Mandag - Loharano

Mandag 27. mars 2006

Loharano

Det var med stor spenning jeg i dag skulle reise til Loharano. Med på turen hadde jeg invitert Anne Marie Reimers og Per Anton Johansen. Nirina var selvsagt også med. Det hyggelige var at Per Anton sa seg villig til å kjøre, slik at jeg slapp å leie inn sjåfør for turen.
Det var ca. 45 min å kjøre på noe ujevn vei. På veien var det som vanlig okse kjerrer og andre dyr. Det er noe for seg selv å ta en kjøre tur her på Madagaskar. Okser og politikontroller holder hastigheten nede.

Vell framme i Loharano, ble vi godt tatt i mot av bestyrer på blindeskolen. Grunnen til at det var blindeskolen vi besøkte først, er nettopp fordi dette var den gamle misjonsstasjonen på Loharano. Den var blitt overgitt av NMS til barmhjertighetsarbeidet nettopp her på Loharano. Grunnen til at de ikke hadde rektor her, er fordi alle de 5 blindeskolene på Madagaskar ligger under oppsyn av rektor på Antsirabe. Bestyreren på blindeskolen heter Rakotomalalanandrasana. Han har vært tilsluttet skolen i siden november 1998. Han tok arbeidet seriøst og slik jeg oppfattet det, hadde de 17 guttene og 13 jentene som er tilknyttet skolen, det meget bra.

Bestyrer Rakotomalalanandrasana er gift med Rahantarivonsy og har 3 barn sammen og venter fjerdemann om ikke altfor lenge. Rahantarivonsy har jobbet for en norsk misjonær med navnet Rolf Eknes m/familie her på Loharano. Da vi var her ønsket hun at Ann Marie skulle ta med seg ett brev til henne, noe som Ann Marie gjorde med glede.
Skolen har også tilknyttet 4 lærere, 2 mannlige og 2 kvinnelige, som sørger for at barna får en god undervisning.

Per Anton hadde aldri vært på Loharano og som den nordlendingen han er, søkte han barna framfor oss andre. Det er et imponerende håndlag han har med barn. Selv om de blinde aldri før har møtt ham, var de utrolig begeistret for å få oppmerksomhet fra en vazaha. Jeg og Nirina sluttet oss til ham og hadde en hyggelig samtale med dem for 10 minutter, mens bestyreren fant fram nøkler til misjonshuset. . Huset var bygget om til et museum, eller dvs. at det føltes vertfall slik. Etter hva jeg forstod på Ann Marie, hadde det vært undervisning av misjonærer i Gassisk her mens hun var misjonær på øya. Rommene så rimelig grei ut, selv om de var gamle. Jeg fikk tilbud om å komme og bo her om jeg ville det. Det var et hyggelig tilbud, men jeg er nok noe usikker på om jeg kommer til å ta i mot tilbudet.

Etter bestyrerens hukommelse og Ann Marie, kom de fram til at det var følgende 4 misjonærer som var de siste på stasjonen. Torfinn Ystad, Rolf Eknes, Gurid Bøen(begynte i 1960), Aasa Brekk (rektor ved blindeskolen for en tid tilbake), fru Hadland.
Det var Johannes Borgrevink som startet skolen i 1924 som senere ble tilknyttet døveskolen i Antsirabe. Døve – og blindeskolen skilte lag i 1950, som jeg har skrevet om før.

Ved siden av misjonærboligen var det en liten gravlund med 3 gravplasser. Her lå en ukjent grav, besyrer var meget sikker på at det var en barnegrav etter Nils Nilsen. Men dette hørte jeg også i Masinandrina og jeg må ta det med en klype salt. Men tidsrommet passer. For Nilsen fikk bygget Loharano sammen med Borgen og var bestyrer i Loharano fra 1872-1886. På vær side av denne ukjente grav, var det en grav på vær side. Det er følgende som ligger begravet her: 1) Solveig Løno, Født 06.09-1899, Død 06.01-199. 2) Mons Løno, Født 1866 og død 1917. Etter hva jeg kan forstå er Solveig datter til Mons. Etter å ha sett en slik grav, er det lett å trekke den konklusjon at det kunne være rimelig tøft å være misjonær på Madagaskar. Det arbeid de gjorde og det kall de fulgte, kan til tider overgå all fornuft. Men etter å ha sett og lest om misjonærarbeidet nettopp her på Madagaskar, er det med all respekt jeg sier at dette var flotte mennesker som fulgte Guds ord og kallelse.

Etter omvisning på blindeskolen bar turen bort til kirken i Loharano. Denne kirken, er etter hva jeg kan forstå bygget i 1870 av ingen ringere en vår gamle venn Rosaas. I årene 1870-72 anla han Loharano st. og Nilsen bestyrte den fra 72-86. Historie kan være noe forvirende og i dette tilfelle kommer det helt klart fram. For både Borgen, Nilsen og Rosaas var alle her på Loharano i oppstarten, samtidig som både Borgen og Rossas også holdt til i Antsirabe. Kirken var en flott og praktfull kirke. Dessverre fikk vi ikke komme inn, da presten ikke bodde her i Loharano. Men de jobbet med å få oppført ett nytt hus til presten rett ved siden av kirken, i det håp at presten skulle flytte hit til Loharano.

Som en liten kuriositet kan jeg nevne i forbi farten at bilen vi kjørte klarte å komme borti skiltet som hang over inngangen. Det er kanskje det som er bakdelen når en kjører høy bil. Skiltet falt ned og vi endte opp som tømrere for en liten stund. Da vi kjørte var skiltet hengt opp og godt som nytt.

Etter en kanskje noe mislykket tur til kirken, var vi så heldige å få komme i kontakt med en meget hyggelig pensjonert lærer. Han hadde vært lærer ved den norske misjonsstasjonen her på Loharano i årene 1955-1998. Han var nå pensjonert, men han jobbet som vikarlærer ved den lokale barne skolen. Hans navn er Rakojondranary og er etter hva jeg kan forstå på Nirina en kjent forfatter på Madagaskar. Nirina hadde leste flere bøker om ham, slik at det for ham var en stor opplevelse å kunne møte en kjent personlighet på denne måten.
Dessverre fikk vi bare noen minutter på oss, før vi måtte komme oss av gårde. Da hadde vi vært her en stund allerede og Per Anton og Ann Mari var begynt å bli sultne. Jeg håper kanskje å komme tilbake på søndag, da jeg reiser til Tana på mandag sammen med Kalle.

Tilbake til Antsirabe, tok Ann Marie oss med på en lokal gassisk restaurant. Jeg var litt skeptisk, men Ann Marie gikk god for stedet, så jeg måtte da spise. Hygienen var nok over middels i forhold til gassisk målestokk. Men i forhold til norsk standard, hadde mattilsynet stengt de ned på stedet. Så med livet som innsats, kastet jeg meg over steiken og grønnsakene(kokte) med iver og glede. Etter noen spente timer etterpå, fant jeg ut at det hele hadde gått veldig bra. Maten var godt stekt og magen klarte også denne brasen.

På kvelden var vi ute og spiste på vår stamkafé. Mens vi satt og koste oss og nøt vårt måltid, kunne vi plutselig høre at vakthunden begynte å gjø. Vi tenkte at det sikkert var en katt den jaget, men plutselig kan en kjent stemme høres. ”Cato, Cato, se og få skikk på den bikkjen”, da viste det seg at det var Rado den hadde jaget. Han kom med en rickshaw og jeg kan love deg at han var rask med å hoppe opp i rickshawen igjen. Vi fikk med oss kelneren som fikk skikk på hunden. Etterpå fortalte Rado meg at alle hunder(vakthunder vell og merke) var rasister. De hvite(vazaha) bryr de seg lite om, men de svarte angriper de. Det samme gjelder vakthundene på misjonsstasjonen. Også her er Rado rimelig skvetten og redd. Det mest komiske av alt, er at Rado har bodd siden av hundene i nesten 1 år og de knurrer like mye vær gang de ser ham.

Etter måltidet og masse god latter rundt Rado sine vræl om hjelp, bar det hjem for litt spilling hjemme hos oss. På vei inn til stasjonen, ga Rado beskjed til vaktene om ikke å slippe hundene ut før vi var ferdig med spillingen. Kan jo aldri vær trygg!!