Endelig hjemme - sykehus - endelig hjemme

Hjemme igjen

Klokken 17.00 den 10. april 2006 var jeg igjen på norsk jord og var meget glad for å være hjemme igjen. Ikke bare fordi jeg har savnet familien min mye, noe som jeg absolutt har. Men også fordi jeg har flyskrekk. Det er ingen ting som er verre en å fly. Mennesker er ikke skapt for å fly og for meg blir det rett og slett ulogisk å fly. Selv om det er en grei måte å komme seg fra A til B på. Jeg har også lest at en må fly sammenhengende i 27 år før det er fare for en feil på flyet. Men det hjelper ikke. Å fly er skummelt. Det er nesten som å kjøre taxibruss på Madagaskar.

Vell hjemme var ungene helt i hundre. De ville se hva pappa hadde kjøpt i det store utland. Gard-William begynte å pakke ut sekken min og det tok ikke lange tiden før stuen var overstrødd av skitne og rene klær, gaver og andre ting jeg hadde i sekkene mine. Etter 2 timer hadde kruttrøyken senket seg og barna var mettett på gassiske gjenstander. Skorpionen i en glasskule var størst suksess hos eldstemann. Biler i tre og musikkinstrumenter var meget poppulært for de minste. Skulpturer og gassiske klær var meget poppulært for kone’mor. Da alle var fornøyd og freden senket seg, var jeg helt utslitt. Jeg hadde ikke sovet mye på flyet og da klokken var 21 sov jeg fornøyd i min egen, myke og deilige seng.
¨
Dagen etterpå ble dessverre en kjedelig dag. Jeg begynte å bli dårlig og følte meg helt utkjørt. Da klokken var 14 la jeg meg opp i sengen og hutret og frøs, selv om jeg var fullt påkledd. Etter en time, var det tid for middag og jeg begynte å komme meg. Fiskeboller til middag er alltid en kjærkommen rett for en som har vært ute og reist. Etter middag følte jeg meg svimmel, ondt i hodet og begynte å skjelve. Igjen la jeg meg nedpå sengen, men denne gangen var jeg så varm som jeg aldri har vært før. Etter ca. 3 timer stod jeg opp og følte meg ikke så ille. Konemor forlangte å ta temperaturen og den viste solide 39,2 grader. Dernest tok hun fram brosjyren jeg hadde fått fra vaksinasjonskontoret over symptomer på malaria. Der stod det; ”har du hatt frysetokter”?, ”har du hatt hetetokter”?, ”føler du deg svimmel”?, ”ja, da kan du ha malaria”. Konemor sendte meg dermed ned på legevakten hvor det var en kjempe kø. Men etter å ha skrevet meg inn og snakket med sykepleier, ble jeg tatt inn med en gang. De andre som ventet, spurte sarkastisk om hvor mye jeg hadde betalt vakthavende lege.

Legen kunne konstantere en infeksjon i kroppen, men ikke noe alvorlig. Men han skrev et innleggelsesbrev hvor det stod at dersom jeg hadde flere svettetokter og høy feber, måtte jeg innlegges med mistanke om malaria. Om natten hadde jeg samme symptomer som jeg har nevnt ovenfor. Men i tillegg hadde feberen steget og svettetoktene var ende sterkere. Morgen etter var sengen min våt av svette og konemor sendte meg, med brev i hånden, til sykehuset. Jeg tenkte i min feberfantasi at de ville nok bare ta en blodprøve og så ville jeg få svar i løpet av noen dager om jeg hadde malaria eller ikke. Men der måtte jeg tro om igjen. Jeg oppdaget veldig fort at en eksotisk bergenser var noe sykehuset ikke ville gi slipp på med det første. Etter å ha levert fra meg brevet fra legevakt legen, kom det en hyggelig sykepleier som tok meg med inn på et kontor. Jeg tenkte at han ville ta en blodprøve og sende meg hjem igjen. Men den gang ei. Før jeg visste ordet av det, hadde han laget et sykehusbånd som han plasserte på armen min før jeg forstod hva som skjedde. Dernest ble jeg tatt med inn på behandlingsrom, hvor jeg ble sittende og snakke med atter en hyggelig sykepleier. Det eneste jeg reagerte på var at hun ikke ville ta meg i hånden. Hun sa at jeg hadde diaré og av hygieniske årsaker, kunne vi ikke ha fysisk kontakt. Greit nok for meg, tenkte jeg. Men jeg oppdaget fort at jeg plutselig befant meg på et isolat. Alle som kom inn på rommet, hadde plutselig på seg plastikk. En kan da vell ikke lage så stort oppstyr pga litt diaré?! Men jo da. Jeg fikk streng beskjed om å ikke ta på noe og jeg måtte holde meg i sengen. Etter hvert kom det en meget hyggelig lege, som fortalte meg at det hele var kanskje litt overdrevet, men pga jeg kom fra Afrika og de ikke visste hva årsaken var, måtte de isolere meg, om ikke annet på grunnlag av diaré.

Etter ca. 1 time på behandlingsrommet, var jeg klar for å komme på avdelingen og på et skikkelig isolat. Hva det måtte bety. En hyggelig portør kom og hentet meg og kjørte meg av gårde. Jeg fikk streng beskjed om å holde hendene i sengen og at jeg ikke måtte ta på noe som helst. Opp i tredje etasje bar det og her ble jeg tatt godt i mot av hyggelige sykepleiere i plastikk. Plastikk forkle og plastikk hansker. Jeg følte meg som en gigantisk bakterie som bare ventet på å bli skvist. Jeg fikk streng beskjed om at jeg ikke kunne forlate rommet og at jeg måtte bare ringe om det måtte være noe. Den mest positive med rommet, var at det hadde tv og 50 kanaler. Negative var at fjernsynet ikke hadde fjernkontroll og at det kun gikk an å bla nedover manuelt. Dvs. at om jeg ønsket å endre kanal ville det ta meg 5 minutter.
Jeg fikk spurt etter en telefon slik at jeg kunne ringe hjem til konemor og fortelle henne om hva som hadde hendt. Det var ikke noe problem. En sykepleier var så vennlig å hente en telefon jeg kunne ringe med, men som var pakket inn i en plastikkpose. Heldigvis var jeg så full av feber at jeg ikke helt forstod hva som foregikk og ikke brydde meg om det hele. Nå lå jeg apatisk i sengen til konemor kom på besøk. Hun måtte jo hente bilen, som nå hadde stått 2 timer over tiden på parkeringsplassen. Men heldigviss hadde p-etaten påskeferie. Resten av dagen ble jeg liggende i sengen og fryse og svette.

For å ikke overdrive denne fortellingen kan jeg avslutte denne etter hvert. Men jeg vil bare si at da konemor kom på besøk, måtte de desinfiseres og ha på seg plasthansker og klede. Alle som kom på besøk måtte gjennom denne prosedyren. Det hele begynte å bli ganske morsomt.
Ellers fikk jeg mange hyggelig meldinger om god bedring, noe som jeg satte stor pris på og som jeg enda sitter stor pris på. For når en ligger på isolat, føler en seg meget forlatt og ensom i verden og da er det godt å høre at folk bryr seg!!

Vell hjemme igjen har formen var rimelig skral, men ikke så skral at jeg måtte være på sykehus. Det er godt å være hjemme igjen og det er godt å vite at det er 90% sikkert at jeg ikke har malaria, men at det kun dreier seg om en mage – og tarminfeksjon. Men legen sa at om jeg fikk mye diare, måtte jeg ikke være redd for å komme tilbake, for da kunne det være snakk om en infeksjon som de har hatt i Bergen og svartediket. Trøstens ord.