onsdag-lørdag Antsirabe-Tulear og tilbake

Onsdag til lørdag 29. mars – 01. april
Antsirabe – Ihosy – Tulear og tilbake på 4 dager.

Onsdag morgen klokken 06.00 var vi våken og klar til avreise. Etter en kort frokost, en dusj og litt idoform stod vi med minibussen som skulle frakte oss trygt fram til dagens første stasjon, Ihosy. Rado og Kalle var allerede der og i full gang med å laste inn i bussen. I tillegg skulle vi ha med oss to snekkere, tror jeg, som skal bygge bad og toalett i det nye palasset til Rado. For akkurat nå har de kun utedo og det kan jo ikke passe til et palass.
Ettersom Madagaskar ikke har NAF eller VIKING er det viktig å ha en bil i teknisk god stand, for det kan bli lenge og vente dersom bilen skulle havarere. NMS har derfor ansatt en egen mekaniker/sjåfør til å vedlikeholde bilparken og han var nå i full gang med å undersøke bilen før avreise. Jeg må innrømme at det var litt skummelt at det plutselig stod en mekaniker og undersøkte bilen klokken 07.00 om morgenen. For jeg tenkte selvfølgelig at det var noe galt med bilen. Men neida. Alt var som det skulle og vi var nå klart til avgang.

Dagens etappe er den lengste etappen på turen. Forventet kjøretid til Ihosy fra Antsirabe er ca. 8 timer. Men det ville ha vært uforsvarlig å kjøre så langt uten stopp, spesielt når de har en stor, matglad bergenser med seg. Dette forstod Kalle fort, og la inn en time pause i Fianarantsoa, han hadde også andre oppgaver nettopp i denne byen. NMS har to misjonsstasjoner her og ettersom de ikke lenger skal ha misjonærer her, vurderer de å overlate disse to stasjonene til FLM. FLM er samarbeidskirken til NMS. Ikke så godt styrt og vedlikeholdt som det vestligstyrte NMS, men dog. De gjør en god jobb i samfunnet generelt, selv om det til tider kan være rusk i systemet.

Etter hva jeg kunne forstå av Kalle, hadde en av mine studiekamerater på grunnkurset vokst opp nettopp på den ene stasjonen. Det var for meg veldig spesielt å vite at Torkel(studievenn) hadde bodd nettopp ved denne stasjonen. Det var flotte hus og det var utrolig koselig bygget og innredet. Det var Norge i ett ”nøtteskall”.
Mens vi var ute og ventet på at Kalle skulle inspisere området ferdig, fikk jeg for første gang øye på en Maki. Jeg husker ikke det norske ordet for den, men det er den lille apekatten som Madagaskar er så kjent for. Ingen av de andre nordmennene kaller den for det norske navnet, bare for maki. Også min svenske venn kaller den for det, slik at dere får unnskylde min mangel på norske ord i denne sammenhengen. En bergenser uten språk, er ikke en daglig hendelse!!

Da Kalle var glad og fornøyd bar turen videre til Ihosy og til ”Kong” Rado sitt rike. Nå skal jeg ikke overdrive ironien her, men huset i Ihosy er virkelig et palass. Og da er det bare rett og rimelig at en titulerer eier av palasset for Konge. Men uansett. Turen videre hadde mange overraskelser med seg. Ned til Ihosy var det 10 politikontroller. Det var 6 kontroller vi slapp unna og 4 som vi ble stoppet på. Noen ganger så de bare på papiret og slapp oss gjennom, noen ganger tok det lengre tid. Den ene gangen måtte Kalle identifisere seg med passet sitt og svare på spørsmål som; ”hvor lenge har du bodd her”, ”hvor bor du?”, ”hva er det formål med turen” osv. M.a.o. var det ordentlige avhør som kom i gang om de ønsket. Men normalt sett er det nok at de ser at vi er norske. For nordmenn er ganske aktet her på Madagaskar pga. deres barmhjertighetsarbeid. Vi kan dessverre ikke si det samme om Franskmenn. Men det er en annen historie, som jeg kanskje kommer tilbake til. For det er farlig å stigmatisere, selv om de er franske.

På veien var det også det gassere kaller for Ombi, kveg i store mengder. Når de skal flytte en flokk fra et sted til et annet, er det nettopp hovedveien de bruker. Den ene flokken som vi måtte stanse for, var det ca. 100 dyr. De er ikke aggressive eller noe slik, men en vet jo aldri. Men da denne flokken kom, hoppet jeg ut av bilen for å ta bilder. Det var et utrolig syn og jeg er meget glad for at jeg har fått bilde av det. Det er nesten som å være tilbake i ville vesten. I tillegg til ombi langs veien, er det også mange oksekjerrer. Normalt sett er det ganske greit å kjøre forbi dem, men de kan forårsake alvorlige situasjoner. For de kjører da ikke særlig fort. Men slik jeg oppfatter det, lever gassere i kjønn harmoni med livet langs veien. Ombi og oksekjerrer bruker veien akkurat som det måtte passe dem, uten at noen bryr seg. Om kvelden trekkes folket på landet til veien for å tørke ris på den varme asfalten, ha sosialt fellesskap og hva annet som måtte passe. Det er m.a.o. ikke som på hovedveiene i Norge, at det er kun biler som kan bruke hovedveiene. Og når en traktor måtte komme, så er det ramaskrik. Her lever de i skjønn harmoni med alt liv som måtte være langs og på veien. Det er dessverre mange som dør i trafikk ulykker vær måned, men i forhold til trafikkbildet, er det utrolig få.

Jo mer vi nærmet oss Ihosy jo varmere ble det. Etter hva jeg kan forstå, ligger Antsirabe på ca. 1800 meter og har et godt klima for nordmenn. Det er som en varm sommerdag i Norge. Når en kommer ned i lavlandet, endres klimaet fra tørt temperert klima til å bli fuktig og varmt. Og i Ihosy er det nettopp det. Varmt og lummert. Historisk sett er Ihosy det stedet hvor misjonen har hatt mest problemer med dødsfall. La oss ta et kort historisk tilbakeblikk på Ihosy:

Det ble besluttet at en mann forsøksvis skulle begynne i Baras største by, Ihosy, og at Nilsen-Lund skulle følge 3 mann til Østkysten. Generalforsamlingen hjemme i Norge samme år vedtar utvidelsene. Og så drar Nilsen-Lund for tredje gang til østkysten, denne gang for å starte arbeidet. Valen har imidlertid vært i Amerika, hvor Madagaskar- interessen er i jevn stigning, og den ene som fulgte med Nilsen-Lund til østkysten i 1888, var norskamerikaneren Hogstad som ble plassert i Fort-Dauphin, men som misjonær i NMs. Samtidig ble en tredje utvidelse av mindre omfang vedtatt, nemlig til Betsiriry vest for Ambohimasina ved gassisk misjonær under overoppsyn av Egenæs. Opptagelsen av Bara i 1888 ved Gahre var en direkte utvidelse av Innlands-feltet.

I Ihosy var det en veritabel ”menighet”. Og guvernøren var nettopp da Ramaniraka, som hadde møtt biskop Schreuder i Andovoranto.

Kretsforsamlingen i Norge for 1889 skulle ta opp spørsmålet om Bara-misjonen ikke som et forsøk, men som en definitiv del av Innlands-misjonen. Igjen kommer Nilsen-Lund med en inntrengende oppfordring. Han slår fast at Bara er Sør-Madagaskars hjerte, at det kan bli broen mellom misjonen i Høylandet og på vestkysten.

Midt oppi kretsforsamlingens behandling om saken kommer det vemodige budskap om Gahres plutselige død i Ihosy juli 1889.

Samtlige kretsforsamlinger bifalt Bara-misjonen.
Men igjen vant Nilsen-Lund. Han gikk selv til Ihosy. Og fortsatte hvor Gahre slapp, inntil forsterkninger kom, og sykdom tvang ham bort i 1891.
Det ble Johan Smith og Rustad som fra nå av fikk ansvaret for Bara.

Etter hva jeg kan forstå, skal få undersøkt det nærmere, er det en hel familie som er gravlagt i Ihosy. Det er familien Smith som er gravlagt her, med kone, mann og barn. Men av hva de opplysninger jeg har funnet ut, er de gravlagt i den ”gamle” byen på høyden. Ihosy lå tidligere på en høyde nordøst for hvor byen i dag ligger. Ihosy var en gammel festningsby som skulle sikre Bara riket mot Sakalavene og deres plyndringer. Men etter den Frankske koloniseringen av Madagaskar i 1895-97, ble byen flyttet fra høyden og ned til dalen hvor den i dag ligger.
Uansett. Gahre, Smith og Vik, ble flyttet ned til lavlandet og ligger i dag, med gravstøtte og det hele, inne i den lutherske skolen(ligger rett ved siden av misjonstasjonen i Ihosy). Mens de andre som døde, ligger stadig i ”gamle” byen. Jeg fikk dessverre ikke tid til å reise opp å undersøke stedet, men innformasjonen jeg har funnet er grei nok.

Så, etter 10 timer på gassiske veier, kom vi endelig fram til den norske misjonstasjon i Ihosy. Jeg var rimelig stiv og støl og det tok litt tid før jeg klarte å komme meg til hektene. Her fikk jeg også anledning til å ta i skue Rado sitt nye hjem. Huset er bygget i ordentlig sørstat stil, med store pilarer og terrasse rundt hele huset, både på første – og andre etasje. 1 etasje inneholder stort kjøkken, stor stue og like stort kontor. 2 etasje hadde 2 store soverom (30m2 pr. romm) og et litt mindre rom(bare 20m2). Annekset inneholdt gjesteleiligheter i første etasje og svært loft i andre, dusj med gassoppvarmet vann og utedo. Det var en gangbro i andre etasje mellom huset og annekset. Huset hadde en stor hage, tipper det var 3 mål, og var omgjæret av en murstein mur. Den hadde også en egen kirke. Som jeg sa, det var et palass. Minnet mye om dronningpalasset i Tana. Det er ikke rart at jeg kaller Rado for kong Rado.

Etter en lang tur, var det på sin plass med litt mat. Vi bestemte oss, etter anbefaling, å spise på hotell Nirina. Det var en liten restaurant som lå ca. 5 min. gange fra huset til Rado. Da vi kom dit, var det nesten at jeg gikk igjen. Standarden og miljøet gav ikke særlig tillitt til verken kokken eller stedet. Etter å ha bestilt, var maten servert. Vi snakker ikke om 5 minutter. Men umiddelbart etter bestilling. Jeg var rimelig usikker på maten, men jeg spiste. Sulten var sterkere en fornuften. Maten var egentlig ganske god, men kjøttet var kalt og jeg liker ikke akkurat å spise kald mat. Heldigvis ble ingen av oss dårlige, men jeg spiste 4 idoform for å være helt sikker. Kvelden hadde senket seg og de fleste fant sengen, utenom Rado og jeg. Vi hadde funnet fram datamaskinene våre og var klare til å spille litt. Etter 1 time var vi så trette at da var det bare å finne sengen og legge seg. Det var varmt og lite behagelig.

Kveldsstellet stod for tur og min tur til toalettet ble en opplevelse av de sjeldne. For da jeg var på kaggedassen, oppdaget jeg plutselig en svær kakkelakk under toalett setet. Strålen stoppet kjapt og jeg løp skrikende ut mens jeg jobbet med å få trekket opp buksen. De andre lo så de holdt på å falle sammen. Selv om jeg var rimelig fortvilt, så jeg det komiske i det hele. Men jeg gikk ikke inn på do igjen den kvelden. Selv om jeg egentlig måtte.

Morgen etterpå var vi invitert til frokost hos Klaus Kuspert. Han er nabo til Rado og jobber med et prosjekt i Ihosy gjennom NORAD. En meget hyggelig familie, som også hadde hatt overoppsyn av huset/palasset til Rado. Frokosten var utsøkt og det var en god start på dagen.
Etter frokost var turen kommet til å reise videre til Tulear. Det var ca. 40 mil fra Antsirabe til Ihosy og fra Ihosy til Tulear er det ca. 30 mil. Men her er veiene rimelig gode.

Etter å ha kommet opp over fjellene, bar det av gårde gjennom Ihorombe sletten. Det er en gigantisk slette på ca. 10 mil i alle veier. Det var en opplevelse å kjøre her. Veiene var rette og ikke altfor humpete. Det var enorme mengder med kveg som gresset på sidene og selvfølgelig var det en del av dem som gikk langs veien. Det er ganske merkelig med det. For på hele det enorme området, klarte de å finne veibanen. Etter ca. 2 timer kjøring gjennom slettelandet kom vi til Isalo, massive steinklipper. Det så helt utrolig merkelig ut, der det stakk store steinklipper opp fra slettelandet. Men det var et flott skue.

Etter ca. 4 timer kom vi endelig til Tulear. Havet lå langstrekt utover horisonten og strendene var brune. Akkurat som i Norge. Jeg hadde veldig lyst til å bade i det Indiske hav, men vi fikk dessverre ikke tid til dette. Kalle kjørte oss til en meget hyggelig italiensk restaurant. Innehaveren var en gammel sjømann som hadde endt opp i Madagaskar. Han hadde startet denne restauranten og etter hva jeg kunne forstå på Kalle, var dette en av de bedre stedene i byen. Og det må jeg innrømme. Som sulten bergenser ble jeg mett. Her spiste vi ananas med reker som forrett. Absolutt til å anbefale. Dernest hadde vi moussaka til hovedrett, som var aldeles nydelig. Jeg bestilte også en stor tallerken med pomfrit med hvitløk, noe som var kjempe godt. Etter måltidet var jeg virkelig mett. En mett bergenser er alltid med medgjørlig. Det var derfor jeg spanderte middagen på Rado og Kalle, som takk for at jeg fikk være med på turen. Den kostet 50 000 ariary eller 150 norske kroner, noe som er en akseptabel pris for 4 voksne mennesker med full middag og drikke.

Etterpå bar turen ned til misjonstasjonen. Den lå meget sentralt til og selve huset var bygget for ca. 100 år siden i skikkelig norsk tømmer. Huset var godt vedlikehold, slik at en ikke kunne se hvor gammelt det var. Etter å ha vært i dusjen og vært på ett ordentlig klosett, var livet begynt å se bedre ut. For varmen var trykkende og luftfuktigheten vær nær 100 %, noe som resulterte i at vi alle svettet rimelig mye. Etterpå var vi med Rado og besøkte familien hans, mens Kalle skulle jobbe. Familien til Rado her i Tulear var som alle andre familier. Noen var mer velstående den andre. Noen levde i hus, mens andre levde i skur. Men hele tunet hørte til storfamilien. De levde lykkelig sammen, selv om ikke alle hadde like mye å rutte med.

Det var en meget hyggelig familie og da jeg begynte å ta bilder, var de helt i hundre. Som vanlig hadde jeg en barneflokk hengende over meg, noe som var utrolig koselig. Jeg fikk mange gode bilder av dem, og Nirina og jeg fikk noen hyggelige samtaler med dem. Problemet er at i Tulear er dialekten veldig annerledes den i Betsileo, noe som resulterte i at Nirina hadde til tider problemer med å forstå hva de sa. Da vi hadde blitt mer kjent, begynte jeg å undervise barna i god norsk. Tilslutt kunne de alle si; ” kong rado”. Dette var meget hyggelig og Rado så humoren i det og var med på leken.

Rado gav vekk noen penger til de som manglet mest og kjøpte litt forskjellige ting til sine slektninger. Også jeg grov i pengepungen og fant fram 4000 ariary til barna i bygden, slik at de kunne kjøpe seg noe. For eksempel en fotball. Etter et meget hyggelig opphold hos familien til Rado, kjørte han oss tilbake til stasjonen. Her hjalp vi Kalle å pakke ned noen eiendeler til noen misjonærer som hadde bodd her. De måtte reise i hu og hast, da et av barna deres hadde fått malaria. Han hadde blitt meget syk og var sendt til Antsirabe for behandling, uten å være særlig vellykket. De hadde dermed blidt sendt til Norge for behandling. Etter hva jeg ble fortalt, hadde de kommet seg, men de kom ikke ut igjen som misjonærer. Det var derfor et behov for å få pakket ned eiendelene deres.

Etter å ha pakket og fått ordnet med det viktigste, slik at vi kunne ta det med tilbake til Antsirabe, var det klart for en tur på isbar. Det å slippe meg inn på en isbar i et uland, må bare bety en ting. Masse is. Jeg bestilte to ganger; 1 banansplitt og en porsjon med is og pannekake. Aldeles nydelig. Nå var dagen perfekt. Vell hjemme var det dags for å finne sengen. Problemet var at det var 35 grader inne og alt for varmt å sove. Mens vi holdt på å stelle oss for natten, oppdaget jeg en gigantisk kakkelakk som hang på veggen inne på kjøkkenet. Det er rett og slett noe jeg aldri kan blir vant til. Nirina kom meg til unsettning og prøvde å fange den. Det var litt av ett syn og jeg benyttet anledningen til å ta et bilde av det hele. Det kan selvfølgelig missforståes, men det er ett artig bilde!! Nirina på gulvet på alle fire på jakt etter kakkelakken mens Kalle kommer ut av dusjen!

Etter en meget varm natt med lite søvn, var turen kommet til å reise hjem igjen. Før vi reiste, spurte en av evangelistene om han kunne sitte på til bibelskolen, 2 timer kjøring fra Tulear, noe som var helt greit for oss. Han hadde sykkel, og noe som jeg trodde var en ljå, men som var en sigdformet kniv for å holde overfallsmenn og tyver vekke. Han var jo evangelist og jobbet på landet og i landsbyer hvor folk ikke har hørt om Jesus. Det hele var et imponerende syn og jeg måtte ha et bilde av det hele.

Turen tilbake til Ihosy gikk forholdsvis greit. Mye kyr, politikontroller og fotgjengere langs veien førte til at vi ikke kunne kjøre fullt så fort som vi ønsket. Endelig framme i Ihosy, var første stopp på et motell med akseptabel mat. Bedre en hotell Nirina ivertfall. Deretter var det hjem til palasset til Rado og jentene. Det er en 1 åring som heter Kristine og hennes venninne Merethe. Meget hyggelig jenter som er henholdsvis fra Lyngdal og Hallingdal. De kunne fortelle at mens de hadde vært på markedet, hadde det kommet noen små gutter og steinet dem for å få godterier. Og når de ikke fikk det, steinet de jentene igjen. Helt merkelig. Jeg har ikke hørt om noe slikt før og jeg kan godt forstå at de ikke ville være i Ihosy lenger.
Jeg og Nirina hadde bestemt oss for å finne graven etter Gahre, noe som jeg har skrevet om tidligere. På kvelden var vi invitert hjem til Kuspers for Pizza. Noe som var meget hyggelig. Denne kvelden var det lyn og torden. Hele palasset til Rado ristet når det tordnet. Det er det du kaller et torden, ikke som i Norge, hvor du så vidt kan høre noe i bakgrunnen.

Lørdag var turen kommet til den lengste delen av turen. 40 mil på humpete og svingete veier. Det var ikke en tur vi så fram til, selv om vi så fram til å komme til høylandet og et mer temperert klima. Etter avskjed med familien Kuspers, var det å fylle drivstoff for turen. Det er ikke mange bensinstasjoner på veien og det er best å være på den sikre siden. straks vi forlot bensinstasjonen, var det om å slå på aircondition så fort som mulig. Lummert og fælt som det var. Turen gikk forholdsvis fredelig for seg. En del av oss sov, noen leste Donald(inkl. undertegnede) og jentene sang gassiske salmer. Det hele var en flott tur, selv om jeg var rimelig stiv og støl da vi endelig kjørte inn på stasjonen her på Antsirabe klokken 18.30.

Når en kjører bil her på Madagaskar, er det aldri kjedelig. Det er mye som skjer og det er alltid en politikontroll. På turen til Tulear var det 15 kontroller og det var ingen unntak på turen tilbake. I tillegg ble vi liggende bak oksekjerrer, mengder med kveg og overfylte biler. Den ene bilen vi lå bak, var så stappfull at bagasjen hang og slang bak på bilen. Inne i bilen, var det sikkert 15 mennesker. Vi snakker ikke om en bruss eller noe, men en liten fransk bil med plass til 5 personer av gassisk størrelse. De må virkelig ha betalt politiet godt for å få lov til å kjøre. Det triste med denne turen, var når vi kom bak lastebiler fullastet med kveg. En helt vanlig lastebil, med et oppbygg av treverk, fraktet rundt 30-40 dyr. De stod stuet sammen og var bundet i hornet, slik at de ikke skulle kunne bevege seg. Det er ikke uvanlig at den bakerste kuen blir trampet/skvist til døde. Den ene gangen så vi en ku som lå halvveis over relingen, død.

En hyggelig overraskelse på veien var at vi traff på faren til Rado. Det må nevnes at han ikke er en hvem som helst. Han har tidliggere vært kirke president for FLM og jobber nå som politisk rådgiver for Presidenten på Madagaskar. Han har også studert ved MHS hvor han ble teolog/prest. Det var første gang jeg hilste på ham og jeg må si; Rado er virkelig sin far opp av dage. Uansett. Jeg har helt siden jeg kom til Madagaskar, prøvd å komme meg inn i Dronning – og Førsteminister palasset, uten hell. For å få dette til, må jeg ha med meg en statsmann og jeg har over lengre tid prøvd å få tak i noen som ordne dette for meg. Jeg fikk Rado til å spørre faren sin, og han sa at jeg kunne spørre selv ettersom han snakker norsk. Jo da, det var ingen problem. Han skulle være i Tana fra Mandag til Torsdag, slik at det var bare å komme innom en av disse dagene, så skulle han få ordnet dette. Det er utrolig hvordan ting ordner seg for meg på denne turen.

Vell hjemme, bar det av gårde på vår stammrestaurant for et bedre måltid før vi reiste hjem og begynte å skrive blogg. Jeg har nå brukt hele søndagen på å skrive blogg for turen til Tulear og det er alltid like artig. For det er alltid noe jeg glemmer, og når jeg skriver på denne måten, vil jeg alltid kunne slå det opp ved en senere anledning.

I dag har jeg fått beskjed om at det ikke er plass i Tana før på tirsdag, så jeg må bo på et hotell fra mandag til tirsdag. Jeg har også fått beskjed om at jeg må være ut av leiligheten her innen klokken 08.00 i morgen, da det kommer nye gjester som skal bo her. Det hele begynner å bli litt stressende. Men som det gode råd jeg fikk av en misjonær; ”ta det som en lek”, så har jeg ikke stresset dette noe nevneverdig. For vi skal alltid klare å finne ut av det.

Nå har jeg skrivekrampe og rimelig sliten av å skrive, så ender jeg bloggen til Tulear. Det er mye mer å skrive, men alle inntrykk og opplevelser som ikke er med her, får jeg heller fortelle om ved en senere anledning. Forventer å kunne oppdatere bloggen neste gang på tirsdag.
Jeg må også innrømme at det skal blir godt å komme hjem til Kone og barn. 1 måned er lenge, selv om jeg har det travelt og mye som skjer. Det er ikke det samme uten en kone og dele opplevelsene med.