Tirsdag/onsdag 21/22 mars

Tirsdag 21.mars

Også denne dagen var meget spesiell. Akkurat som resten av dette eventyret.
I dag hadde jeg egentlig ikke noen planer. Tenkte bare å slappe av her i leiligheten og skrive og lese om mine misjonærer. Men den gang ei. Ingen eventyr stopper med en flittig student. Her er det de empiriske data som er viktig.

Dagen begynte med at Rado hadde med seg vår nye hushjelp. En meget hyggelig og ordentlig dame, som nå har fått den ære å bli vår husholderske. Som jeg nevnte i går, koster det ca. 60 kroner å ha en i arbeid i en uke og det er absolutt en pris jeg kan leve med. I tillegg støtter jeg den lokale arbeidsflåten. Dette er viktig, for mennesker uten arbeid mister sin sosiale status og trygghet. Hun vasket hele huset, hun vasket klær og hun handlet. En meget dyktig dame. Ikke noe tull. Men det er noen fallgruver. Jeg liker godt pålegg til frokost og det beste jeg vet er skinke. Da jeg satte opp det pålegg jeg ønsket, var dette ikke noe problem. Men det jeg fant ut, er at skinke kjøpes kun i supermarkedet og det ligger 5 km unna. Så hun la på sprang og løp 5 km for å kjøpe skinke. Jeg har i ettertid følt meg ille til mote når jeg forstod hva jeg krevde av henne. Jeg skal fra nå av kjøpe skinken selv.

På Madagaskar har de ikke vaskemaskin, de må vaske alt for hånd. Det er dermed, etter min mening, viktig at jeg vasker klær var dag, slik at det ikke blir så mye klær for henne å vaske. Når de skal ha varmt vann til vasken, koker de vann. Det ser helt merkelig ut og det må da være utrolig tungvint. Vi i Norge har det utrolig godt. Men samtidig er det jo veldig sosialt for gassere å vaske klær, for de står mange om gangen og vasker. Slik at de står og ler og prater samtidig som de jobber. Gassere er faktisk veldig flinke til å jobbe. Ikke som deres brødre og søstere i Afrika, som har sabbat hele tiden.

Etter frokost gikk jeg og Niriana til internett kaffen her i byen. Han ønsket å lære seg å lage en blogg og jeg hadde lovet ham å hjelpe ham å lage en. Internet kaffen er et glimrende sted å gjøre slike ting. Det er billig og selv om forbindelsen til internett ikke er den beste så er det helt greit. Det tok oss ca. 45 minutter å lage en blogg til Niriana og det kostet i underkant av 1.000 ariary eller 3 norske kroner. Ikke til å forakte.
Etterpå tok vi oss en tur rundt og så på liv og mylder i byen. Det må sies at gassere er et levende folk og handelen er stor her. Det er småbutikker bak vær en busk. Med en gang de ser en hvit kommer de løpende med forskjellige ting en kan kjøpe. Om en vil ha taxi eller sitte i en rickshaw er de der med en gang. Vennligheten og servicen er enorm. Du blir som en konge og du blir behandlet som en konge. Men her er det viktig å også være ydmyk. For det en skal huske på at det er mennesker som kjemper for å ha et anstendig liv. Bjørn-Eddy fortalte meg at det fantes 6 millioner gassere som har under 1$ om dagen å leve for. Det er derfor viktig at man støtter arbeidslivet og ikke gir til tiggere. For dersom tiggere tjener mer en de som jobber, vil det jo være helt forfengt å jobbe.

Da vi kom tilbake til stasjonen, spurte jeg Niriana om ikke han kunne ringe til sjåføren her på antsirabe, slik at vi kunne komme oss ut og se på noe av barmhjertighets arbeidet.
Når en reiser slik som jeg gjør, er det viktig å ikke legge beslag på misjonærenes arbeidstid. En dag eller to er helt greit, men en skal huske på at de er her for å gjøre en jobb og ikke være guider for studenter fra Norge. Her på stasjonen er det en kar som heter Nomena som er sjåfør. Han snakker både gassisk og engelsk. Hans engelsk er ikke akkurat den beste, men den er like god som trønder engelsk. Ikke sant Allan!! Uansett. Han har en god bil og er godt kjent i område. Det er faste rater for å hyre ham, akkurat som i Norge. Alle priser er relative her på Madagaskar, slik at det er godt å ha noen faste også. Jeg må innrømme at jeg er lei av å hele tiden å forholde meg til relative priser.

Jeg har før jeg reiste til Antsirabe, blitt fortalt av Bjørn-Eddy at barmhjertighets arbeidet her på Antsirabe er omfattende og om jeg hadde mulighet burde jeg oppsøke noen av institusjonene innenfor dette feltet. Etter samtale med Rado, Nomena og Niriana kom vi fram i fellesskap at vi skulle besøke døveskolen i Bako som ligger 15 min kjøring fra stasjonen og blindeskolen i Velo som ligger 30 min unna. En må huske på at det er ikke som i Norge, at det er kun konger og statsministere som kan komme på visitaser uanmeldt. Her på Madagaskar blir nordmenn sett på som høye beskyttere av barmhjertighets – og veldedighetsarbeid. En nordmann er alltid tatt i mot med åpne armer.

På døveskolen henvendte vi oss til rektor da vi kom. Hun syntes det var veldig hyggelig med besøk og tilbød seg straks og vise oss rundt på skolen. Det er et omfattende arbeid de gjør ved skolen og de dekker hele distriktet. Det er 187 elever, 16 lærer og det er 39 tilsatte til skolen totalt. Skolen har elever fra 6-18 år og de har fullt curriculum i forhold til vanlig skole. Skolen er delt opp i 2. en del for gutter og en del for jenter. De har ca. 10 mål med innmark hvor de eldste dyrker mais, ris og grønnsaker til egent bruk. De er også leverandør av oblater til de lutherske kirkene på Madagaskar. I tillegg har de ca. 6 kuer og noen høns. Det er 2 ”hoved” bygg, ett for gutter og ett for jenter. I vært av byggene har de klasserom og internat hvor de undervises 10 måneder i året. Skolen er m.a.o. deres liv. Foreldrene inviteres av og til til undervisning i døvespråket. Men de viser dessverre ikke særlig stor interesse for å lære det, noe som medfører at de ikke kan snakke med sine barn.

Vi gikk innom vært klassetrinn og vi begynte med første klasse. Det spesielle med klassene er at større elever kan være plassert i de lavere klassene, dette fordi de er mindre utviklet. Problemet er her på Madagaskar er at barn i distriktet ikke har foreldre som evner å føre dem til slike skoler og det tar ofte lang tid før de blir oppdaget. Det er derfor en 16 åring kan gå i 4 klasse, nettopp fordi hans kunnskapsnivå ikke er større.
Da vi kom inn i første klasse, ble vi introdusert til læreren. En meget hyggelig dame. En annen ting som er viktig å bemerke, er at alle lærerne på skolen er kvinner. Et merkelig fenomen. Alle barna reiste seg og var svært glade for å få besøk. Det var en slik glede og iver som jeg aldri har sett maken til. Jeg tok en del bilder av barna og så fikk de se dem etterpå. De var helt i hundre og var svært stolte når de så seg selv på bildet.

Jeg lærte meg fort hvordan en sier god dag / salama tupko(noenlunde oversatt til gassisk) på døvespråket. Og vær gang vi kom inn i et klasserom reiste alle seg og sa salama tupko. Også jeg lærte meg å si det! I den ene klassen, fikk jeg overvære litt av undervisningen. Det var en prestasjon det læreren viste. Alle barna hadde lært å kunne lese på munnen og læreren ropte opp alle navnene til elevene. Det var 2 ganger de bommet. Det var 15 elever i klassen. Men læreren gjorde det også vanskelig for dem, for da hun sa navnet deres snudde hun seg litt vekk. Etter denne demonstrasjonen ba hun elevene om å finne forskjellige grønnsaker. Det høres lett ut, men når du tenker på at de ikke kan høre hva hun sier og at de kun leser på lippene, er det meget imponerende.

Jeg tok bilder i alle klasserommene og de fikk alle se bildene etterpå. Digital kamera er genialt. Og da jeg filmet hva de gjorde, og de fikk se det etterpå var det nesten oppstandelse. For en fantastisk glede og iver disse barna viste. De rørte virkelig ved mitt hjerte.

Etter å ha vært på gutteinternatet/skolen, gikk vi til pikeinternatet/skolen. Her var det en del som hadde eksamen og de lot vi være i fred. I de andre klassene holdt de på med håndverk og broderi. Det var imponerende arbeid de utførte. Det var ca. 20 i klassen og de viste stolt fram det arbeid de har gjort. Jeg har ikke annet en å si, at det gjorde sterkt inntrykk på meg det arbeid skolen hadde gjort for disse barna. Også her tok jeg bilder av alle og viste det til dem og de var også her helt i hundre. Jenter er mer flau en gutter og det var heller ikke her noe unntak. De fniste og lo når de så bildene.

Etterpå bar turen opp til deres produksjonslokale av oblater. Det var et eldgammelt oblatapparat som de brukte, men det fungerte ganske godt. Jeg kan tenke meg det var fra 1950-1960 årene og var gitt som gave fra en misjonær. De hadde et sterkt behov for ett nytt apparat og dersom du kjenner noen som har ett å gi vekk, må dere oppfordre dem til å sende det med en misjonær til Madagaskar eller å kontakte NMS. Det ville ha hjulpet dem enormt. For inntektene av denne produksjonen er en av hovedinntektene til skolen og det arbeid de gjør for de fattige og vanskeligstilte barna som holder til her.

Etterpå var vi innom aulaen. Her har de andakter vær morgen før skolestart. Hele andakten foregår på tegnspråk og er et godt samlingssted for elevene. På veggen fant jeg et minnesmerke av den misjonæren som hadde grunnlagt og drevet skolen fra 1950-1990, nemlig Borgrevink. Jeg fant ikke ut om det er en etterkommer av vår kjære Borchgrevink, men det er høyst sannsynlig. Etter å ha vært her på Madagaskar har jeg fått ett helt annet syn på NMS en jeg hadde før. Det arbeid de begynte 12. august 1866 her på Madagaskar med Nilsen og Engh som pionerene, er den dag høyst levende. For da jeg samtalet med Einar Engebretsen(studieinspektør på MHS) før jeg dro, mente han jeg ikke ville finne mye etter Nilsen og Engh. Men det de startet, har deres brødre og søstere i misjonen videreført. Det som ble startet for 140 år siden bærer sine frukter den dag i dag. Misjonen er sannelig et guddommelig kall og virke og det de første sådde, kan arbeiderne i dag høste.

Turen gikk videre til kjøkkenet. Jeg vet ikke om jeg vill kalle det for ett kjøkken, men jeg har oppdaget at i forhold til gassisk stil, er det et kjøkken. Det var et uthus bestående av en jernkomfyr som ble oppvarmet med vedfyring. Plassert oppe på ovnen var to store jerngryter som inneholdt dagens middag. Den består av ris, kjøtt, grønnsaker og fisk. Det varierer om det er fisk eller kjøtt i middagen. Det skal også nevnes at komfyren hadde stått inne i huset før, men det hadde begynt å brenne slik at kjøkkenet og komfyren hadde blitt plassert ute pga. sikkerhet.

Etter 2 timer med omvisning av fungerende rektor, hadde jeg blitt så imponert over det arbeid de utførte her, at jeg besluttet å gi dem en liten pengegave. Liten i forhold til vår standard, men stor i forhold til gassisk standard. Jeg gav dem 100.000 ariary eller 300 norske kroner. Dette er nok til å kunne fø alle barna og de tilsette i 1 måned. For meg var det viktig å vise dem respekt for det arbeid de gjorde og gode ord gav ikke mat i magen til de små. Rektor var veldig gald for gaven og jeg ble oppfordret til å skrive i gjesteboken. Jeg oppdaget at personen før meg, var den norske ambassadøren. Hva skal jeg si?! Jeg er og blir privilegert som får oppleve mennesker og livet på denne måten.

Etterpå bar turen opp til blindeskolen. En fantastisk skole som er drevet av midler fra NORAD og under oppsikt av NMS. Ettersom jeg også her kom uanmeldt, hadde dessverre ikke rektor anledning til å vise meg skolen ettersom hun hadde gjester. Men husmor hadde tid til å vise oss rundt. En fantastisk dam med en glød og hjertelag for barna på skolen. Hun var også en god venn av Manga, min Afrikanske mor, og Niriana og jeg ble vist den samme kjærlighet som Manga har vist oss.

Turen gikk først til matsalen. Det var forholdsvis mørkt der og ingen belysning som jeg kunne se. Men nå er jo alle barna blinde, slik at behovet for lys var jo ikke særlig tilstede uansett.
Her var tallerkener, glasser og bestikk satt nøysommelig fram. Regner med at alt må være i skjønneste orden for at barna skal klare å finne fram til sitt. Alt var veldig rent og fint. Også her var det delt opp i 2 seksjoner. Jentene satt på venstre siden og guttene satt på høyre siden. Her skal det ikke være klabb og babb mellom gutter og jenter.
Kjøkkenet var akkurat som på døveskolen, bare her var kjøkkenet inne. Kokken var en hyggelig dame, med masse kjærlighet til sine barn. Som stor mann og stor mage, vet jeg å sette pris på en kokke med kjærlighet. For da blir det alltid masse god mat på de sultne!!

I motsetning til døveskolen, hadde de egne bygninger for undervisning og egne bygninger for internatet. Men også her levde og bodde barna på skolen. Da vi kom til gutteinternatet ropte husmor vazaha = hvit/fremmed og da kom alle guttene løpende. Eller dvs. de kom i ”tog” ettersom de ”hektet” seg på personen framfor for å komme seg fram. En glimrende måte, om jeg må si det selv for å komme seg trygt fram. Noen av guttene hadde med seg en gitar og spilte en melodi for meg. ”jeg gikk en tur på stien” ble spilt og jeg sang. Grunnen til at de kan norske sanger, er fordi 1 åringer fra NMS driver barmhjertighetsarbeid på skolen. Her er det en gutt som heter Sindre som er den store musikeren. Det arbeid han har gjort for disse barna står det stor respekt av. For meg virket det som om musikken var et fantastisk virkemiddel for disse barna å kommunisere på. Og viktigheten av å mestre for barn med funksjonshemming er utrolig viktig. En 1 åring er en ungdom fra Norge som blir hyret av NMS til å jobbe i ett fremmed land. Det kan være hvor som helst i verden og er en utrolig resurs for nettopp denne type mennesker, som trenger enkel og uoffisiell hjelp til å kunne finne gleder og mestring i en vanskelig situasjon.

Etterpå bar det til pikeinternatet. Her var ikke fullt så stor interesse for vazahen, men de lekte og viste utrolig stor glede. Jeg ble meget overrasket over å se en hvit jente på skoen her og spurte om det var en privatskole, men jeg ble fortalt at hun var en albino. Som jeg har sagt før, dette er et fantastisk eventyr og jeg takker Gud for at jeg får lov til å være her.
Jeg tok meg også en tur innom de sanitære anleggene på internatet. Det jeg trodde var en dusj, viste seg å være toaletter. Da jeg nevnte dette for Rado, fortalte han meg at han pleide å kalle denne type toaletter for 101. Det er fordi det er lite hull i bakken som er avløpet og på vær side er det laget merker for hvor føttene skal stå. Det hele så meget merkelig ut, men det sanitære var helt på sin plass.

Etterpå bar turen rundt på skoleområdet. Dessverre hadde hun ikke nøkkel til å komme seg inn, men byggene var ordentlig laget og hadde god kvalitet over seg. Uten NORAD ville en slik skole ikke kunne ha blitt oppført og drevet på en hensiktsmessig måte. Det var 4 bygg som stod 2 på vær side av trappen. Omkring lå det en flott hage med gressplen.
De hadde eget trykkeri på stedet for trykking av litteratur til blinde. Jeg prøvde å lese blindeskrift med fingrene, men for meg kjentes det ut som bare prikker.

Jeg ble fortalt at de hadde to motorsykler på stedet som hadde blitt som gave til skolen. Grunnen til dette, er at ansatte ved skolen kjører rundt i distriktet for å se etter blinde barn. En nesten helt umulig oppgave, men utrolig viktig. For foreldre i distriktene har nok ikke kunnskaper om skolen. Den er jo tross alt gratis og det er jo ingen ting som er gratis!! Det er dermed et fantastisk tiltak som er med å sikre vanskeligstilte funksjonshemmede barn en mulighet til å kunne få en ”normal” utvikling.

Etter nesten 2 timer med omvisning, og totalt 6 timer med aktivitet var jeg rimelig sliten. Vi reiste hjem og spiste litte granne på stasjonen og jeg fikk sovet en halv time. Jeg må innrømme at det var første gang jeg har klart å sove middag etter jeg kom til Madagaskar. Hva sier du til det kone’mor?! Jeg gleder meg til å komme hjem til Norge, slik at jeg kan sove middag!! Jeg hadde avtalt med Rado at vi skulle ha en spillekveld. Niriana løp og hentet noen pizza og brus og vi hadde en fantastisk aften. Det var utrolig kjekt.

I morgen, dvs. i dag(onsdag), da jeg skriver bloggen i dag ettersom jeg ikke fikk tid i går til å avslutte den, Var det noen som tog an? , har det vært en avslappende dag. Jeg har vært på middagsbesøk hos Rado og Turid i noen timer, sittet og skrevet blogg i noen timer og har ellers ikke noe hastverk i dag.

I morgen, dvs. torsdag skal jeg være med Rado til fattigskolen hvor han skal undervise. Vi kjører her fra stasjonen 05.30, en uhemsk tid, og kommer ikke tilbake før i 19 tiden. Det vil ta ca. 2 timer å kjøre og undervisningen starter klokken 07.00. Dette er en skole for kommende kateketer og diakoner.

På fredag skal jeg først være med på den lokale fattigskolen sammen med 1 åringene, så skal jeg og Rado reise til Betafo. Når vi kommer tilbake, skal vi leie motorsykler, fordi vegen til spedalsk senteret er fryktelig dårlig, og kjøre til spedalsksenteret som ligger 45 minutter vekke herfra.