalte meg at det var korrupte politifolk som trengte penger. For når de ikke hadde penger så satte de opp kontroller langs hovedveien og tjente til dagens opphold med bestikkelser. Slik er livet.

Da vi kom til Antsirabe ble vi overfalt av overivrige bærere, tiggere og hva annet det måtte være. Det var nesten som en oppstandelse. Men heldigvis var det en taxisjåfør som kunne kjøre oss og fikk kjørt oss til misjonsstasjonen. Her traff vi Rado, som var på vei for å hente oss. Det var meget hyggelig å treffe på ham igjen. Etter at vi fikk tildelt en leilighet, selvfølgelig i det amerikanske hovedkvarter. Jeg må innrømme at de amerikanere(USA) jeg har truffet her på Madagaskar, har vært hovne og uforskammet. Ikke slik jeg kjenner amerikanere. Men det er vell slik at når en blir behandlet som konger glemmer en å være ydmyke i hva en sier og gjør. Men leiligheten var meget bra og en del større en den jeg hadde på tana.

Rado inviterte oss ut på middag etterpå og når klokken var 19.30 dro vi ut på resturant. Et ganske hyggelig sted. Det lignet på en pub, men maten var god og drikken var upåklagelig. Etter å ha spist hamburger og tatt et glass øl, dro vi tilbake til stasjonen. For når klokken blir 23.00 slippes vakthundene. Agresive kjøtere som angriper en vær person som måtte være ute. Men det er jo for vår sikkerhet. For stasjonen her er rimelig svær. Og det er jo viktig at vi kan føle oss trygge.

Rado anbefalte at vi tok til oss en hushjelp mens vi var her. Nettopp for å sikre sysselsettingen av de som bor her på Antsirabe. Han har dermed kontaktet sin vikar hjelp og hun skal komme til oss i morgen og passe godt på oss. Hun tjener ikke mye i forhold til norsk standard, men her på antsirabe tjener hun godt. Det er vell snakk om 50 kroner for en ukes arbeid. Det er godt å kunne bidra til at folk kan tjene til livets opphold med et ærlig arbeid framfor at de må tigge og hva annet som ikke passer seg.