Tilbake til Tana

Mandag – torsdag

Denne uken har det foreløpig ikke vært mye som har hendt og derfor slår jeg sammen dagene denne gangen.

Mandag
Som jeg skrev sist gang, var det mye uvisst som lå framfor meg. Jeg måtte være ute av leiligheten før kl. 08.00. Jeg visste ikke når kalle skulle kjøre til Tana og jeg hadde ikke noe sted å bo. Da Kalle hørte at jeg måtte tidlig ut av leiligheten, bestemte han seg for å kjøre klokken 09.00, noe som passet veldig bra. Så etter en rask frokost, var det å bære ut alle tingene i bilen, si farvel til de jeg hadde blitt kjent med og få betalt for oppholdet her i Antsirabe. Mens jeg ventet på at Nirina, min personlige assistent og høyre hånd, skulle betale, traff jeg en eldre misjonær som var på besøk. Det kom fram under samtalen at hun var etterkommer av vår gamle kjenning Stueland i Fandriana. For meg var det en meget spesiell opplevelse å få snakke med en etterkommer av en av pionerene.
Hun kunne fortelle meg at hun hadde dagbøkene etter Stueland, som han begynte å skrive da de lå i havn i England påvei til Afrika og Madagaskar. Hun fortalte meg at en Høimyr (ikke Nils Kristian Høimyr ved MHS) i Drammen hadde maskinskrevet den ene dagboken. Skal se om jeg ikke kan finne denne når jeg kommer tilbake til Norge.

Turen til Tana gikk ganske greit. Kalle hadde solgt den andremotorsykkelen sin til noen i Hellymission og hadde den med i minibussen. Det var meningen at Frk. Reimers også skulle være med til Tana, men da hun ikke hadde på plass her på Isoraka, bestemte hun seg for å vente en uke. Grunnen til hennes reiste til Tana var som jeg har nevnt før, hennes fantastiske hjerte for sine ”gassiske barn”. En av barna uten foreldre som hun sponser, måtte til tannlege og hadde ikke penger til behandlingen. Frk. Reimers hadde sagt seg villig til å betale for dette og det var dette som var grunnen til at hun skulle være med. For hennes ”adoptivsønn” hadde tannlegeskrekk og hun fryktet at han ikke ville gå til tannlegen om hun ikke var der. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg igjen. Jeg har temmelig mye skrekk for tannleger jeg også. Men nå har jeg jo skrekk for det meste! Uansett. Når hun ikke kunne reise opp selv, sendte hun en annen av sine ”barn” for å passe på at han gikk til tannlegen.
Vi brukte ca. 3 timer på turen fra Antsirabe og Tana og det var ikke alt for mye politikontroller, kun 5 stk.

Vell framme i Isoraka, kom Manga oss i møte. Hun kunne fortelle at hun hadde reservert rom til meg på hotell Kong Radama. Jeg var litt skeptisk til hotellet, om en ser på historien til Kong Radama II. Han var en drukkenboldt og en festløve og ble drept i 1864. Men etter å ha sjekket prisene på hotell Hilton(250 euro) fant jeg ut at Kong Radama ikke hørtes så ille ut likevel. Hotell Kong Radama lå sentralt til i handlegaten her på Tana. Standarden var faktisk ganske grei. Nirina fulgte med opp til hotellet og hjalp meg med å sjekke inn. Hotellrommet lå i første etasje rett ved siden av konferanselokalene. Bar og restaurant lå rett under. Dette la jeg dessverre først merke til på kvelden/natten. Men uansett. Rommet hadde aircondition, som jeg slo på ganske raskt. Etter noen timers søvn, fant jeg turen tilbake til Isoraka. Her var Erik, konen Nina og deres 2 barn kommet fra Norge. De skulle videre til hjembyen til Erik(gasser/nordmann) på Torsdag og bodde her på Isoraka midlertidig. Erik og Rado er to av de guttene jeg har pleid å spille med hjemme i Norge. Det var veldig hyggelig å møte dem, spesielt når de inviterte meg på middag. Kylling og Ris. Etter en hyggelig stund sammen med Erik og konen, gikk jeg og Nirina ut for å spise. Ikke det at jeg ikke er en stor bergenser, men jeg er veldig forsiktig med å spise kylling her, da Jarle(som var her for 2 år siden) fikk alvorlige mageproblemer av nettopp kylling. Med oss hadde vi også Sindre, kjæresten hans, Kristine og Kalle. Her i Isoraka har de en TexMex som er utrolig god. Ligger rett ved siden av den Japanske ambassade. Er dere i nærheten av Isoraka, er det virkelig til å anbefale.

Kvelden kom og jeg tok farvel med Nirina. Jeg lå på hotellrommet ensom og forlatt og syntes ordentlig synd på meg selv. Jeg vurderte på å gå ned i restauranten og se på utelivet, men valgte å se på fjernsyn. Jeg fikk også en telefon fra Norge. Konemor benyttet høve å ringe, når jeg endelig hadde en telefon tilgjengelig. Etter telefonsamtalen, ble jeg liggende og se på en film, dubbet til fransk. Jeg må innrømme at jeg har store problemer med de fransktalende landene og deres evinnelige dubbing. Kan de ikke bare tekste filemne som alle andre ”normale” lander?! Men det var ivertfall bedre en ingen ting. Når jeg skulle legge meg til å sove, begynte noen å ha seg på sofaen rett utenfor døren min. Det var en stønning og bæring uten like, noe som holdt meg våken i evigheter. For å ikke gå for mye i detalj, vil jeg bare si at det hørtes ut som en fødsel.

Etter en lang natt med lite søvn, så jeg fram til å komme meg ned til Isoraka. Jeg pakket i hu og hast og var nede på Isoraka klokken 09.30 om morningen. Manga hadde da heldigvis ett rom klart, selv om ikke sengen var reid opp. Men for meg var ikke akkurat det så viktig. Jeg fikk snakket med Paul og han hentet fram en del bøker fra misjonsarkivet som jeg har lest på fram til torsdag. Men jeg må innrømme at jeg sovnet på sofaen etter å ha lest en side. Jeg sov i 2 timer og var helt i ørsken da jeg våket. Pga malariatablettene jeg hadde tatt denne dagen, klarte jeg å få mareritt. Skal ikke gå for mye i detalj, men jeg drømte at jeg ble sammen med ekskjæresten min. Et sant marereit.
Senere på dagen kom Rado opp fra Antsirabe for å ordne med flybillettene tilbake til Norge til høsten. Skal blir kjekt å møte dem til høsten igjen og kanskje det blir litt spilling på oss også da. Det var fotball på kvelden og vi avtalte da at vi skulle se fotball og spille litt sammen, nå som både jeg, Erik og Rado var samlet.

Men før fotballen, måtte det jobbes. Som dere har lest om før, jobber jeg med å få kommet meg inn på førsteministerens palass på Hova. Etter noen telefoner fikk jeg beskjed om at det ikke var så umulig og at jeg neste dag skulle snakke med turistministeren. Som Bergenser liker jeg at ting er stort og her er det ingen unntak. Neida, grunnen er at Madagaskar er et utviklingsland og infrastruktur mangler i det byråkratiske system. Regler og systemer endrer seg fra dag til dag, noe som resulterer i at skal man få adgang utenom vanlig, må man høyt opp i systemet. Det er trist at det skal være slik, men samtidig er det utfordrende og spennende. Også en telefon til Anita Opsvik ved Den Norske Ambassade her på Madagaskar gav krydder på dagen. Som dere sikkert husker, inviterte hun meg på meg lunsj i Ambassaden, når jeg kom tilbake fra min tur til Antsirabe. Jeg var nå kommet tilbake og lunsj hørtes ut som en god plan. Etter en meget hyggelig samtale, ble det avtalt at jeg skulle komme til lunsj på fredag i 12 tiden. Noe som jeg ser virkelig fram til, da jeg aldri har vært på lunsj hos en Norsk ambassade. Jeg har vært hos den kinesiske og den amerikanske i Norge, men ikke hos en Norsk ambassade i utlandet.

Kvelden kom og Erik, Rado og Nirina tok turen innom for en ordentlig guttekveld. Det er over 1 år siden sist og det var utrolig kjekt at det var nettopp her på Madagaskar vi kunne samles. Hvem skulle ha trodd. De rød slo de hvite og Erik, Nirina og Rado var helt ekstatisk. Jeg heiet på de røde, som var Lyon tro jeg, mens Rado og gjengen heiet på de hvite, Milan. Må innrømme at etter Brann tapte 10 – 0 mot Rosenborg på Lerkendal for noen år siden, har jeg mistet all interesse for fotball. Bedrøvelig men sant.
Da klokken var 02.30 og fotballen var ferdig var det tid for å kalle det for natt.


På onsdag morgen fikk jeg beskjed om at førsteministerpalasset var i en slik forfatning(utenom første etasje) at ingeniørene hadde stengt av de andre etasjene for 5 år siden av sikkerhetsmessige grunner. Det er helst trappen som er i en slik forfatning at allmenn ferdsel ikke er forsvarlig. De måtte dermed ha en skriftlig erklæring av meg og mitt følge at vi forstod risikoen med å gå inn og at det var på egent ansvar. Dette er da helt greit for oss og jeg henvendte meg til Bjørn-Eddy for å få hjelp til å forfatte et slikt brev. Jeg er da ikke vant til å skrive til ministere og min gassisk består for det meste av korte fraser som; takk, farvel og hvor er toalettet. Bjørn-Eddy bistod oss med glede og ett brev ble forfattet på gassisk, hvor Bjørn-Eddy tilslutt var med å signere for å kunne gi det litt tyngde. For han kjenner systemet mye bedre en meg og vet hvor tungrodd alt her på Madagaskar er. Litt senere på dagen, etter brevet var ferdig forfattet, fikk jeg beskjed om at jeg måtte skyndte meg bort til turistministerens kontor, for da skulle jeg få dokumentet som skulle gi meg innpass til slottene. Jeg og Nirina kastet oss i en taxi og kjørte bort. Vi var utrolig spent, dvs. jeg var utrolig spent for Nirina kjenner det gassiske byråkrati.

På kontoret ble jeg ganske skuffet. Her var det en sekretær som tok i mot erklæringen vår om at vi gikk inn på egent ansvar og hun kunne opplyse at vi kunne komme tilbake etter noen dager og eventuelt få tillatelsen. Skuffet og slukøret dro vi hjem igjen til Isoraka. Jeg ringte mine kontakter og fikk beskjed om at de skulle se på hva de kunne gjøre.
Resten av dagen brukte jeg til å lese på Nils Nilsen sine brever hjem til hovedbestyrelsen i Norge. Det liv han levde og de utfordringer han måtte takle i den tid, er for meg utrolig. Det må virkelig ha vært et kall og Guds ord som drev ham fram i sitt virke. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men når jeg sitter og leser på Nilsen sine fortellinger og sitt liv og virke på Loharano, må jeg innrømme at nakkehårene står til tider rett opp. Det er så imponerende det arbeid de første misjonærer gjorde her på Madagaskar, at det virkelig har rørt ved mitt hjerte. Jeg har alltid trodd at det var kulturimperialisme som stod som misjonens mål, at hedningene skulle tuktes til omvendelse. Men ikke den norske misjon. Ivertfall ikke de første misjonærene. De jobbet og levde for de innfødtes ve og vell. Alle stridigheter og utfordringer de måtte møte, taklet de på en imponerendes måte. Uten å dra de innfødte gjennom sølen førte de dem til sannheten og det evige liv.

På kvelden var det atter en spille – og fotballkveld. Erik tok tidlig kveld, da de skulle reise tidlig om morgenen. Men Rados favoritt lag skulle spille, Barcelona og det kunne han ikke gå glipp av. Selv om han skulle opp klokken 06.00 morgenen etter. Heldigvis vant Barcelona og Rado kunne danse av glede klokken 02.00 om morningen. Vi hadde atter en gang hatt en fantastisk kveld sammen, men det var godt å kunne legge seg klokken 02.30. jeg sluknet som et lys og var rimelig trøtt da jeg våknet klokken 08.30. Jeg lurer på hvordan Rado hadde det!!

Torsdag.
Etter en ”sen” frokost klokken 09.00 kom Nirina med beskjed om at de hadde ringt fra Turistministerens kontor om at nå kunne vi hente dokumentet på kulturministerens kontor. Jeg kjente hjertet hoppe og jeg så fram til endelig å kunne få kommet meg inn på palasset. Som vanlig, innformerte jeg Bjørn-Eddy før jeg dro om hva vi skulle. Han fortalte meg at jeg ikke måtte skyte opp fyrverkeriet før jeg hadde vært på palasset. Jeg syntes at dette var litt kryptisk og kanskje litt pessimistisk for jeg hadde jo fått beskjed om at dokumentet var ferdig og skulle bare hentes. Igjen hoppet vi i en taxi og kjørte ned til kulturministerens kontor. Det var ikke selve kulturministeren, men visekulturminister sitt kontor vi skulle besøke. Spente og forhåpningsfulle trappet vi opp på kontoret og snakket med hans personlige sekretær. Hun kunne innformere oss om at visekulturministeren gjerne ville snakke med oss om sikkerheten på palasset og gå igjennom sikkerhetsrutinene. Men han var dessverre ikke tilstede akkurat nå, men at vi måtte komme tilbake klokken 15.00, for da ville han være der. Slukøret gikk vi ut og fant en hyggelig isbar hvor vi kunne drukne våre sorger i en banansplitt. Men håpet var stadig tilstede, da det ikke var mange timene til vi skulle få møte selveste visekulturministeren her på Madagaskar. Etterpå gikk vi tilbake til Isoraka for å vente på at klokken skulle bli 15.00. Igjen innformerte jeg Bjørn-Eddy om begivenhetene og han fortalte meg at jeg ikke måtte ha for store forventninger til å få innpass. Jeg begynte også å forstå hva han mente med å ikke skyte opp fyrverkeriet før vi hadde vært på palassene.

Klokken ble snart 15 og vi bestemte oss for å gå ned til kulturministerens kontor. Da vi begynte å nærme oss, begynte forventningene å komme. Endelig skulle vi få innpass til palassene. Men da vi kom opp på kontoret hans, viste det seg at han ikke nå heller var tilstede, selv om han hadde lovet han skulle være der. Grunnen var at han var hos presidenten, som har besøk av den Tyske President. Nå skal jeg ikke si at jeg er mer viktig en den Tyske presidenten, men en avtale er jo en avtale. Men ikke her på Madagaskar. Igjen trasket vi slukøret bort til Isbaren og druknet våre sorger i atter en banansplitt. Og igjen ble jeg irritert over alle disse franske som kommer til Madagaskar pga sexturismen. Det satt en gammel franskmann sammen med 2 kvinnelig prostituerte på rundt 20 år inne på isbaren. Han var ikke flau, tvert imot. Nirina kunne fortelle meg at de som var med denne franskmannen mest sannsynlig hadde en mastergrad fra universitet her i Tana, men pga den dårlige lønnskårene her på Madagaskar, tjente de mer på å prostituere seg. Det er veldig trist.

Vell hjemme kunne jeg atter en gang fortelle Bjørn-Eddy om hva som hadde hendt. Og atter kunne Bjørn-Eddy, trøstende fortelle meg at slik er det gassiske byråkrati. Jeg vill ikke tenke på hvordan det er lengre nede i systemet. Det er godt at vi i Norge har et tregt, men velfungerende byråkrati hvor en avtale er en avtale.

I skrivende stund driver Manga å lage middag til oss og jeg kan kjenne jeg begynner å bli alvorlig sulten. Men i morgen skal jeg gjøre et siste forsøk på å komme inn på palasset. Vi ble lovet at visekulturminister skulle være på kontoret og at dokumentet(som var ferdig) skulle få stempelet sitt. Som Bjørn-Eddy sa; jeg skal ikke skyte opp fyrverkeriet før jeg har vært på palasset. Om ikke han er der, lar jeg det bare falle. Men jeg gleder meg veldig til lunsjen på den Norske ambassade i morgen og kanskje jeg får noen trøstens ord etter mitt tapre forsøk mot det gassiske byråkrati.