Søndag 1.oktober

Søndag

Dette var dagen for avreise fra Fandriana. Det hadde vært 5 lange, men meget interessante dager vi hadde opplevd her sammen med Anders. Det var uten tvil at denne lille bygden hadde måtte ta farvel med en stor person, da Anders og familien hadde tatt farvel med Fandriana etter fire år. For den avskjed han fikk, var etter min mening en stor person verdig. Her stilte rektor og mang en lærer for å si på gjensyn. Leger og andre personer hadde allerede vært innom og sagt hei i løpet av de dagene vi hadde vært her og synodepresidenten hadde også vært bortom for å si farvel til Anders. Jeg opplevde det hele som et svar på hvor viktig misjonen er her på Madagaskar. Den norske misjon har gjennom sin spede oppstart i betafo 4.desember 1867, hatt en formidabel innvirkning på det gassiske samfunn. De norske har vært med å skape en identitet og en slags løsrivelse fra det franske imperiets makt over gasserne. For mange gassere opplever for eksempel skolevesenet og akademiet som noe som hører kolonimakten til, og ikke det gassiske folk. Nettopp fordi alt pensum er skrevet av franskmenn og fordi all undervisning foregår på fransk og ikke på gassisk. Mens personer som Anders Rønningen har vært med å bygge opp og forsterke den gassiske identitet.

Uansett. Det var også dagen for å si farvel til våre to følgesvenner, Kirsten og Arne Morten. Kirsten skulle tilbake til Norge etter endt oppdrag på Madagaskar. Hun hadde hatt med seg penger til en kirke som lå 1.5 timer kjøring nordvest for Fandriana. Det var en kirke/menighet som hadde hatt et ønske om å kunne bygge en kirke for det lokale samfunn, men som hadde opplevd mye problemer på veien. Et av problemene menigheten hadde opplevd, var at nesten all mursteinen de hadde brukt til å bygge opp kirken med var råtten og måtte byttes. Hele kirken var bygget på dugnadsarbeid og det var et driv og engasjement blant lokalbefolkningen som var helt fantastisk. Nå hadde Kirsten fått overlevert pengene, som var innsamlede midler fra Basarvirksomhet i Norge, og kunne returnere til Norge med fullendt oppdrag. Kirsten hadde satt farge på vårt fellesskap med mye godt humør og påfunn. Hun var også en dame med meningers mot, som gav mange fine og gode diskusjoner over et mangfold av temaer. Det ble dermed ikke det samme etter at hun og Arne Morten dro videre til Tana.

Arna Morten hadde vært med på turen som journalist og ønsket å skrive noen artikler om Anders og om de fire teologer som var på misjonspraksis på Madagaskar. Arne Morten var med å sette et godt preg på gruppen med sin alltid optimistiske natur og poseringer for fotografen. Adm.red. Med sine krøller, fregner, 1.90m høyde og caps på hodet, ruvet han godt i terrenget med undertegnede. Jeg var plutselig ikke så høy i forhold til alle disse lave gassere når jeg hadde Arne Morten og Ole M. ved min side. Uansett. Den nest siste dagen vi var i Fandriana, hadde Arne Morten forberedt et intervju for oss teologi studenter, som senere har blitt solgt til Vårt Land. Dersom dere har ønske om å finne ut av noen teologiske refleksjoner i ødemarken, er det bare å kjøpe Vårt Land og lese om det.

Etter å ha sagt farvel til våre gode følgesvenner for denne gang, bar turen til Fianarantsoa hvor vi skulle bo på et kinesisk hotell. Hotellet var bra og vi fikk endelig dusjet for første gang på 5 dager. Nå skal det ikke overdrives, men for en bergenser, er det å ikke dusje minst en gang om dagen ganske fælt. Etter å ha få tatt seg en velfjortjent dusj og et godt måltid middag, var det dags for å legge seg etter en atter fantastisk dag her på Madagaskar. Men jeg vil si en ting, før nattbordslampen slukkes. Da Knut stod i dusjen, med såpe over hele seg, forsvant vannet. Han måtte bruke flaske vann for å få vekk såpen fra ansiktet. Må innrømme at det høres umåtelig komisk ut. En sindig sørlending i dusjen uten vann.

Anders Rønningen kommenterer

28 september
Hyrdeinnvielse i Fandriana

I tobyen, eller omsorgssenteret i Andranoraikitra rett utenfor Fandriana er det hvert år innvielser av nye hyrder. Det er to års utdannelse (deltid) for å bli hyrde, og etter dette kan man bli innvidd til tjeneste som hyrde. De fleste hyrdene arbeider opp mot slike toby`er, hvor det kommer syke og besatte som trenger forbønn og pleie. De fleste av pasientene er gitt opp av leger og medisinmenn, og reiser til en toby som siste utvei. De må ha med seg alt de trenger, og noen til å stelle for seg, men hyrdene hjelper til og gir omsorg både åndelig og kroppslig, med de midler de har til rådighet. Hyrdene får ingen betaling for dette, men det er en viktig tjeneste som mange bruker svært mye tid og krefter på. Det er imponerende å se hva for arbeid som blir lagt ned i dette.

I år var det 11 hyrder som skulle innvies. De kom både fra luthersk og reformert kirke, siden hyrdebevegelsen, eller vekkelsesbevegelsen, er felles protestantisk. Det ble en gudstjeneste på 4,5 timer med mye program. Kirken var som den alltid er på disse møtene helt full, og alle prester og hyrder i hele området var der.

Hyrdene har også egne regler, og skal ikke røre alkohol eller røyk, og ikke minst: De skal ikke ha noe å gjøre med likvendingskultusen, som er en levende og sentral del av forfedrekultusen på Madagaskar. For selv om kirken tar avstand fra denne skikken er flesteparten av de kristne med i dette av frykt for å ødelegge familieforholdet etc. På grunn av at hyrdene må bryte totalt med dette, er mange av dem utstøtt fra familien og gjort arveløse, og derfor er det et stort offer å ta konsekvensen av sin tro å bli hyrde, fordi de ofte mister hele sin sosiale sikkerhet.

Etter innvielsen var vi bedt på fellesmåltid med en del av de fremste lederne og ”Ray aman-dreny” (foreldrene) i kirken/hyrdebevegelsen. I det trange kapellet fikk vi servert full middag. Det å spise sammen er et svært viktig tegn på vennskap og enhet på Madagaskar.




29 september
Fedredyrking på Kirkioka

I total kontrast til hyrdeinnvielsen torsdag fikk vi se hvordan den tradisjonelle religionen lever godt i dette området. Vi gikk fra Fandriana og lærerskolen der vi bodde opp til et fjell som tidligere var kongesete for hele området. Etter drøye to timers gange kom vi opp på fjellet der det var masse folk og stor fest. ”Kongegraven” var åpnet, og det lå seks bylter i rekke på siden av gravkammeret. Det er ikke sikkerhet om hvem disse var, men de er i alle fall blitt et symbol på kongemakten, og de har stor kraft og derfor er det så mange som kommer for å tilbe disse hvert år. Vi møtte folk fra Marovoay, Fianarantsoa, Mahajanga, Antananarivo osv osv: Praktisk talt hele landet. De var der for å be om velsignelse fra kongeslekten. Dagen før var det ofring av okse, men i dag var den store avslutningsdagen, hvor ”sterkt vann” ble hentet i kongensk kilde og velsignet på graven før det ble ”blåst” over de som ønsket det. Det gassiske ordet for å velsigne er direkte oversatt: ”å blåse vann”. De som ville kunne gå inn på graven, hvor de ”åtte beina” (som i følge gassisk tro er det som gjør liket helt: Skallen, hoftebeinet, overarmen og lår- og leggbein) lå pakket inn i nye klær. (Benklær……???!!!!) Mange knelte og tilba disse, og ofret honning, sukker, sukkertøy og hjemmebrent eller penger. Det er ting som trengs i det hinsidige og som skal blidgjøre fedrene til å sørge for lykke og fremgang. Vi møtte ei som skulle ta artiumeksamen, som sammen med sin familie fra øvre middelklasse i hovedstaden måtte komme for å be om at hun skulle bestå eksamen. Vi møtte også mange svært fattige, som bruker det siste de har av penger for å blidgjøre åndene, slik at de kan få litt velstand i livene sine.

Vi hørte to orkestre der. Musikalsk er det også svært interessant, men ikke lett å beskrive uten lydklipp. Det ene orkesteret (som normalt refereres til som likvendingsorkester) spilte oppå graven, og de hadde besetningen trompeter, klarinetter og stortromme og skarptromme. Disse militærorkesterinstrumentene fra kolonitida har blitt integrert i gassisk musikk, og gir en spesiell musikk som brukes på disse festene. Dette er utendørs musikk… Denne musikken finner vi aldri i kirken, selv om de også kan spille salmer på slike fester, fordi musikken er så sterkt knyttet opp mot seremoniene. Det andre orkesteret var i tillegg til stor- og skarptromme også bestående av fioliner og trekkspill. Dette er mer vanlig festmusikk.

På begge de to dagers ”happenings” møtte vi siste del av 1. kor 1. 15, ”for det er ved Guds nåde at jeg er …..”. På Kirioka så vi også flere andre bibelvers brukt, og ofte med vilje forandret til å kunne passe rett inn i disse seremoniene. Vi snakket senere med Synodepresidenten og hans kone som har høy utdanning i teologi, og har arbeidet mye med synkretisme-problematikken, og de fortalte at dette er bevisst strategi fra de som arrangerer festen, for å kunne få flere kristne til å delta. Likevndingsfesten på Kirioka startet i 1965, og er bygget rundt noen få som hevder de er etterkommere etter kongen som levde der for 300 år siden. Det er de som også sitter igjen med alle pengene som blir ofret (dette er flere årslønner…!), så det er spesielt trist å se at det ligger bevisst utnyttelse under det hele.

Torsdag-Søndag

Torsdag-Søndag.

Dagene på Fandriana gikk ganske fort. Det var mye inntrykk og mange opplevelser. Men vær dag startet vi med en frokost og vær dag fikk vi servert utmerket middag av landsbyens koner som kom for å hjelpe til. Jeg må innrømme at dagene i Fandriana var fantastiske og inntrykkene var mange. Det var tilslutt ikke mange som hadde telling på dagene eller hendelsene, for det var mye å oppleve. Jeg vil derfor kun presentere noen få eventer vi opplevde i de dagene vi var i Fandriana.

Elevkveld på lærerskolen.

Anders Rønningen har vært viserektor ved lærerskolen og har gjort mye for lokalmiljøet/samfunnet med bl.a. å få telefonlinje her, skaffet midler til å kunne bygge et nyt internat til skolen, bygget opp et fantastisk musikkstudie osv. var det selvfølgelig stor stas for lærere og elever å kunne ønske ham velkommen til en aften med gamle venner.
Anders hadde på forhånd fortalt meg at han ikke hadde noen følelsesmessige problemer med å returnere til sin gamle misjonsbygd. Men han måtte innrømme etter elevkvelden at det var ganske mye følelser som hang igjen.

Elevene hadde laget diverse revyer og sketsjer og noen musikalske innslag som de presenterte med en slik iver og glød at det overrasket oss totalt. Det hele ble holdt inne på aulaen, hvor de har en liten scene, høytaleranlegg og plass til ca. 300 mennesker. Vi hadde blitt oppfordret til å arrangere en liten underholdning for de gassiske studenter og lærere og vi var ikke mer snau at på kort varsel fikk snekret sammen et lite nummer, til stor glede for skolen. Kirsten og Arne Morten som var den kreative delen av gruppen, kom fram til at vi skulle presentere to sketsjer. En hvor vi skulle imitere en fotballkamp mellom Brann og Viking. Anders skulle være dommer, jeg skulle være Brannsuporter og Arne Morten skulle være vikingsuporter. Vi delte publikum inn i to grupper. Den ene gruppen var iherdige vikingsuportere og den andre gruppen skulle være iherdige brannsuportere. Etter litt opplæring, var begge grupper blitt gode brann og vikingsuportere, til våres og deres store glede. Kampen endte 2-1 til Viking, men jeg mener bestemt at det må handle om en korrupt dommer. For Brann kunne aldri ha tapt mot viking.

Etter vår fantastiske fotballkamp, var det dags for Kirsten og Auds lille sketsj. De var helt fantastiske og publikum var i deres hule hånd. Det må sies at Kristen, som er lærer, var utrolig flink med å underholde. Hun hadde også et fantastisk driv og engasjement for alle og enhver hun traff. En tøff dame.

Jeg er noe usikker på forløpet, men jeg tror kanskje at helt i begynnelsen av studentkvelden, ble Anders invitert opp til en slags dans, sammen med rektor og lærerstaben. Anders brilierte på dansegulvet og danset(jeg husker ikke hva dansen heter, men det er når en kobler seg opp i en lang rekke og danser bortover) til alles store glede. Utover kvelden ble han også oppmuntret til å spille på Valiha. Valiha er et gassisk musikkinstrument laget av bambus og har, tror jeg, 20 strenger. Jeg ble veldig overrasket over hvor bra han både sang og spilte.
Som avslutning på kvelden sang alle i salen en farvelsang til Anders. Det var en meget følelsesmessig avslutning både for våre gassiske venner og for oss selv. Det var nok en tåre som rant under den sangen.

Besøk i Toby.
I forbindelse med vår MIPU-reise til Madagaskar, må hver av oss skrive en oppgave relatert til en gitt problemstilling eller situasjon her på Madagaskar. Knut Torfinn hadde bestemt seg for å skrive om hyrdebevegelsen her på Madagaskar og da fantes det ikke noe som er mer naturlig en et besøk til en Toby. Jeg vet ikke helt hvordan en kan beskrive en toby best, men jeg vil beskrive det som en liten kirke som har som formål å drive en misjonerende diakoni for de fattige og syke. Det fantes forskjellige mennesker som jobber i en Toby, men de mest vanligste er hyrdene. En hyrde er et menneske som har ofret sitt liv for å kunne hjelpe andre gjennom diakoni, misjon og bønn. Hyrden bor og jobber sammen med den syke og gjennom gudstjenester og andakter i tobyen føres den syke tilbake til livet. Ikke alle blir friske, men etter hva jeg kunne forstå var det nærmere 70% som blir frisk eller delvis frisk.

En hyrde har også en annen oppgave, som for oss som kom fra Norge, var den mest spennende og interessante delen av hyrdetjenesten, nemlig eksorsisme eller demonutdrivelse. I Afrika, ser en på alle typer sykdommer som en besettelse av en ond ånd. Det kan være noe en har gjort eller noe en ikke har gjort. Men alt som har med sykdom og lidelse kan på en eller annen måte relateres til en ånd. Nå skal det sies at de aller fleste tilfeller handler mer om narkotika, sinnslidelser grunnet i alkoholisme og andre kulturelle konflikter en selve besettelsen, men det å få være tilstede under slike omstendigheter som en demonutdrivelse var både lærerikt og interessant. Både på teologisk og antropologisk prinsipper.

Men uansett. ”tobyen” begynte klokken 05.00 om morningen og det vil si at vi måtte stå opp rundt klokken 04.30 for å kunne være med på handlingen. Det var en meget trett gjeng med studenter som stod ved minibussen klokken 04.45 om morningen og var klar for å bivåne dagens ”gudstjeneste”. Vel framme ved tobyen, var stemningen god og spent. Da vi kom inn var det, som jeg har nevnt tidligere, ingen strøm. Det satt en del mennesker i stummende mørke og sang for full hals. Alle hadde med seg sin bibel og noen satt og leste i lyset av et stearinlys. Det hele gav en utrolig stemning og på en måte en trolsk opplevelse. ”gudstjenesten” forløp helt rolig og det var ”dessverre” ingen besatte blant oss. Andakten var lagt opp etter et todelt system. Den første delen hadde skriftlesning, bønn og salmer og den andre delen begynte med en allmenn demonutdrivelse samt forbønn for syke og trengende.
Det hele var en sterk opplevelse og gav oss mye tanker til ettertanke.
Vel hjemme var det rett i seng igjen og sove noen timer.

Fedredyrkelse på Kirioka.

Den ene dagen hadde Anders satt av til å gå opp på en fjelltopp som heter Kirioka. Det var en flott tur gjennom skog og dal til vi kom fram til en liten fjelltopp hvor fedrekulten hadde sterkt fotfeste. Før vi går videre vil jeg kort presentere hva fedredyrkelse er.

Fedredyrkelsen står sterkt i det religiøse og kulturelle forhold mellom de som lever og de som har gått bort. I denne relasjon står ofring til fedrenes ånder sentralt, da de tror at fedrenes ånder kan komme tilbake for å hevne seg dersom de ikke er fornøyd med sine etterkommere. De bygger ofte store og flotte gravkamre, hvor de ligger de døde etter en gitt orden på hyller inne i kammeret .
Ved høytider og spesielle merkedager har de en seremoni som kalles for likvending . Dette er når de døde blir tatt ut av gravkammeret, blir ikledd nytt lamba og vist rundt på rismarkene og i landsbyen så de kan se at deres arv er blitt ivaretatt. Denne riten står sterkt i den gassiske kultur og kirken har gjennom mange år prøvd å få den fordømt. Uten å lykkes.

Etter å ha brukt noen timer på å komme opp på selve fjelltoppen ble jeg( jeg vil i denne presentasjonen bruke mine egne refleksjoner av møte av fedredyrkelsen, da slike opplevelser ofte kan variere og at jeg ikke kan snakke på veiene av de andre) møtt av et syn som skremte vannet av meg. Helt på toppen stod graven etter den tids konge som bodde på Kirioka. Her var det et egent kor som stod og spilte på trompeter og trommer, mens mennesker stod omkring knoklene som var pakket inn i lamba og tilbad levningene. Det var i alt 6 lik som var pakket inn i lamba og ved hodene til likene, stod det mennesker som ofret honning, sprit, penger og annet som de avdøde kunne, etter tradisjon, bruke på den andre siden av døden. Denne type ofring ble utført for at den avdøde kongen skulle kunne gi de som ofret velsignelse og helbred.

Jeg opplevde det hele i sterk kontrast med fornuft og min egen kultur. Det var som jeg hadde lyst til å brenne alt som var der, bare for å kunne rense dette forferdelige hedenskapet. Jeg var kvalm, svimmel og ….. Jeg har rett og slett ikke ord for de følelser som veltet opp i meg med dette synet. Nedenfor graven, var det en stor menneskeskare som var samlet for å kunne få velsignelse av kongenes ”gjenlevende” slektninger som sprutet ”hellig” vann på de som kunne betale for det. Paradokset er at nesten alle vet at kongen som en gang bodde på denne fjelltoppen ikke døde der, men ble satt i fengsel på et annet sted i landet og hans levninger ble begravd langt vekke fra Kirioka. Men uansett. Disse etterkommere av kongen tjener store penger på denne festivalen eller hva en kan kalle det. Folk setter seg i stor gjeld for å kunne få nok penger til å kunne bli velsignet med dette hellige vannet. Til stor glede for de som mesker seg på fattige folks overtro. Det hele er bare så vemmelig at jeg blir kvalm av bare tanken.

Onsdag

Etter en tidlig frokost i 06.30 tiden, var det avtalt med Anders at vi skulle besøke Loharano og blindeskolen på formiddagen før vi så vendte nesen mot Fandriana. Loharano, som betyr vannkilde på gassisk, er som vi alle vet, Nils Nilsens misjonsstasjon. Han kom hit i 1872 og tok over arbeidet etter Borgen og Rosaas. I 1910 bygde Borgenvink opp en blindeskole her som til dags dato eksisterer. Blindeskolen her på Loharano utdanner blinde til å kunne drive jordbruk og annet praktisk arbeid som kan være med å gi en mening med livet for den blinde. Skolen er underlagt blindeskolen i Antsirabe, som på sin side er hovedsete for alt blindearbeid som foregår på Madagaskar. Ved alle slike institusjoner er det alltid et problem og Loharano er ikke annerledes. På skolen var det 22 elever, som får en ettårig utdannelse som er nok til å kunne gi et fundament for en menneskelig verdiskapning. Skolen har kapasitet til langt flere, men fordi det mangler penger til drift, er arbeidet redusert til et minimum. Vær elevene som går på skolen her, får et stipend, tilsvarende NOK 2.000,- pr. år som er nok til å dekke et års skolegang. Men fordi pengene kommer fra det som kalles for ikke merkede midler, varierer det fra år til år hvor mange av de blinde som kan få et stipend til å kunne få en framtid.

Jeg vil derfor oppfordre alle som kan og har råd, om å støtte blindearbeid prosjektet. Slik at flere blinde kan få stipender til å kunne få en framtid og et menneskeverd. For det er alt for mange som kan, men som ikke får stipend, som ikke får muligheten til et fullverdig liv som blind.

Etter å ha blitt vist rundt på skolen og ha opplevd og sett det arbeid denne skolen klarer under begrensede midler, bar turen tilbake til Antsirabe. For denne dagen var starten på vårt 14 dagers eventyr sammen med Anders Rønningen.

Denne dagen var en dag vi hadde ventet på lenge. Den første dagen sammen med Anders Rønningen på vårt 14 dagers eventyr. På forhånd hadde Anders leid inn en minibuss med sjåfør, som skulle kjøre oss fra Antsirabe-Fandriana-Fianar-Isalo-Tulear. Minibussen kjørerer normalt sett, hva en kaller på gassisk for en taxibruss, på strekningen Tana-Antsirabe. Sjåføren, Safi var en meget hyggelig kar som til og med snakket norsk. Det hele var duket for en glimrende tur. Før vi kjørte av gårde denne dagen, var jeg ute og kjøpte noen fotballer som vi tenkte å gi som gave til lærerskolen i Fandriana. Det kan ikke sies ofte nok. Gassere er tussete etter fotball. Kjøreturen fra Antsirabe til Fandriana tok ca. 3 timer og gikk helt greit. Vel framme ble vi tatt godt i mot av rektor på lærerskolen og noen av lærerne og deres respektive koner. Etter en kort diskusjon, ble gruppen så delt opp i to. Ole M., jeg og Knut Torfinn skulle sove i gjestehuset, mens Aud, Arne Morten, Anders og Kirsten skulle sove i misjonshuset til Anders.

Det må sies at stemningen blant guttene som måtte sove i gjestehuset var heller laber da vi oppdaget at det ikke var strøm eller vann. Det var en stor tønne med vann som vi kunne bruke til å vaske oss med og til å skylle ned toalettet med. Min daglige dusj kunne jeg se langt etter. Da mørket kom, ble stemningen enda mer laber, for når det blir mørkt ute på landet og det ikke fantes strøm eller lys i mils omkrets, da blir det mørkt da. Etter litt galgenhumor og intern spøk, kom vi fram til følgende sitat; kall meg gjerne kall, men mitt kall er i Andeby. Et sitat som henger på Den norske skole, Antsirabe. Dette sitatet har etter hvert blitt sitert oftere og oftere. Ikke som en kontradiksjon på misjonskallet, men som et godt humor supplement i møte med vanskelige situasjoner.

Etter å ha fått tent noen stearinlys og kledd på oss noe mer klær, kom det noen hyggelige folk fra bygden som skulle lage mat til oss. Vi fikk servert et utsøkt måltid og stemningen var nå begynt å komme seg igjen. Etter middag, gikk vi alle ned til Anders sitt gamle hjem, hvor vi brukte resten av kvelden til å spille domino. Domino er et artig spill med mange forskjellige varianter av regler og muligheter. Arne Morten og Anders lærte oss en type domino som de kalte for Mexicaner. Det går ut på følgende: Alle får 11 brikker vær. Vær brikke har vær sine tallkombinasjoner og i vårt spill hadde vi dobbel 12 som øverste brikke. Dvs. at vi hadde 68 brikker totalt. Den som hadde den aktuelle dobbel brikke, normalt sett er det dobbel 12 som begynner og for vær runde går vi ett tall ned til vi kommer til dobbel null. Uansett, kvelden gikk fort og stemningen ble bedre og bedre rundt bordet. Arne Morten og Kirsten skapte god stemning med god humor og innsats rundt dominobordet.

Etter en hyggelig kveld og mange inntrykk var det å finne veien gjennom mørket og opp til gjestehuset. Det var så mørkt at vi ikke kunne se hverandre mens vi gikk oppover. Heldigvis var det noen brave studenter som hadde husket å ta med seg lommelykt som kunne lyse opp veien for de enfoldige. Vel framme i huset, var det om å finne fram noen stearinlys og få på litt lys så vi kunne finne tønnen med vann og få vasket oss og stelt oss for natten.

tirsdag

Denne dagen var satt av som fridag og vi hadde med glede sett fram til å endelig kunne slappe av. Etter en behagelig frokost i nitiden på formiddagen, bestemte noen av oss å oppsøke steinmarkedet. Steinmarkedet her i Antsirabe er meget kjent over hele verden. Den har en meget artig historie som kan minne mye om Klondyke. For ikke mange årene siden ble det oppdaget store forekomster av edelsteiner i utkanten av Isalo, Ilakaka. For de som ikke er så lommekjent på Madagaskar, ligger dette på sørvest delen av Madagaskar, ikke langt fra Tulear. Det er mest safirer, men også opaler, smaragder og andre edelsteiner og halvedelsteiner som kan finnes her. Edelsteiner som utvinnes her fraktes så bl.a. til Antsirabe hvor bergensere og andre nordmenn kan gjøre noen fantastiske kupp.

Etter å ha handlet min del av herligheten og etter å ha brukt en halv formue(200 kroner) var det tid for sightsing. Selve Antsirabes bykjerne er ikke særlig stor. De har en togstasjon, som egentlig ikke er særlig operativ, to helt rette gater som så samles til en vei/gate i enden av bysentrumet, eller som vi kan si; ender opp med en statue av vår gamle venn T. G. Rosaas.
Etter å ha sett på en del gassiske produkter og hatt en hel haug med selgere og tiggere etter oss, bestemte vi oss for å stikke innom den lutherske bokhandelen. Her ønsket jeg å kjøpe meg en gassisk bibel og Aud ville kjøpe seg noen postkort. Nå skal det sies at jeg har allerede kjøpt meg noen gassiske bibler fra forrigegang jeg var her, som jeg så gav til Nirina og Manga. Denne gang har det kommet meg for øre at det er en kateket som har en utslitt, gammel bibel som han har hatt i 16 år og som nå ønsker å skifte ut. Det er min intensjon å kunne gi ham min bibel når jeg forlater Madagaskar for denne gang. Bibelen som jeg kjøpte inneholder både det gamle og det nye testamentet + salmebok. Den koster 30 000 ariary eller 90 NOK.

Etter endt handletur var det å returnere til misjonsstasjonen og slappe litt av. Jeg og Ole M. har hatt vår store glede i å ha oppdaget at det fantes et stort forråd av Donald ved den norske skole i Antsirabe. Gjennom flere kvelder har vi tilbrakt hyggelig timer med Donald og vi har hatt studier av gamle klassikere av Carl Barks og Don Rosa. En kan si mye om Donald, men morsomt er han. Etter å ha slappet av med Donald en liten stund, hadde vi en middagsavtale hjemme hos ettåringene. Her hadde de stelt i stand en kyllingmiddag i karrisaus og litt frukt til dessert. Kaffen ble holdt på terrassen hos den ene ettåringen, Audun, som kunne fortelle oss at han hadde planer om å anskaffe seg to krokodiller. Han hadde fått bygget en liten innhegning ved siden av terrassen sin, som han hadde forsterket med betong og finmasket hønsenetting for at ikke folk skulle kunne stikke fingrene inn. Han har fått klarsignal av tilsynsmannen og ansvarshavende ved misjonsstasjonen for prosjektet, men han ventet enda på svar fra myndigheten, noe som kun var en formalitet. Om alt går som planlagt, bør hans to krokodiller være på plass til vi kommer til Antsirabe den 10.oktober.

Klokken 16 hadde Audun trommet sammen de lokale gassiske helter for en volleyballkamp. Vi teologistudenter stilte mannsterke, Aud foretrakk å sitte og se på, mens vi gutta herjet vilt på banen. Mens vi spilte, kom ingen ringere en Anders Rønningen spaserende. Han skal være vår guide og lærer i to uker. Det var for meg også et gledelig gjensyn, da jeg allerede hadde møtt ham på min forrige tur til Madagaskar da jeg var med Rado til bibelskolen i Fandriana.

Etter å ha briljert(det er bergensk for å ha spilt noen lunde) på volleybanen i en time halvannen, var det dags for en dusj før middag med Anders og hans to følgesvenner. Vi hadde avtalt å møtes med porten klokken 19.00 for så å gå ut og spise. Friske og opplagte bar det av gårde til en italiensk restaurant som jeg var på forrige gang. De andre var litt skeptiske og ville helst gå til en annen restaurant. Men som storvokst bergenser og en romlende mage, var valget allerede avgjort. De andre måtte, i etterkant av restaurantbesøket, innrømme at det var en god ide. Her spiste jeg og noen andre andebryst med honning og peppersaus. Et utmerket måltid til hele 30 kroner. Også de andre spiste seg gode og mette og var strålende fornøyd med valget av restaurant. Her ble vi også introdusert for våre to nye følgesvenner som Anders hadde tatt med for turen. Det var Kirsten, søster til min gamle lærer og professor Jan Marin Berntsen, og Arne Morten Rosnes som bor i Tana men som var med for å lage en artikkel om et eller annet arbeid. Jeg har oppfordret begge til å presentere seg i bloggen og jeg håper og tror at jeg vil kunne legge inn mer informasjon om dem ved en senere anledning.
Men uansett. Nå var reisefølget introdusert og vi var alle klare for å ta fatt på reisen til Fandriana så snart som mulig. For et eventyr dette skal bli.



I den ene rette gaten, fantes det en del butikker og banker, restauranter og andre institusjoner.
Her gikk vi innom en butikk som het Roberts, en sjokoladebutikk som selger veldig god konfekt for en akseptabel pris. Vi betalte 25 000 ariary, eller ca. 70 kroner for en kilo med den beste gassiske konfekt.

Søndag og mandag i Antsirabe

I dag var vi tidlig oppe for å kunne være med på gudstjeneste i den lokale kirken her i Antsirabe. Det var rektor på norskeskolen, Brun, noen sykepleierstudenter og 4 noe slitne praktikumsstudenter fra MHS som var med i kirken blant de norske.
Kirken ligger ganske nærme den katolske kirke, noe som historisk sett skyldes den katolske kirkes infiltreringspolitikk fra 1880 tallet og oppover. Kirken eies og drives av FLM. Vær søndag holdes det 2 gudstjenester; en klokken 06.00 om morgen og en klokken 10.00. Sonja Kuspert, en av misjonærene, spurte om vi ville være med henne klokken 06.00 til den første gudstjenesten, men vi takket høflig nei. Dette er ikke et tidspunkt for studenter.

Gudstjenesten varer vanligvis et sted mellom 3.5 – 4 timer her på Madagaskar, noe som er forholdsvis lang tid. Vi bestemte oss av praktiske grunner å forlate den etter offeret. Dvs. ca. 2 timer gudstjeneste. Under kungjøringene tok jeg med den frihet og gikk rundt i kirken og tok noen bilder av liv og røre. Jeg var over og under hele kirken i løpet av denne tiden. Det morsomme var at når jeg var oppe på galleriet, satt det bare døve mennesker der og når jeg hilste dem på døvespråket ble det rene oppstandelsen der. De syntes det var alle tiders at en vazaha kunne døvespråket.

Etter gudstjenesten var vi invitert på middag av Fru Tjose og ettåringene. De hadde bestemt seg for Le trianor, noe som ikke var meg i mot, da dette er min ynglingsrestaurant fra sist jeg var her. Etter en bedre middag, var det å spise dessert og hva annet en min favoritt dessert kunne jeg spise? Sjokolade moussen her er helt fantastisk.

Etter et slikt måltid måtte vi ha siesta hjemme i leiligheten. Vi lå alle og sov i en 30 minutter og da vi våknet, var det arrangert tur til Betafo. Her skulle vi bestige en fjelltopp, slik at vi kunne se ned på Betafo dalen. En artig ide, helt til vi skulle gå opp på fjellet.
Vi var ca. 18 personer i alderen 3-60år som skulle være med på utflukten. Vi begynte friskt, men da etter hvert begynte det å tynnes ut i rekkene. Men det må sies at MHS studentene var de første til å bestige den. En meget imponerendes bragd, om jeg må si det selv. Jeg selv holdt på å stryke med på den siste kneiken. Det var ikke mye krefter igjen og jeg vil nesten karakterisere det som et under at jeg klarte det. Men det var betryggende å ha 5 sykepleiere med oss på turen som kunne stelle meg, og 3 prester som kunne stå for minnestunden!!

Da vi alle var kommet vel opp, kunne vi drikke kaffe og spise kaker og kanelboller til den mest fantastiske utsikt en historiker som meg kunne drømme om. Utsikten over Betafo dalen var helt storslått. Reimer Brun hadde spurt om jeg ikke kunne ha et lite foredrag om Betafo mens vi var der oppe og jeg hadde skrevet noen sider som jeg presenterte til stor glede for alle. Vi fikk også stadfestet at det var Borgen, og ikke Rosaas som grunnla Antsirabe. Selv om dette kom noe overraskende på noen av misjonærene.

Turen ned gikk ganske greit og det var en meget sliten gjeng som satte i bilen på vei tilbake til Antsirabe. På kvelden var vi ute og spiste pizza sammen med ettåringene på en kanskje noe tvilsom restaurant. Det kan nok være jeg som er meget skeptisk til denne type restauranter, for de andre var meget fornøyd. Men nå har jeg jo meget dårlig erfaring med pizza fra Madagaskar. Etterpå var det rett hjem og slappe av. Klokken 22.00 var alle 4 godt i seng og det kunne høres høy snorkefaktor utover den lille bygden Antsirabe.

I dag, mandag, var det satt opp to turer for oss teologistudenter. På formiddagen skulle vi til presteskolen i Betafo. Dette var en skole som ble bygget for ca. 40 år siden og er eid av FLM.
Vi ble tatt godt i mot av rektor, lærerne og deres koner. Omvisningen var meget interessant og de tok seg god tid til å svare på alle spørsmål og å fortelle om skolens område.
Skolens bygninger og materiale var dessverre meget forfallent og slitt. Det var mye som burde ha blitt utbedret og forholdene var meget kritikkverdig. De hadde bl.a. ikke vann og mange av bygningene hadde heller ikke strøm. Lite med bøker og et meget bedrøvelig bibliotek var også noe av det de kunne vise fram. Skolen utdannet 50 teologer og ca. 30 kateketer som skulle dele på de meget få resursene skolen hadde. Som en liten oppmuntring på det arbeid de gjorde, gav vi dem 100 000 ariary, noen penner og en brevåpner. Det var ikke mye, men det var da litt.

Etter vår tur til presteskolen, var vi invitert på middag hos Sonja Kuspert. Her fikk vi servert en meget god Stroganof gryte med tilhørende dessert; sjokolade is med frukt. Mmmmmmmm

Etter middag var det dags for dagens siste tur. En tur til jordbruksskolen Tombosoa. Tombosoa betyr egentlig fakkel på gassisk, men det var en nordmann som startet den i 1867, tror jeg. Den får midler var kirkenes verdensforbund + noe fra Norad. Den har ca. 500 verpehøns, 100 norske melkekuer og 300 griser. Her underviser de studenter i drift av gård og jordbruk og noen andre praktiske fag som for eksempel regnskap.

Etterpå var det å reise hjem og spille litt volleyball og basketball med de lokale gassere. Det må sies at det norske all star team knuste det gassiske laget. Men det er vel bare slik det er. Noen idretter passer best til høye mennesker. Vi hadde en gjennomsnittshøyde på 188, mens våre gassiske venner hadde en høyde på 168 i gjennomsnitt.

Utereise Madagaskar og de første dagene

Utreise Madagaskar

Den 19. september var dagen for utreise til Madagaskar og reisevervene var i høyspenn. Ca. 10.15 kjørte jeg av gårde for å hente Ole Marton og Knut Torfinn, som også skulle være med på turen. Aud ble kjørt til flyplassen av sin sønn. Vel ute på flyplassen, kunne studentene fra MHS forenes i en lykkelig union av nerver, glede og spenning framfor innsjekkingen hos Widerø/KLM. Etter å ha skrevet navnene våre på bagasjen, sjekket inn og passert sikkerhetskontrollen med glans, var det å få litt kaffe og planlegge vårt opphold i Paris så vi kunne få mest mulig ut av det.

Flyturen gikk ganske greit. Som sagt har jeg flyskrekk og er ikke særlig glad i å fly. Men det hardeste var overstått ved avgang fra Stavanger. Knut fortalte om lyder og knirking i flyet og hvorfor de lydende var der. Det hjalp på, men det er ingen ting som en stille stund i bønn med Gud. Det hjelper mot det meste!!

Vi landet i Paris ca. 16.30 og var på hotellet rundt 17.00, et greit hotell som lå på selve flyplassen. Litt harde senger, men ellers ok. Nå var det Paris som stod for døren. Vi hadde bestemt oss for å ta undergrunnen inn til selve Paris, og det var Aud og Knut Torfinn som ordnet den biffen. Toget stoppet ved Notredam og da ble det ikke overraskende en tur til dette praktfulle byggverket. Vi var heldige, for det Notredam stenger klokken 19.00 og vi var der 1840 og fikk med oss siste del av en gudstjeneste som ble avholdt der. En praktfull kirke denne Notredam. Det må virkelig sies.

Etter på bestemte vi oss for å få en matbit og stoppet innom en pizzaresturant ikke langt fra Notredam. Her hadde vi utsikt over Seinen og Notredam. En fantastisk opplevelse. Vi bestemte oss for å gå langs Seinen opp til Eifel tårnet. Vi oppdaget etter hvert at dette var ingen kort tur. Vi gikk og gikk og vi følte at vi aldri kom fram. Men 4 staute misjonsstudenter fra MHS gir aldri opp og til slutt, etter å ha bivånet en motorsykkelulykke, entre Gustav Eifels praktverk. Det kostet 7.40 euro pr. snute for å komme opp i Eifel. For denne summen kunne vi reise opp til andre nivå med heis. Men om vi ønsket å reise helt til topps, måtte vi betale ytterligere en formue + at vi måtte ha stått i kø i ca. 1 time. Vi bestemte oss for å finne veien ned igjen og finne oss en fortauskaffe. Ole M. har alltid drømt om å sitte på en kaffe i Paris og drikke sjokolade. Det må innrømmes at det hørtes ut som en veeeelllldiiigg god ide. En fantastisk opplevelse. Etterpå bar det hjem igjen til hotellet og i seng.

Etter høy snorkefaktor var formen rimelig bra for den siste etappen til Madagaskar. Etter en behagelig frokost, utsjekking og busstur, innsjekking og passert gjennom passkontroll, var vi nå klare for avgang. Flyet ble en time forsinket pga. tett tåke i Paris, men humøret var bra og gleden enda større da avgang var et faktum.

10 timer og 40 minutter med flyreise stod framfor oss. Hvordan skulle dette gå? Etter å ha nådd vår marsjhøyde på 32 808,40 feet og en marsfart på 0.8 mach, hadde fargen begynt å komme igjen i ansiktet mitt og knoklene var ikke fullt så hvite. Humøret var på topp og gleden over å endelig være på vei til Madagaskar var å ta og føle på. Etter en bedre middag med litt vin og likør for helsen, var det å se på fjernsyn og skravle litt om tanker og ideer om hva som ventet oss på Madagaskar. Jeg, Ole M. og Knut Torfinn begynte etter hvert å spille forskjellige spill og konkurrere hvem som svarte mest riktig. Det må nevnes at jeg slo Knut Torfinn på spørsmål i Aerodynamikk!! Til slutt var det kun jeg og Ole M. som klarte å holde koken fram til Madagaskar med å spille; Hvil du bli millionær. Ole klarte det imponerendes å bli millionær. Og det på et annet språk.

Vel framme i Tana(hovedstaden i Madagaskar), var det ca. 40 minutter kø for å komme gjennom passkontrollen før det var nye 10 minutter venting på bagasjen. Dernest var det å passere tollen og så var det å vente på at alle kom seg gjennom tollen. Utenfor så jeg til min store glede et kjent fjes. Bjørn- Eddy Andersen hadde tatt turen ut for å hente oss og gleden var stor å treffe igjen ham. Turen tilbake til Isoraka, og gjensynet med den Norske Misjonsstasjon var, om ikke enda større, minst like stort som med gjensynet av Bjørn-Eddy.
Straks vi hadde kommet oss inn på de rommene vi skulle bo på, var den lett gjenkjennelige snorkelyden gjenkjennelig. De fire staute studenter sov som små barn.

Torsdag morgen etter var vi invitert på en hyggelig frokost hos Bjørn-Eddy og Torbjørg. Her ble vi servert frokost etter norsk og Bergensk standard. Etter å ha blitt mette og gode, og etter noen gode ord for dagen, var det nå tid for presentasjon av Madagaskar og det arbeid/prosjekter de norske misjonærer er involvert i. Det er et fantastisk arbeid NMS har gjort her på Madagaskar og det er ganske synd at ikke det er flere misjonærer her ute som kan være med å bidra til å øke den norske innsats og oppbyggelse her på Madagaskar. For 20 år siden var det 80 Missionærer her. Nå er det kun 20 totalt.

Etter en kort gjennomgang av Madagaskar og det arbeid som utføres her, kjørte Magne Smørdal( MNS misjonær stasjonert på Isoraka, Tana) oss ned til Den Norske Ambassade, hvor et hyggelig møte med ambassadøren ventet. Hans Fredrik Lehne(ambassadøren) var en hyggelig og engasjert kar i sitt arbeid. Ambassaden ble opprettet i 2004, etter initiativ av Hilde Frafjord Johnsen og har et godt og tett samarbeid med misjonen her på Madagaskar. De jobber for det meste med bistandsprosjekter og i 2005 ble det gitt ca. 100 millioner kroner til bistandsprosjekter på Madagaskar. For det meste går pengene med til å bygge skoler, sykehus og annen viktig infrastruktur for landet. Etter vår samtale med Ambassadøren, ble de alle med ut, slik at vi kunne få ta bilder av dem. Etter et meget hyggelig opphold på Ambassaden, kom Smørdal og hentet oss og kjærte oss tilbake til Isoraka.

Etter en utmerket middag hos Smørdal og en liten siesta, var vi klare for en tur til SALFA. Her har kirkepresidenten og FLM sin hovedadministrasjon sitt hovedkvarter. I tillegg drives også FLM sitt helsearbeid fra dette bygget. Her fikk vi hilse på kirkepresidentens sekretær som kunne fortelle oss om det arbeidet de utførte og hva de jobbet med. Dernest fikk vi hilse på han som var leder for helsearbeidet for FLM, som for øvrig også er kandidat som president til valget i desember. Etter noen timer på besøk her, bestemte noen av oss å reise tilbake til Isoraka og noen av oss for å finne en isbar. Etter å ha blitt overrasket av en skikkelig regnbye, klarte Jeg, Ole M. og Knut Torfinn og finne en glimrende isbar, hvor vi kunne sitte i ro og fred og nyte gassisk is. Gode og mette på is, var det å finne en god restaurant og spise på. Aud var invitert på kveldsmat hos Bjørn-Eddy og Torbjørg, så hun var ikke med ut, men vi gutta var klare for et ekte gassisk måltid. Etter et herlig måltid, en hyggelig samtale på sene nattestimer, bar det i seng klokken 23.00. to minutter etter kunne det høres snorking i alle rom.

Fredag morgen klokken 06.45 var det å sprette opp. Ikke fult så spreke som før, men med friskt mot og klar for en ny strålende dag. Vi var invitert på frokost hos Smørdal klokken 07.30 og etter en meget god frokost, var det av gårde for en introduksjon om samarbeidsprosjektene NMS hadde med FLM og ambassaden. Dernes bar det av gårde til døvesenteret og til det diakonale arbeidet de utfører her i Tana. På veien bestemte vi oss for å kjøpe noen fotballer til barna, noe som de også ble meget glade for. Det er en fantastisk iver og glede disse barna møter oss med. Virkelig gripende. Etter å ha vært med på andakt sammen med barna, var det hjem på middag hos Bjørn-Eddy og Torbjørg. Her fikk vi servert kjøttkaker, gulrøtter, saus og erter. Et nydelig måltid. Det spesielle med denne middagen, er at den er laget av hushjelpen dies som er gassisk. Men jammen kan hun lage ekte norsk bondekost!! Etter middag var det en etterlengtet siesta. Ikke før var vi kommet innenfor døren til leiligheten vår, kunne det høres snorking fra alle kanter av rommet. Vi er nok ikke særlig unge lenger.

Etter en velfortjent siesta, bar det av gårde ut til en Toby som ligger mot flyplassen. Tobyen er under medisinsk oppfølging av Dr. Susanne. Hun tok godt i mot oss og hun hadde satt av 1 time for intervju og samtale om det fantastiske arbeidet de gjør. På Madagaskar er psykiske lidelser ukjente eller ikke akseptert anerkjent. Kirken/FLM har siden begynnelsen av 1980 tallet jobbet med mennesker som har sinnslidelser eller andre psykoser. De har bygget opp små hus, som styres av hyrder. Hyrdene er kristne mennesker som har en toårig utdannelse innenfor bibelkunnskap. De ofrer livene sine for å tjene og pleie de syke og da spesielt de som har sinnslidelser og andre psykoser som kommer av missbruk av alkohol eller narkotika. Hyrdene driver også ut onde ånder og utfører eksorsisme.

Etter en tur på Tobyen bar turen videre til markedet ved dikene. Dette er et marked bestående av 150 boder som strekker seg langt av gårde. Her kan en fattig student kjøpe det lommeboken holder til. Da jeg denne gangen hadde en lang handlesiste, gikk tiden fort og kjøpene mange. Tilslutt hadde jeg brukt opp alle pengene mine, men jeg hadde ikke så fryktelig mye med meg heller. Men for ca. 400 kroner fikk jeg kjøpt ganske mye om jeg tør å si det selv.

På kvelden iviterte vi Bjørn-Eddy og fruen + Smørdal og fruen ut på middag. Dette var meget hyggelig og det var en kjekk kveld. Ole M. imponerte grundig, da han spiste verdens største hamburger, så pizza og dernest en stor brownie og iskrem. Som bergenser trodde jeg at ingen var i stand til å spise mer en meg, men en kar fra Kabelvåg er ikke lett å slå.

På lørdag var dagen for å kjøre ned til Antsirabe. For anledningen hadde Bjørn Eddy hyret inn Nomena til å kjøre oss. Nomena er en hyggelig kar fra Antsirabe som lever av å kjøre nordmenn og turister på øya. Vi reiste fra Tana ca. klokken 09 og etter 7 politikontroller stoppet vi halvveis mellom Tana og Antsirabe for å spise på en meget hyggelig pizza restaurant. Maten her var ganske god og alle var mette og fornøyde da vi kjørte videre.
4 mil fra Antsirabe stopper bilen til Nomena. Her var 4 nordmenn langt ute på ødelandet med en ødelagt bil. Hva skulle vi finne på?

Her kom Knut Torfinn i sitt rette ess. En flymekaniker har da ikke problem med en gammel Ford og han var ikke snau med å kaste seg over motoren. Han og Nomena prøvde å fa i gang bilen i 2 timer, uten hell. Etter hvert begynte det å bli kalt og mørket begynte å nærme seg. Heldigvis fikk han stoppet en bil som kunne gi melding til Antsirabe om at vi hadde havarert, slik at de kunne sende en bil og hente oss og bilen til Nomena. Men mens vi stod der, kom en venn av Nomena forbi og begynte å trekke oss av gårde. Etter 20 minutter kom heldigvis mekanikerene fra Antsirabe. Men da hadde bilen til Nomena på et mirakuløst vist startet. Nomena kunne fortelle at han hadde spilt salmer og bedt til Gud om at han måtte gripe inn og hjelpe oss. Og så hadde bilen startet. Jeg overlater til deg om det er et under det er snakk om eller at Knut Torfinn hadde fikset problemet.

Vel framme i Tana, klokken 19.00 var det en gjeng med meget slitne studenter som ankom. Vi ble invitert inn i varmen og hadde en koselig stund med alle misjonærene som hadde stelt i stand en liten fest for oss. Her hadde de laget pizza, kaffe og andre goder som vi kunne godte oss med i noen timer. Klokken 22.00 var det 4 meget slitne studenter som krøp opp i sengen og ikke lenge etter kunne snorking høres fra alle rom.

"Relativ" kort innføring i gassisk historie

Madagaskar er verdens fjerde største øy og har et flateinnhold på ca. 600 000km², som tilsvarer et geografisk område som tilsvarer Norge, Sverige og Danmark til sammen. Hovedstaden heter Antananarivo og ligger på ca. 1600m.o.h. Øyen ble oppdaget av Portugiserne i ca. år 1500, men det var Frankrike som fattet interesse for øya og da spesielt på grunn av deres handel med Østen. De kunne bruke Madagaskar som handelsstasjon og bindeledd for det franske handelskompani og allerede i 1642, ble det på Richelieus initiativ, opprettet et handelskompani for Øst-India og Madagaskar. Øya fikk navnet Ile Dauphine av Kong Ludvig 14 i 1665, for å markere at øya tilhørte det Franske kongehus.

Primærnæringene er jordbruk og fiske. 90% av øya har dyrkbar jord, men på grunn av vannmangel er det ikke alle områder som er dyrkbare. De vanligste husdyr er kyr og geiter.
Det er et variabelt dyreliv på øya og det er dyr som bare lever nettopp på Madagaskar, for eksempel lemurer og fosa. I motsetning til Afrika, fantes det få farlige dyr; krokodiller og villsvin er de enste og de er begynt å bli en truet dyreart. Av gammelt av var det store skogområder, men med tiden har denne forsvunnet. På øya fantes det enda urskog, men mye av skogene er brent ned for at bøndene kan gjødsle åkrene sine. Den største urskogen fantes i høylandet på østkysten.

Madagaskar består stort sett av høyland med store høysletter som blir dyrket. I høylandet ligger temperaturen rundt 25-30 grader og luftfuktigheten er rimelig akseptabel. Lavlandet, nærme kysten, har et subtropisk klima med høye temperaturer.

Det religiøse livet på Øya består i all hovedsak av fedredyrkelse, men de tror også på skaperguden Mananjary. Det var han som skapte himmel og jord og alt som fyller den. Mananjary er en vredens gud som kommer med torden og naturkatastrofer når han ikke er fornøyd med folket[4]. Ellers har han ikke noe med folket å gjøre og gasserne har dermed ikke noe ofring eller gudsdyrkelse til ham.
Fedredyrkelsen står sterkt i det religiøse og kulturelle forhold mellom de som lever og de som har gått bort. I denne relasjon står ofring til fedrenes ånder sentralt, da de tror at fedrenes ånder kan komme tilbake for å hevne seg dersom de ikke er fornøyd med sine etterkommere. De bygger ofte store og flotte gravkamre, hvor de ligger de døde etter en gitt orden på hyller inne i kammeret[5].
Ved høytider og spesielle merkedager har de en seremoni som kalles for likvending[6]. Dette er når de døde blir tatt ut av gravkammeret, blir ikledd nytt lamba[7] og vist rundt på rismarkene og i landsbyen så de kan se at deres arv er blitt ivaretatt. Denne riten står sterkt i den gassiske kultur og kirken har gjennom mange år prøvd å få den fordømt. Uten å lykkes.

Det er mange forskjellige folkeslag på Madagaskar og det er tvil om hvor de opprinnelig kom fra. Forskere mener at de opprinnelige gassere har kommet kystveien fra Østen og er av malayisk – indonesisk rase. Det er ca. 18-20 gassiske raser på øya og deres utsende varierer fra Europeisk – kaukasiske trekk til afrikanske trekk. Språklig sett varierer dialektene fra nord og syd til øst og vest, men merinaspråket er et skriftspråk og blir snakket og forstått av alle på Madagaskar.


Historisk sett ble landet styrt av 21 småkonger[10] som styrte over sine geografiske områder helt fram til den ene småkongen over merinafolket, Andrianampoinimerina, fra ca. 1794 og fram til 1810 prøvde å samle det gassiske folk til et kongerike. Hans sønn, Radama I, fortsatte å samle landet til et kongerike, men på grunn av mange kriger og oppgjør, forble store deler av landet selvstendige fraksjoner eller små kongedømmer.

En oversikt over det gassiske monarki.

1794-1810
Kong Andrianampoinimerina

1810-1828
Kong Radama

1828-1861
Dronning Ranavalona

1861-1863
Kong Radama II

1863-1868
Dronning Rashoerina

1868-1883
Dronning Ranavalona II

1883-1896
Dronning Ranavalona III


Som vi kan se av oversikten ovenfor, eksisterte det gassiske monarki i snaut 100år. Den siste monark, Dronning Ranavalona III, måtte dra i landflyktighet til Algerie i 1895 da den franske kolonimakt med general Gallieni i spissen, erobret og koloniserte landet.
Felles for Radama og Dronningene var at de hadde lite makt. Makten var stort sett sentrert hos Adelen, som tilgjengjeld var meget korrupt.

Under de forskjellige konger og dronninger hadde det etter hvert utviklet seg et militært despoti. Soldater og offiserer var ulønnete statsembetsmenn som selv sørget for sine inntekter gjennom plyndringer og ran.

Droningen/kongen var statssjef. Men i navnet var det hennes/hans gemal, førsteministeren, som regjerte. Han var også øverstkommanderende for hæren og det var han som regjerte øya som en diktator. Da de norske misjonærer kom til øya, het førsteministeren Rainilaiarivony. Han hadde ved sin side et råd, som ble kalt sammen med bare noen timers varsel av en herold foran palasset. Rådet hadde bare en rådgivende betydning. Noen ministerråd eksisterte ikke, men en mann ved navnet Rainimaharavo fungerte som utenriksminister eller statssekretær. Det var disse to, førsteministeren og utenriksministeren, de norske misjonærene måtte forholde seg til. Rainilaiarivony var førsteminister helt fram til franskmennene koloniserte Madagaskar i 1895.

Som en liten digresjon kan det nevnes at Madagaskar var en fransk koloni f.o.m. 1895 til 1960.

Portugal var det første landet som sendte misjonærer til Madagaskar. Dessverre døde de katolske misjonærene kort tid etter de ankom øya. Det var først da det Engelske misjonsforbundet, London Mission Society(LMS) sendte misjonærer til øya, at misjonen ble befestet på Madagaskar. August 1818 ankom misjonærene David Jones og Thomas Bevan til Madagaskar og tok opp misjonen. Men allerede samme år døde konen og barna til D. Jones og året etter, i 1819, døde Bevans barn, så døde T. Bevan selv og til slutt hans kone. Alle av malaria. D. Jones overlevde med å reise til naboøya Mauritius og kom tilbake i 1820 og tok opp misjonsarbeidet. F.o.m. 1820 og helt opp til vår tid, har det vært aktiv misjonærvirksomhet på Madagaskar gjennom forskjellige misjonsselskaper. Men det var LMS som klarte å rotfeste misjonen på øya og var det misjonsselskapet i det 1900 århundre som var sterkest representert på øya.

MIPU- program på Madagaskar + litt informasjon om byer og steder

Mipu-studentene.


Ole Marton.

Ole Marton er en hyggelig kar fra Kabelvåg, Nordland(?).
Han er 24 år gammel og har ca. 2 år igjen av teologistudiet.
Av interesser kan nevnes; fotball, fotball og fotball.
Og laget er selvfølgelig Man. utd.




Knut Torfinn og Aud.

Da jeg ikke har et bilde av vær enkelt, bruker jeg dette bildet som jeg tok under liturgikkøvelse i Kampen kirke nylig.

Knut Torfinn er ca. 31 år, kommer fra Sørlandet, et sted inne i skogen mellom Evje og Kr. Sand. Tror jeg. Han er utdannet flymekaniker, men fant etter hvert ut at det var Prest han ville bli. Han har nettopp fullført bachelor og har 3 fantastiske år framfor seg!!

Aud er en meget hyggelig dame som sprer mye glede og samhold på skolen. Hun er på det siste året og vil være ferdig utdannet til neste sommer. Hun kommer fra Tasta/Vardeneset, tror jeg, og har ellers mye erfaring fra kirkelig arbeid.


Tentativt program MIPU Madagaskar hausten 2006

20. september.: Ankomst Antananarivo. 22.50 gassisk tid. Det er en time forskjell mellom Madagaskar og Norge. Madagaskar ligger en time framfor.

21. – 22. september Antananarivo:
Sightseeing i hovedstaden
Kirkens hovedadministrasjon, møte med nøkkelpersoner i kirkeledelsen.
(Se at det blir Toby – besøk i Fandriana, eller kunne vi ha besøkt Ambohibao).
Isoraka, samtaler med misjonærer og Lalao om NMS sin profil på Madagaskar(3 program)
FKTLM Ungdomssenter
Hvis tid: Døvesenter Antananarivo(ellers legges besøk ved Døve og blindeskole inn i Antsirabe oppholdet)

23. september
Til Antsirabe

24. – 25. september Antsirabe: Presteutdanning STPL, Atsimon’ny Avoko.
Jordbruksskole
Sosialt arbeid Antsirabe
Gudstjeneste Antsirabe

26. Antsirabe

27. Til Fandriana – overnatting på SFM

28. Hyrdeinnvielse besøk på Toby osv. dette er en lang gudstjeneste med fest etterpå. Ofte innvielse av 20-30 hyrder. Fin innføring i Toby. Kan event. Reise dit en vanlig dag også.

29. Besøk på Kirioka, en ”hellig” fjelltopp to timers gange (eller med bil. 1. times gange fra levende fedredyrkelse i grell kontrast til kirkens arbeid. Synkretisme og frykt for fedrene står sterkt. Flott natur og mye folk. Kan gjøre intervjuer osv. Evt. Tur innom bibelskolen på kvelden. (De har nok egentlig fri, men vi kan ordne noe her))

30. Besøk på Synoden – synodepresidenten, SFM lærerskolen og musikkprosjekt. Tur på det lokale torg

1. okt. Gudstjeneste i Vatomitsangana, en kirke som snart står ferdig (Vatomitsangana) etter en større utvidelse. Flott tur med bil (1.5t) til en svært bra prest. Godt inntrykk av hvordan det er på ”landet.

2. okt. Til Fianarantsoa. Besøk på SALT og Bibelskolen for kvinner Amboaloboka.

3. okt. Div. besøk Fianarantsoa. Evt. Til Isalo på kvelden (4.5 timers tur).

4. okt. Fridag: Tur i Nasjonalparken

5. okt. innom Ilakaka – et Kolondyke, der det er safirgraving, og en stor by har poppet opp på få år. Se på Kirkens arbeid i denne byen. Videre til Tulear.

6. okt. Tulear by. Hilse på misjonærene og synodepresten. Båt til Anakao – på stranda overnatting på hotell Anakao.

7. okt. Båt tilbake til Tulear, konsert med LOVA eller et av de andre fantastiske korene i Tulear by.

8. okt. Fly tilbake til Tana på morgenen.

9. okt. Fridag i hovedstaden

10. -14. oktober oppgaveskriving Antsirabe

15. okt. siste søndag. Antsirabe eller Antananarivo: Gudstjeneste.

16. okt. Hjemreise. Flyet går klokken 00.50 den 16.


Antananarivo.

Antananarivo betyr de tusen hus på gassisk og det kan en godt forstå når en står oppe ved Hovapalasset og ser utover byen. Det er et mektig syn.
Som sagt er dette hovedstaden til Madagaskar og har en relativ kort historie på ca. 200 år, men har nå vokst til å bli en millionby. Den norske misjon har hatt hovedsete i Isoraka, Antananarivo siden Schreuder plasserte Borchgrevink her i 1869, som oppsynsmanns i hans sted.


Isoraka

Her kan vi se deler av de norske misjonsstasjon i Isoraka, Tana. Bildet er tatt fra gjesteboligen og ut mot vakten. På høyre side ligger boligen til oppsynsmannen for Madagaskar, Bjørn Eddy Andersen. På venstre side, kan en så vidt skimte det opprinnelige stasjonsbygget, som ble oppført i ca. 1871. Her er også kontorer og resepsjon å finne i første etasje. Den norske misjonsstasjon ligger midt i ambassade strøket, og følgelig er det rimelig trygt å ferdes og å bo her. Stasjonen er bevoktet av innleide vakter og en vakthund som heter maity=n svart på gassisk. Maity liker veldig godt å få rester og bli kost med.



Bjørn Eddy Andersen

Bjørn Eddy er den norske tilsynsmannen på Madagaskar. Da jeg var på Madagaskar i forbindelse med min masteroppgave, gav han meg mange gode råd og tips til materoppgaven. I tillegg hjalp han meg med å kunne komme i kontakt med de rette mennesker på min vandring i pionerenes fotspor. Bjørn Eddy dro ut til Madagaskar 30.juli 2005 med bopel i hovedstaden Antananarivo. Skal være representant for NMS i en periode på 2 år (er NMS' forlengede arm) og bindeledd mellom støttespillerne i Norge og Misjonsarbeidet på Madagaskar. Han har også som oppgave å samarbeide med den nyopprettede norske ambassaden i landet. Han er på Madagaskar sammen med sin kone Torbjørg Vikingsdal Andersen.

E-post: andersen@wanadoo.mg
Adresse på Madagaskar: B.P. 880, 101 Antanarivo, Madagasacar
Telefon til representant: 00 261 20 22 680 27 (PS! kontroller tidsforskjellen om du vil ringe)
Mobil: 00 261 320767665


Antsirabe

Det vi ser på bildet, er tatt fra den norske misjonsstasjon i Antsirabe. Selve stasjonen er omkranset av mur og gjerder for å holde ute uønskede gjester. Også her, som på Isoraka, er området beskyttet av hunder. Hundene her på Antsirabe er mer hissige og det anbefales ikke å være ute etter klokken 23.00. Da slippes hundene. Kommer du hjem etter dette klokkeslette må du be vaktene kalle inn hundene før du går inn.

Misjonsstasjonen ligger idyllisk til midt i sentrum. Det er kort vei til bank, butikker og hva annet en måtte søke av bekvemmeligheter. Hotellet som ligger ved siden av misjonsstasjonen, er etter hva jeg kan forstå av historiebøkene, bygget inn i en hage som Rosaas bygget. Opprinnelig var det M. Borgen som anla Antsirabe i august - november 1870, men det var Rosaas som tok over i 1872 som stod for en del av byggverkene og utviklingen av stedet som et bysamfunn.

Antsirabe stasjon, består av forskjellige bygg som bl.a. den amerikanske misjon benytter seg av. Det er vollybal bane, internat, basketballbane, fotballbane, skole for barn i barne- og ungdomskole trinnet, garasje og faste boliger for misjonærer og lærere.

Ny tur til Madagaskar

Ja, nå bærer det atter en gang tilbake til Madagaskar. Denne gangen er det ikke for å forske på pionermisjonærene, men gjennomføring av misjonspraksis(MIPU).
Vi reiser fra Stavanger Kl.12.20 den 19.9.2006 og forventer å ankomme Madagaskar og hovedstaden Antanarivo på kvelden den 20.9.2006. Som dere kanskje husker fra tidligere i bloggen min, er jeg ikke mye glad i å fly. Det er da helst når vi skal til og lette og til vi kommer opp i marsjhøyde jeg har størst problemer. Men denne gangen skal jeg ikke reise alene. Vi er fire studenter som reiser på tur til Madagaskar, i tillegg til faglærer. Faglærer er til vår store glede ikke ringere en Anders Rønningen. Anders har vært på Madagaskar i 5 år og har hatt sitt virke på læreskolen i Fandriana. I tillegg er det Aud, Ole Marthon og Knut Torfinn som skal være med. Det må nevnes at Knut Torfinn er utdannet flymekaniker og jeg har følgelig reservert plass ved siden av ham på flyet. Så kan han fortelle meg om alle de rare lyder som kommer og går mens vi flyt. Kanskje dette vil være med å hjelpe mot flyskrekken.

Selve reiseruten vår på Madagaskar er vi ikke presentert for enda, men etter hva jeg kan forstå, skal vi være noen dager i hovedstaden, før turen fortsetter til Antsirabe og Fandriana.
Her skal vi være noen uker før vi reiser av gårde til Ihosy og Tulear. Her er det mye malaria og klimaet er subtropisk. Men det skal bli godt med litt varme!!

Vil komme til å oppdatere siden fortløpende framover, så det er bare å henge på og følge med. Jeg forventer også å oppdatere den mens jeg er på Madagaskar, slik at dere kan få med dere alle begivenheter!!