De siste dager på Madagaskar

Fredag til søndag
De 3 siste dager på Madagaskar

Fredag.
I dag var dagen kommet til å endelig få innpass til dronning – og førsteminister palasset. Dagen begynte bra med en bedre frokost ute på benken i hagen. Jeg liker å sitte her og spise, for da kan jeg også følge med på hvem som kommer og hvem som går. I tillegg har jeg en fast gjest til frokost, nemlig hunden Maity. Maity betyr svart på gassisk. En herlig blandingshund som er ”vakthund” her på Isoraka. Som Rado sa så fing; ” jeg tror heller at den vil lede tyvene til døren, enn at hun jager dem”. Når selv ikke Rado er redd henne, som frykter hunder mer en jeg frykter edderkopper, må hun være rimelig snill.

Da vi skulle til å gå ned til kulturministeren og hans assistent, sprakk rammen på brillen min. Det er bare noen måneder siden den høyre siden sprakk og nå sprekker den andre. Jeg skal aldri mer kjøpe en brille av det merke, det er sikkert og visst. Så da var det en halvblind bergenser som satte av gårde til ministeren. Vi var veldig spente, for som jeg har skrevet om før, var vi veldig skuffet på torsdagen da vi var lovet passerseddel, men ikke fikk det.
Som min venn Nirina sier så fint, så prominerte vi ned til ministeren. Det tok 30 minutter og er en ganske grei tur. Visekulturministeren har kontor rett ved hotell Plaza. Da vi kom dit, var ikke sekretæren der og døren inn til ministeren var lukket. Nå forventet vi det verste. Men Nirina vet å ordne opp. Han fikk tak i sjefen til sekretæren og han fant papiret og stemplet det. Vi hadde nå offisielt fått tilgang til palassene, selv om vi visste at det var helt opp til vær enkel av sjefene på palasset om de godtok tillatelsen.

Vi var i godt humør da vi forlot bygget og satte kursen for en opptikker for å få fikset brillen. Vi fant den beste butikken, som ikke lå så langt vekke fra ministeren. De kunne dessverre ikke sveise/skjøte brillen, men jeg kunne kjøpe meg en ny brille(ramme) og de kunne sette glassene inn i den. Etter litt om og men, bestemte jeg meg for å gjøre det, da jeg trenger mine briller. Det kostet 60.000 ariary, eller 180 norske kroner. Hadde akkurat dekket pusseskinn og futteral i Norge. For jeg måtte jo ha syn når jeg endelig skulle få komme inn i palassene.
Mens vi ventet på brillen skulle bli ferdig, feiret vi begivenheten med en banansplitt.

Vell tilbake til Isoraka, innformerte jeg Bjørn-Eddy om begivenhetenes gang. Også nå oppfordret han meg til å ikke skyte opp fyrverkeriet før vi hadde vært på palassene. Og jeg var hjertens enig med ham. Jeg har nå begynt å lære at ikke alt er som i Norge når det gjelder det demokratiske byråkrati. Vi skal heller ikke glemme at dette er et utviklingsland, noe som medfører at landet ikke har en infrastruktur som i den vestlige halvkule. Her kommer alt an på dagsformen og hvem en kjenner i systemet. Men uansett. Klokken 12.30 hadde jeg en avtale med Den Norske Ambassade her i Tana. Jeg var invitert til lunsj. Vi fant en taxi klokken 12.00 og tenkte at vi hadde god tid. Men det oppdaget vi fort vi ikke hadde. For jeg hadde helt glemt at den Tyske presidenten var her enda. Med den følge at hovedveiene rundt byen var sperret av inntil kortesjen hadde passert. Dette medførte at en tur som tar 10 min, tok 40 min og vi kom dermed 10 min for sent.

Vell framme ble vi tatt godt i mot av Anita Oppsvik og vi kunne innta en bedre lunsj. Under lunsjen innformerte jeg henne om begivenhetenes gang og om vår opplevelse med det gassiske byråkrati. Samtalen vekslet mellom opplevelser fra mitt opphold her på Madagaskar, til historiske hendelser, både i Norge og Madagaskar. Da jeg fortalte henne at jeg kommer tilbake til høsten på misjonspraksis (mipu), foreslo hun at vi kunne avtale en tid, så kunne ”klassen” få komme på besøk til Ambassaden for en omvisning og lunsj, og kanskje få møte Ambassadøren, om han har tid. Dette hørtes utrolig hyggelig ut, slik at jeg skal ta dette opp med Anne Beate (practicumsleder) når jeg kommer tilbake til Norge. Slike ting er virkelig kjekt å ta med seg.

Etter en hyggelig lunsj, bar turen endelig til Hova(Rova på gassisk) og til palassene. Nå var vi virkelig spent. Vell framme viste det seg at det var mange barn som hadde klassetur hit i dag og det var virkelig kjekt med alle barna. Hadde 10 minutter med dem før jeg gikk inn. Det må jeg virkelig si. Gassiske barn er virkelig kontaktsøkende, selv om vi ikke forstår hverandre språklig sett. Men da jeg tok noen bilder av dem og viste dem det, var de helt i hundre.
Inne møtte vi sjefen for bygget(førsteministerpalasset). Han var en hyggelig man og som kunne fortelle oss at visekulturministerens sekretær hadde ringt ham og innformert ham om vårt komme. De var veldig spent på hvem det var som kunne få innpass i palasset på denne måten og da de så det var nordmenn var de faktisk veldig glade for det.
Etter litt samtale med sjefen, fikk vi beskjed om at vi kunne bare gå opp, men at vi ikke måtte ta noen bilder av utstillingen i første etasje. Det var helt greit for oss. Men vi trengte en person som kunne følge oss rundt der oppe og det var det verre med. For som jeg har skrevet før, så måtte vi skrive ett høytidelig brev, hvor vi bekreftet at vi gikk inn på egent ansvar og at vi ikke under noen omstendigheter ville gå til sak mot den gassiske regjering. Men etter noe om og menn, kom det en hyggelig kar som sa seg villig til å ta oss rundt i bygget.

Jeg vet ikke hva jeg helt hadde forventet meg før jeg kom dit, men jeg hadde forventet meg et møblert palass med litt slitte møbler og andre antikke gjenstander. Men dessverre ikke. Som jeg skrev om min beretning om Masinandraina, er det meste av gassisk og Norsk historie og kultur endt opp i en maisåker. Her var det ingen unntak. Det hele var høyst bedrøvelig og veldig trist. Det var kun betongvegger og gulv vi kunne se. Ingen kulturminner var tatt vare på. Vi gikk fra rom til rom og det eneste vi kunne se var vinduer som stod åpen, dører(til veranda) som hadde falt ned, områder som var så forfalt at det var livsfarlig å gå videre. Hele palasset var falt i grus. Trappene var skumle og en gang måtte vi gå tilbake fordi trappene knirket så fælt at vi var sikker på at vi skulle falle gjennom. Flere av rommene kunne en se fugleskit ned langs veggene og gulvene var dekket av store mengder med ekskrementer fra fugler og flaggermus så det ut for. Veldig trist.

Nede i første etasje, på baksiden av museumet nede kom vi over en godsak. Her kunne mine øyne beskue Dronning Ranavalona III sin seng. En flott himmelseng som stod og forfalt i støv og skit. Det var med stor ærbødighet jeg beskuet den og det var på en måte helt uvirkelig og surrealistisk. Et svært kulturminne som dette som stod og forfalt. Nei, det er virkelig bedrøvelig. Vi fant også to gamle benker som var tatt ned fra dronningpalasset før det brente. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at det lå minst ett cm støvlag oppå dem. Som jeg har sagt før. Gassisk historie finnes i en maisåker.
Jeg fortalte Bjørn-Eddy om mine observasjoner på førsteminister palasset og han kunne fortelle meg at det var bevilget store mengder med penger til oppussing og restaurering av palasset, men at det i dag sitter noen meget rike gassere og lever sine glade dager i Paris. Det er dessverre som jeg har sagt gjentatte ganger til nå, meget korrupsjon og sviktende infrastruktur på Madagaskar.

Etter vi hadde vært på førsteminister palasset, bar turen opp til Dronningpalasset. Dronningpalasset ligger 200 meter fra Førsteministerpalasset. Vell framme, oppdaget vi hva Bjørn-Eddy hadde snakket om. Kulturministerens signatur var ikke god nok for vakten. Den eneste som kunne gi adgang til dronningpalasset var President selv. Det hele var for meg absurd, men hva hjalp det? Inn kom vi vertfall ikke. Så etter å ha kranglet med vakten i nesten 30 minutter, gav vi opp. Det eneste positive som kom ut av dette, var at vi traff på han som lurte oss første gang vi var der. Han var ikke mye høy i hatten da han så at vi hadde med oss et brev fra kulturministeren og forstod at vi ikke var vanlige turister. For vi hadde jo et brev fra høyeste hold….trodde vi.

Etter å ha akseptert at vi ikke kom inn, dro vi tilbake til Isoraka hvor jeg underrettet Bjørn-Eddy om begivenhetenes gang. På kvelden laget Manga middag til oss, nemlig steik, poteter, gulrot og brun saus!! Etter en herlig middag, ble jeg og Nirina sittende og snakke og spille litt data.

Lørdag
En dag uten planer lå framfor oss. Hva skulle vi finne på en dag som dette? Jo da, Manga sa hun skulle ta oss med på markedet, slik at vi kunne handle suvenirer. Men dette var da ikke før klokken 14.00, da hun ventet en delegasjon fra Norge som skulle komme på besøk.
Derfor bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg har angret etterpå. Å følge konemor sin oppfordring å sole meg. Som mann har jeg mange geniale planer og denne planen var ikke annerledes en de andre. Ettersom jeg ikke har solt meg så meget, men jeg hadde solt meg noe, fant jeg ut at jeg skulle sole meg uten solkrem. Dette fordi jeg fant ut at jeg ville bli fortere brun. Så. Etter 2 timer i solen var jeg fornøyd. Nå måtte jeg bli god og brun.

Etter jeg hadde solt meg, tuslet jeg bort for å oppdatere bloggen min. Mens jeg satt der, kom delegasjonen fra Norge på besøk. Det var 5 familier som hadde slått seg sammen for å feire ferien sin her på Madagaskar. Det var følgende 5 familier:
1) Svein R. Kjosavik m/fam. (Bente, Einar, Andreas og Sigrid)
2) Harald Bjørnestad m/fam.( Eva, Anders, Erik, Espen, Bâta, Iaa)
3) Ivar Halvorsen m/fam. (Astrid, Øystein, Bjarte)
4) Ørjan Bervan m/fam (Tord, Hege, Stian)
5) Ole Fossen m/fam (Karen Elise)
Nå må dere beklage om jeg har skrevet noen av navnene feil, da legeskrift som dere kanskje vet, er ganske vanskelig å tyde. De hadde leid Buss og etter hva jeg forstod skulle de til Antsirabe, Tulear og tilbake til Tana. De hadde også noen stopp utenom, men jeg husker ikke helt hvor dette var.

Etter at den norske delegasjonen hadde reist videre på tur her i Tana, var det dags for tur til markedet og kjøpe gaver og suvenirer til familie og venner hjemme i Norge. Vi tok en taxi for å komme oss dit, ettersom det var et godt stykke å gå. Endelig framme, var det som å komme til et eldorado av små boder med utsalg av det meste. Her følte jeg meg hjemme. Vi begynte forsiktig med å bare se å høre litt priser, men så begynte det. Første forsøk på å handle her, var en stråhatt. Jeg har alltid drømt å få meg en stråhatt og her fant jeg den mest elegante hatt jeg kunne tenke meg. Utgangspunktet var 6000 ariary og jeg tilbydde ham 1000. Det hele endte opp med at jeg fikk den for 2000 ariary. Et godt kjøp. Nå var jeg begynt å bli varm og de 5 timene vi var der gikk lekende fort. Prisene haglet og Nirina kunne fortelle meg etterpå at han hadde overhørt flere av de som solgte varer, at jeg handlet som en gasser. Noe som er veldig bra!! Jeg klarte stort sett å få den rette prisen. En må alltid huske på at gassere begynner alltid mye høyere en hva de ønsker å selge varen for. Det er derfor viktig å huske at prisen alltid må forhandles, eller så er det ikke gøy. Verken for deg eller han som selger.

Etter 5 timer med pruting og handling, var det dags å reise hjem igjen. På veien passerte vi et ulykkested hvor 2 biler hadde krasjet. Den ene bilen røykte det ganske mye av, slik at sjåføren(vår) valgte å kjøre inn på sidevei, nettopp for å være på den sikre siden. Vell hjemme i Isoraka, var det å sjekke varene og forhøre seg med de andre om dette var bra eller dårlig. Jeg tror jeg kom ut av det med skinnet i behold. For det er aldri lett å vite, spesielt på disse markedene. Vell hjemme, oppdaget jeg at plutselig var så varm og at huden var utrolig øm. Da jeg tok av meg skjorten, oppdaget jeg at jeg var knall rød. Jeg så ut som en tomat i shorts. Jeg smurte meg inn med solkrem i håp om at det skulle få orden på den ømme huden, men det kom seg ikke. Heldigvis hadde Manga en god allovera salve med alt murlig rart i, som lindret og roet ned huden. Jeg bare sier det. Når jeg kommer hjem, er det en Tomat som kommer hjem. Rød på forsiden og kritthvit på baksiden!!

På kvelden var jeg og Nirina invitert ut sammen med Anders, Anna (Rønningen), mine to portugisiske venner samt de andre halvårs studenter som også skal reise tilbake til Norge i dag. Det var en hyggelig middag og etter middag var jeg, Nirina og Faust ute og tok oss ett glass før vi fant sengen. En meget hyggelig aften, på tross av et fælt tordenvær.

Søndag
Avreise dager er alltid de vanskeligste. Hva skal en gjøre på en slik dag. Men det har gått veldig fint i dag. Vi reiste først opp i kirken. Ambatovinaky (klippen) som er bygget av norske misjonærer. Etter hva jeg husker ble den påbegynt i 1872, og stod ferdig i 1875. Den har senere blitt ombygd og restaurert flere ganger, slik at den ikke ligner på den opprinnelig kriken. Men pga at menigheten er så stor har det vært behov for utvidelse. Vi snakker ikke om en kirke i Norge på noen hundre folk i kirken på en god dag, men vi snakker om tusener. Det hele var en opplevelse.

Historie om Ambatovinaky
Konferansens høydepunkt var vigslingen av den norske hovedstadskirken Ambatovinaky (St. Hansdagen 24. juni 1875). Som et kuriosum kan nevnes at hele 26 norske kvinner og menn var til stede. Borchgrevink vigslet huset, og Dahle talte om ettermiddagen.

Utenfor kirken fant vi flere norske graver. Det er spesielt de 3 barnegravene av Jørgensen som var mest iøynefallende. Det er trist at barnegravene etter en slik monumental person som S. E Jørgensen ikke blir tatt bedre vare på. Det var bare så vidt vi kunne tolke inskripsjonene på gravsteinene og flere av de andre gravstøttende har begynt å falle sammen. Men det er vell slik en gang at maisåkrer er viktigere en historie og kultur.

Vell hjemme bestemte vi oss for å gå og bade på Hilton. Slik som vi gjorde for 1 måned siden. Men denne gangen kostet det ikke 5000 ariary for å komme inn, men 10000 ariary. Men da jeg hadde invitert Nirina og broren og Faust til å være med, måtte jeg vell bare betale. Det var sure penger, men det var verdt det. Vi var her i 2 nesten 3 timer før vi gikk hjem. Jeg har siden sittet her og skrevet blogg. Jeg har fått regning for oppholdet og jeg mangler 50.000 ariary for å kunne betale for meg. Det var badepengene. Det er utrolig kjedelig, men slik er det vell en gang. Så nå skal jeg opp i banken og ta ut noen penger før jeg skal oppdatere bloggen min for siste gang her på Madagaskar. Jeg forventer å at jeg vil oppdatere den noen ganger etter jeg har kommet hjem, men da uten reiseskildringer.

Flyet mitt går i i natt klokken 00.50 og jeg forventer å lande på sola klokken 17.00. Det er bare å stille opp med norske flagg og champis for den store globetrotter som vender tilbake til sitt fedreland for denne gang.

Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har fulgt med på min reise her på Madagaskar og jeg håper at dere har funnet det spennende, interessant, lærerikt og morsomt. Jeg har virkelig hatt en fin tur og er veldig glad for å ha vært her. Men nå skal det bli godt å komme hjem til venner og familie.

Jeg vil spesielt få takke Bjørn-Eddy Andersen og konen Torbjørg for deres gjestfrihet og for deres assistanse og hjelp i forbindelse med min oppgave. En stor takk til min Afrikanske mor Manga for at hun har passet så godt på meg og til hennes sønn Nirina som har vært helt enestående. Uten ham, hadde jeg aldri klart meg her. Dersom dere tenker dere til Madagaskar, må dere spørre om ikke dere kan få leie Nirina til å være med dere. Han ordner det meste og han kjenner landet veldig godt. I tillegg snakker han godt svensk og er en veldig behagelig gutt å være med.